Et eksempel på hvor mye mer levende en time kan bli hvis studentene er interesserte.

Fra J. K. Rowling: "Harry Potter og mysteriekammeret", Norsk utgivelse, DAMM, 2000, side 137-140

Magihistorie var det kjedeligste av alle fagene på timeplanen. Professor Kiste var den eneste læreren som var et spøkelse, og det mest spennende som skjedde i timene hans, var når han kom inn i klasserommet gjennom tavla. Han var utgammel og inntørket, og mange mente at han aldri hadde lagt merke til at han var død. Han hadde bare reist seg en dag for å gå til timen og latt kroppen bli sittende igjen foran peisen på 1ærerværelset, og siden hadde han ikke endret rutinene sine en tøddel.

Og denne dagen var like kjedelig som alle de andre. Professor Kiste rullet ut notatene sine og begynte å lese høyt i en jevn dur, omtrent som en gammel støvsuger, til nesten alle i klassen var i en dyp døs. En gang imellom våknet noen nok til å notere ned et navn eller et årstall, før de sovnet igjen. Han hadde snakket i en halv time, da det skjedde noe som aldri før hadde skjedd. Hermine rakte opp hånden.

Professor Kiste kikket opp fra et dødstrist foredrag om Den internasjonale trollmannskonvensjon av 1289 og ble dypt forbløffet.

"Frøken - æh -?"

"Grang, professor. Jeg lurte på om De kunne fortelle oss litt om Mysteriekammeret," sa Hermine med høy og klar røst.

Tommy Ding, som hadde sittet med åpen munn og glodd ut av vinduet, våknet med et rykk. Lavendel Bruun løftet hodet fra armene, og albuen til Nilus glapp ned fra pulten.

Professor Kiste blunket.

"Mitt fag er magihistorie," sa han med sin vanlige tørre, knirkende stemme. "Jeg befatter meg med fakta, frøken Grang, ikke myter og sagn. Han kremtet - lyden minnet om kritt som brakk - og fortsatte: "I september det året foreslo en underkomité av sardinske magikere at -"

Og der stoppet han. Hånden til Hermine var oppe og viftet igjen.

"Frøken Grynt?"

"Unnskyld, professor, men har ikke sagn alltid et faktisk utspring?"

Professor Kiste stirret så forbløffet på henne at Harry var sikker på at ingen elev noensinne hadde avbrutt ham før, enten han var levende eller død.

"Vel," sa professor Kiste langsomt, "mjo, man kunne nok hevde noe slikt, antar jeg." Han myste mot Hermine som om han aldri egentlig hadde sett på en elev før. "Imidlertid er det sagnet du nevner en så sensasjonspreget, så latterlig historie ..."

Men nå var hele klassen lys våken og sugde inn hvert ord. Professoren plirte usikkert mot alle disse ansiktene som var vendt mot ham. Harry kunne se at han var helt overrumplet av denne uvanlige interessen.

"Mja, mjo, nå se," sa han langsomt. "La meg nå se, Mysteriekammeret, ja …

Alle her vet jo at Galtvort ble grunnlagt for mer enn tusen år siden - det nøyaktige årstallet er usikkert - av den tids fire største hekser og trollmenn. De fire husene her på skolen er oppkalt etter dem - Gudrik Griffing, Helga Håsblås Rasla Ravnklo og Salazar Smygard. De bygde denne borgen sammen, langt fra nysgjerrige gompeøyne, for det var en æra da vanlige folk fryktet all magi, og hekser og trollmenn ble hardt forfulgt."

Han gjorde en liten pause, så seg forvirret om i rommet og fortsatte: "I noen år samarbeidet grunnleggerne harmonisk om å finne fram til ungdom som viste tegn på magiske evner og gi dem undervisning her i borgen. Men gradvis ble det uoverensstemmelser mellom dem. Særlig ble kløften dypere mellom Smygard og de øvrige. Smygard ønsket være mer selektiv i utvalget av ungdom som fikk slippe inn på Galtvort. Han mente at magikunnskaper burde forbeholdes avkommet av fullmagiske familier. Han likte ikke ha elever av gompeavstamning, fordi han holdt dem for upålitelige. Etter en tid kom det til heftig uenighet om dette mellom Smygard og Griffing, og Smygard forlot skolen."

Professor Kiste tidde igjen, snurpet munnen sammen og så ut som en gammel skilpadde.

"Så langt kan vi følge pålitelige historiske kilder," sa han, "men siden blir aktverdige fakta fordunklet av fantasifulle påfunn, som sagnet om Mysteriekammeret. Her vil altså overleveringen ha det til at Smygard hadde bygd et hemmelig rom i borgen, uten at de andre grunnleggerne visste om det.

Ifølge sagnet skal Smygard ha forseglet Mysteriekammeret, slik at ingen skulle kunne åpne det før hans egen, sanne arvtaker kom til skolen. Bare arvingen kunne åpne seglet på Mysteriekammeret, slippe løs redselen som ventet der inne og bruke den til rense skolen for alle som var uverdige til studere magi."

Det var helt stille mens han fortalte historien, men det var ikke den vanlige, søvnige stillheten i professor Kistes timer. Det lå en ubehagelig uro i lufta mens alle stirret på ham og håpet han ville fortsette. Professoren så litt irritert ut.

"Hele saken er jo naturligvis bare det rene vrøvl," sa han. "Skolen er selvsagt blitt gjennomsøkt en rekke ganger for å finne eventuelle tegn til et slikt kammer, og det av være lærdeste hekser og trollmenn. Kort sagt: Kammeret fins ikke. Bare en skrekkhistorie for de godtroende."

Hermine hadde hånden i lufta igjen.

"Professor - hva mente De egentlig med ‘redselen som ventet’ inne i kammeret?"

"Det skal visstnok dreie seg om et slags uhyre, som bare Smygards arving kan kontrollere," svarte professor Kiste med sin tynne, tørre stemme.

Klassen vekslet nervøse blikk.

"Men det eksisterer ikke, sier jeg jo," sa professoren og raslet med notatene sine. "Det fins intet kammer og intet uhyre"

"Men professor," sa Jokum Finniman, "hvisomatte det bare er den sanne Smygard-arvingen som kan åpne kammeret, så kunne vel itte non andre finne det heller, da?"

"Tøv Mannifin," sa professor Kiste førtørnet. "Hvis en lang rekke av rektorer og rektorinner her på Galtvort ikke har funnet noe slikt - "

"Men professor," sa plutselig Parvati Patil, "en måtte vel sikkert brukt Svart magi for åpne det".

"At en trollmann ikke bruker Svart magi, betyr ikke at han ikke kan, frøken Pastill," bjeffet professor Kiste. "Jeg gjentar, hvis en mann som Humlesnurr -"

"Men kanskje en må være i slekt med Smygard, og da kunne jo ikke Humlesnurr -" begynte Tommy Ding, men professor Kiste hadde fått nok.

"Det klarer seg," sa han skarpt. "Det er en myte! Det eksisterer ikke! Det er ikke antydning til bevis for at Smygard noensinne har bygd så mye som et hemmelig bøttekott! Jeg angrer på at jeg fortalte dere denne idiotiske historien! Fra nå av holder vi oss til historien, til solide, troverdige, bevislige fakta!"

Og i løpet av fem minutter hadde klassen sunket tilbake i den vanlige sløvheten.