Jeg har sett Mentiqa!

Publisert i Mensa Nytt, 1/2005.

Mentiqa er en nystartet privatskole i Danmark for spesielt intelligente barn. Jeg hadde hørt om den i et halvt år, fordi mange journalister hadde spurt meg hva jeg synes om den, og fordi mange hadde skrevet om den. Magasinet Dagbladet hadde en 6 siders artikkel om intelligente barn, med fokus på vår familie og Mentiqa, og Dagsavisen fortalte om skolens oppstart på førstesiden og krydret det med et intervju med meg. I en radiodebatt (Kanal 24) opplevde jeg en journalist som tviholdt på at skolens mål var å skape genibarn. Andre mediefolk visste hva de snakket om, de hadde forstått at målet med skolen er å gjøre intelligente barn lykkelige, ikke å gjøre lykkelige barn intelligente.

I desember 2004 besøkte jeg og mine to sønner Mentiqa, sammen med en NRK-journalist. Opptakene kommer i ”Faktor” 9. nai 2005. Guttene på 9 og 11 hadde hørt om Mentiqa før. Mest som en trussel, tror jeg, for hjemme hadde vi flere ganger snakket om at vi gjerne skulle ha sendt guttene dit. Vi hadde absolutt sett behovet.

Nå har jeg sett at en slik skole virker. Mens min kone lenge har vært sikker, så har jeg vært usikker på om det var riktig med slike skoler for slike barn. Nå er jeg ikke lenger i tvil. Jeg har sett at skolen fungerer, og jeg har truffet skolens leder, noen barn og noen foreldre. Nå vil også guttene gå på en Mentiqaskole.

Mentiqa er en manns verk. Det vil si en kvinnes. Pernille Buch-Rømer arbeidet i 2 år uten inntekter for å forberede Mentiqa. Så sent som ved innskriving fantes bare henne, det var ingen lærer, skolebygningen var tom, læreplanene var ikke ferdig utarbeidet og økonomien var ikke ordnet. Ingen foreldre med vettet i behold ville tatt barnet sitt ut av en skole hvor det fungerte og plassert det i et luftslott som så til de grader stred mot alle Jantelover. Like fullt var pågangen så stor at det ved oppstart var ventelister på alle klassetrinn.

”Jeg hadde en vanlig lærerutdannelse, men ingen teoretisk bakgrunn for å gjøre dette. Det eneste jeg kunne vise til var min troverdighet som mor.”

Under planlegging holdt hun foredrag, sto fram i media og deltok i debatter om den nye skolen. Overalt ble hun angrepet av professorer, men like sikkert ble hun trodd av de som visste hva hun snakket om og som kjente seg igjen.

”I skolens reglement står det at vi kan forlange testing av barn som søker, men det har hittil ikke vært nødvendig. Alle som er her i dag har kommet fordi de vantrivdes på skolen, fordi Mentiqa var deres eneste mulighet til å få en lykkelig skolehverdag. Her kan de være lykkelige på egne premisser.” Senere snakket jeg med en mor som kort illustrerte hvor stor forskjellen var: ”Nå hender det ofte at andre barn blir med ham hjem fra skolen. Det skjedde aldri før.” ”Det verste jeg opplever”, fortsetter Pernille, ”er når noen har vært på besøk hos oss, og jeg etterpå må fortelle dem at det ikke er plass.”

”Det er tusen som har kontaktet oss, på telefon, epost eller direkte, og jeg klarer på langt nær å følge opp alle. Dette er henvendelser hvor folk åpner sjelen sin og forteller om sitt liv. Jeg kan ikke svare på slike henvendelser med et standardbrev.” Det er noe av det samme som jeg opplever, og jeg forteller henne hvordan jeg kan gang på gang kan snakke med noen jeg aldri har snakket med før og vi er ikke ferdig før etter en time eller mer. ”Det tar aldri mindre enn en time”, svarer Pernille. Hennes erfaringer er akkurat som mine, bare mye større.

Ingen får komme inn i klasserommene mens undervisningen pågår. Ingen journalister, ingen forskere, ingen praktikant. Ingen, helt uten unntak. Årsaken er helt forståelig: ”Pågangen er enorm, men jeg vil skjerme barna. De skal i størst mulig grad få oppleve at de er i en vanlig skole. Kanskje slipper vi til noen neste år.”

Men vi fikk snakke med et par av barna. Dvs. mine gutter snakket med en gutt og en jente. Den rosa pigen het Anne Cecilie og var ti år, drengen Jeppe ble ti nyttårsaften og spilte basketball. Det var Anne Cecilie som var mest aktiv, det var som å høre en voksen i miniatyr når hun snakket. Hvordan hun hadde det før hun begynte på Mentiqa? ”De andre barna kalte meg professor og nerd, og de voksne var ikke bedre. Etter tre år på skolen hadde jeg langsomt fått nok.” Hun oser av en trygghet som alle barn burde ha. ”Hør, hun har full kontroll,” hvisker Pernille og tydelig stolt av sin elev. ”Hvordan går det med deg nå, når du er tilbake til ditt gamle miljø?”, spurte jeg. ”De kaller meg professor og nerd. Men nå gjør det ikke så mye lenger.” De fire kommer godt overens, de er raskt på bølgelengde. Senere finner jeg guttene mine travelt opptatt ved et fotballspill i kamp mot to elever. Danmark vinner landskampen 10-7.

