Source: http://hei.ystenes.com

Min undervisningsfilosofi

Kjære student!

Min undervisning kan være annerledes enn det du er vant til, og avviker en del fra normen ved NTNU. Jeg har funnet min egen måte basert på hva jeg selv husker fra min tid som student, og utfra erfaring om hvilken undervisningsform jeg føler fungerer best. "Følelsen" baserer seg også på mange spørreundersøkelser blant studentene. Svært mange. Jeg tviler på at noen professor ved NTNU har latt seg evaluere så mye og så omfattende som det jeg har ordnet med selv.

Hovedpunktet i undervisningen er følgende: Du skal lære de grunnleggende prinsipper ved å løse enkle oppgaver og finne fram til logikken selv. Det er dette som skjer i "Basisøvingene". Hvorvidt disse oppgavene oppfattes som enkle, er selvfølgelig avhengig av din bakgrunn, men det skal være mulig for de fleste å få til noe. Om ikke annet skal du ha mulighet til å finne ut hva du må spørre medstudenter, assistentene eller meg om. Når jeg ser at mange har samme problem, vil jeg gi en kort gjennomgåelse av prinsippene. Dessuten vil jeg på et gitt tidspunkt gjennomgå eller kommentere de viktigste oppgavene foran klassen, for at dere skal kunne korrigere dere selv.

Det er viktig at du tør å gjøre feil. Antakelig lærer du mer hvis du på egen hånd kommer til feil konklusjon, og så få det korrigert, enn om du kommer til riktig konklusjon med en gang.

Etter at ukens logiske pensum er lært på denne måten, kommer en klassisk forelesning. Her vil det bli fokusert dels på en oppsummering av prinsippene, del på dypere forklaringer, dels på eksempler på anvendelse i teknologien og ellers. Til slutt kommer en klassisk oppsumerende regneøving. Hver uke vil med andre ord konsentrere seg om et gjennomgående logisk hovedkonsept.

Det første faget hvor jeg brukte denne metoden var et tredjeklassefag. Skal man prøve noe nytt med så voksne studenter, må man ta dem med på råd. Hver gang jeg endret noe på opplegget, la jeg det fram for klassen for å få deres mening, og første året lot jeg studentene evaluere fagopplegget tre ganger med fyldige spørreskjema. Etter mange år med hyppig evaluering føler jeg meg trygg på at jeg har funnet en god undervisningsform. Resultatene på eksamen tyder på det samme.

Første gang jeg prøvde metoden på et 1. klassefag var i Uorganisk kjemi for kjemistudentene. Første året var gjennomsnittskarakteren 1,95 og ingen strøk! Dette på tross av at eksamen ble vurdert som heller vanskelig av andre professorer ved instituttet. Jeg fant derfor å kunne øke ambisjonsnivået ytterligere, og snittkarakteren ble deretter typisk 2,3. I dag får du mange av temaene fra dette 1.-klassefaget i et dr.ing.-fag i uorganisk kjemi. (Jeg vet det, for jeg underviser dette doktorgradsfaget selv!)

Senere ble metoden brukt i grunnleggende kjemifag for andre teknologistudier. Da 2,5-vekttallsfagene ble innført, måtte kjemifaget fordobles i forhold til det som det var før. I samme periode ble det tydelig at studentenes bakgrunn og forståelse i kjemi - og i enkelte deler av matematikken som er grunnlag for kjemien - ble svakere. Likevel ble gjennomsnittskarakterene for enkelte grupper opp til 3/4 karaktertrinn bedre (tilsvarende vel ett bokstavtrinn i dag), og strykprosenten ble redusert med tosiffrede tall. Dessuten føler jeg meg tryggere nå på de som såvidt står på eksamen, sammenlignet med de som såvidt stod tidligere.

Særlig inspirerende er det når man får tilbakemelding fra studenter som ikke har hatt noe kjemi fra videregående, men som har endt opp med 1,0. Det har hendt minst to ganger. Samtidig ser man at systemet gir et nokså utvetydig signal til studentene hvis de er for svake. For mange er dette et problem. Hvorvidt det vil hjelpe, og hvorvidt det er etisk riktig, å skjule det manglende ferdighetsnivået for studentene fram til eksamen, det kan helt sikkert diskuteres. Men for mange er det opplagt mer behagelig, og oppfattes derfor av noen som "riktig".

Jeg har også synspunkter på det å spesielt studere kjemifag ved et universitet:

Å lære kjemi ved å gå på forelesing er som å lære svømming per brevkurs. Dere får instruksjon, men dere må lære det selv. På den annen side: Don Schollander, den mest suksessrike svømmeren i OL i 1964 med 4 gull, han hadde lært svømming per brevkurs...
Man kan ikke vite om det uten å vite om det. Kjemi har mange regler som kan forstås, men mye av det som skal læres er kunnskap som dere ikke kan tenke dere til. Slik informasjon må dere rett og slett vite, ellers vet dere det ikke.
Målet mitt med forelesningen er ikke å bringe dere fram til eksamen, men å forberede dere på eksamenslesningen. Eksamenslesningen er mye mobbet av pedagogiske forståsegpåere, og eksamenlesning er ikke bra nok alene. Det vil dere spesielt merke i mine fag. Men lesingen før eksamen er nødvendig for å skaffe seg oversikt over detaljene, og for å koble detaljene sammen til et hele. Klarer dere å gjøre det i semesteret er det bra, men de færreste klarer det.
Kunnskap avler kunnskap. Det er viktig å tilegne seg ikke bare forståelse og metoder, men også konkret og håndfast kunnskap. Om ikke annet, så gir det knagger å henge ny kunnskap på i framtiden. Jeg ser det stadig vekk på eksamen at studenter som har mye kunnskap gjør det bra - selv der jeg ikke spør et eneste detaljspørsmål. Å lese eksempler etter at man har lært prinsippene er også en meget god metode å sjekke ens forståelse.
Den mest effektive og grundige måten å lære på er å lære det bort. Antakelig er det ingen som lærer mer av kursene enn en professor eller en stud.ass. første gang man har kurset. Når man må forklare noe for andre, blir man fort klar over hva man ikke vet og hva man ikke forstår. Derfra er veien kort til å rette opp feilene. Så ikke vær redd for å spørre dine medstudenter, og sett deg slik at andre kan spørre deg.

Jeg legger vekt på at studenter ikke bare lærer det som er pensum, man at de vet hva som rører seg i samfunnet og i den vitenskapelige verden. Det forventes mer av en sivilingeniør enn det som står i lærebøkene. Dessuten gjør det kjemien mye morsommere! Mange tror at det vanskeligste med å være ingeniør er jobben. For mange er lunsjpausene vanskeligere. Du faller fort ut av de viktigste fora hvis du ikke har mye å snakke om og mye å fortelle når dere bare prater. Av de fem årene du bruker på studiet går kanskje ett år med til å forerede deg til lunsjpausene.

Derfor begynner jeg forelesningene med et sidesprang: Jeg bruker noen minutter til å belyse en sak som er oppe i media, en ny, viktig hendelse innen vitenskapens verden, eller et populærvitenskapelig fenomen som jeg tror er spennende. Og jeg vil belyse saken utfra et vitenskapelig synspunkt, noe som ikke nødvendigvis stemmer overens med avisenes og TV-stasjonenes synspunkt. Kjemi er et naturvitenskapelig fag og jeg tror at slike sidesprang også kan være nyttig for å illustrere den naturvitenskapelige tenkemåte. I tillegg tror jeg det hjelper dere å skaffe knagger å henge framtidig kunnskap på, og jeg håper til og med at jeg kan inspirere noen av dere til å lese mer naturvitenskap.

Er du klar for mer nå, så gå hit: http://morsom.info

Hilsen
Martin Ystenes

Har du noen kommentarer til det som er skrevet eller måten til det er skrevet, så si ifra!

Martin Ystenes home page

martin@ytenes.no