Det umiddelbare spørsmål til Pernille er om hun ikke kunne fått til det samme i den vanlige skolen? Hun peker på veggen der det henger bilder av hennes to børn. Det er gutten som hadde problemer. ”Jeg ønsket og håpet og ville finne en løsning i skolen, og prøvde det jeg kunne. I dag innser jeg at det var han som betalte prisen for mitt inderlige ønske”. Hun sier det så saklig og direkte at du skjønner at det har gjort vondt. Heller ikke den danske lærerutdanningen nevner intelligente barns problemer med ett eneste ord. ”De vet ikke hvordan de skal identifisere dem, de vet ikke hvilke problemer der har og de vet ikke hva de skal gjøre. De vet ingen ting.” Og selv om dette kunnskapsproblemet blir løst, så er det ett som gjenstår: ”Barna trenger noen som speiler dem. De trenger å være sammen med noe som er som dem selv”. Men hva med påstanden om at de må lære å være sammen med andre? Pernille fnyser, dette er eneste gangen jeg merker spor av irritasjon. Skal barn være sosiale må de først bli trygge på seg selv. At lærere ikke forstår det, illustrerer det hun nettopp har sagt: De vet ingen ting.

Så kommer et spørsmål fra en annen kant. En elev banker på, og får umiddelbart Pernilles fulle oppmerksomhet. Ingen ting hun gjør viser annet enn at barna er det viktigste. Noen ganger tar avbruddene lenger tid, når det er akutte og viktige ting som må løses. Men når hun er tilbake er hun umiddelbart inn i diskusjonen igjen. Du hører aldri ”Eh, hvor var vi?” Igjen er det to elever som banker på, sier ”Pernille”, og trenger noe. Slik går dagen vår.

”Det er en av de tydelige forskjellene”, fortsetter Pernille. ”Når to barn har en konflikt, og du spør hva som has skjedd så får du som regel to vidt forskjellige versjoner av hendelsesforløpet. Men ikke her. Jeg får alltid eksakt samme historie når det gjelder det faktiske.” Akkurat det fikk vi bekreftet like etterpå, da vi gikk rundt på skolen i ”storefri” og kom over en stor melkeflekk på gulvet i førsteklassens klasserom. En elev sladret på en annen og den som ble sladret på bekreftet umiddelbart historien. De kan visst ikke lyve. Men det er mye annet de kan. På tavlen stod et regnestykke hvor mange tall skulle legges sammen, inkludert tallet 100.000.000.000. ”Var det første klasse, du sa?”  TV-journalisten var raskt framme med kameraet.

”Hør”, sier Pernille mens vi går rundt i skolen. ”Lyder. Barn som leker og lager lyd. Du hører akkurat så mye bråk og lyder som du hører på andre skoler. Tenk, de var alle stille på den skolen hvor de var før. Disse lydene er for meg noe stort.” Et barn som kommer forbi får en klem. Ei lyshåret jente med rosa genser (det er flere rosa jenter her!) ser opp på henne, og Pernille bøyer seg ned og gir henne et kyss på kinnet. Noen blir bare tatt i hånden, og atter andre bare skynder seg fordi. Hvert barn blir behandlet forskjellig fordi de er alle forskjellige, det virker som om Pernille har et medfødt gehør for den enkeltes ønsker og følelser. Jeg kommenterer dette, og hun banker på brystet sitt og sier: ”Jeg har dem alle her inne, alle som en.”

Du tror ikke på henne, du vet.

Besøket har skapt en overbevisning hos meg om at dette er noe vi også trenger, også i Norge. Og Pernille har vist meg at det er mulig. Skjønt en ting skremmer meg: Hvis det måtte et så fantastisk menneske som Pernille til, finner vi noen slik i Norge? Pernille har helt klart en IQ langt over Mensa-grensen, og en EQ som etter mine forstillinger er enda mer ekstrem. I tillegg har hun en arbeidskapasitet som ville tatt pusten selv fra Gro Harlem Brundtland. Hun sier hun sover bare 1-3 timer i døgnet. Den første dagen vi er der må hun jobbe til fire om natten for å ta igjen den tapte tiden, og når vi er der neste morgen er hun like nysminket og opplagt. Kan vi forventes at det finnes en til som henne i Norden, og det til og med i Norge?

Jeg innrømmer at jeg hadde tårer i øynene da vi tok far vell. Til NRK-journalisten sa jeg at ”hun tar ut sjela di og setter den på plass igjen”. Man kan diskutere hvor godt sagt det var, men slik følte jeg det. Hun tar ut sin egen sjel, derfor åpner du deg selv så du nesten lurer på om det vil gjøre vondt. Hun er det mest åpne og åpnende mennesket jeg har møtt.

Pernille tar far vell med yngstegutten først. Kroppspråket hans signaliserer at han vil ha en klem og han får det. Storegutten er mer voksen og tilbakeholden, så han får et håndtrykk. Tre minutter senere tar hun runden en gang til, og nå får begge en stor klem. Hun visste åpenbart nøyaktig hvordan hun skulle behandle dem - til stor forskjell fra enkelte lærere vi har opplevd. Så tar hun et godt tak i hodet til lillegutt og gir ham spontant et ømt kyss midt oppå hodet, før hun forsvinner inn på kontoret sitt.

Så overlater hun oss til verden utenfor.