Innlegg i Aftenposten, 3. august 2001.

Professor Inge Lønning vil la universitetene få innføre minstekrav ved studieopptak. At politikere og tabloidjournalister henger seg opp i den antydede 4,0-grensen og prøver å skåre bajaspoeng på å si at ingen med dårligere karakter skal få studere overhodet, det er som forventet. Men at både lærer- og elevorganisasjoner ledes av folk som ikke er i stand til å lese mer enn overskrifter selv i VG, det illustrerer kanskje at en viss siling til universitetene kan være fornuftig.

Det er en tilsynelatende ulogisk stor søkning til studier hvor det er vanskelig å komme inn. Mange vil ikke «kaste bort» karakterer man har slitt for, man nærmest «må» studere medisin hvis man har toppkarakterer fra videregående. Forklaringen er likevel logisk, studentene har oppdaget det
politikerne fornekter: Studenter har forskjellige forutsetninger og derfor ulike ambisjoner. Dyktige medstudenter gir både deg og faglærerne drahjelp, og gir mulighet for høyere ambisjonsnivå.

Ved NTNU finnes datafag med en belastning som er dobbelt så høy pr. vekttall som ellers i Norge. For de flinke er dette en drøm, for de svake et mareritt.

Jeg har undervist studentgrupper med svært ulike forutsetninger, og har også merket det motsatte: Ved fritt inntak kan for mange av studentene få problemer på grunn av manglende forutsetninger. Blir de mange nok, avviser de tanken på at det er evnene som mangler, i stedet kan det spre seg en innstilling om at faget er uinteressant, arbeidsmengden uoverstigelig, foreleseren håpløs, og kravene til bestått eksamen totalt urealistiske. Du hører sukk og stønn hvis forelesningene blir det minste krevende, eller du får sure kommentarer hvis du forteller noe som er utenom pensum. Muligheten til å skape utfordringer for de dyktige, forsvinner, det akademiske nivået blir borte.

For å unngå dette søker studentene til prestisjestudier, det gir mest igjen for innsats og evner. Resultatet er en nivådifferensiering som politikerne desperat prøver å motvirke og aller helst latterliggjøre. Men denne differensieringen er helt nødvendig. Norge som kunnskapsnasjon ville vært død hvis ikke flere studier hadde hatt et meget høyt ambisjonsnivå.

Dessverre holder dette på å smuldre bort flere steder, flere sterke fagfelter kan om kort tid forsvinne for godt. Politikere som bruker Janteloven i universitetspolitikken, er en sterkt medvirkende årsak til denne skremmende utviklingen. Derfor er det forfriskende og nødvendig når professor Inge Lønning tar bladet fra munnen og tør si det svært mange av hans kolleger vet: Overdreven likhetstenkning ødelegger universitetene. En doktorgrad fra 2000 viser at trivselen er størst ved høyskolene og lukkede universitetsstudier. Studenter som satser på ambisiøse studier de ikke har forutsetninger for, skaper bare problemer for seg selv og andre, mange blir regelrett lurt inn i utdannelser de ikke mestrer. Innføring av karaktergrenser ved flere studier er trolig det mest effektive enkelttiltak for å styrke den norske utdannelsen.

Jeg stusser også over dommedagsprofetiene om at vi får for få lærere om man skulle innføre minstekrav til studieopptak også ved slike studier. Tvert imot bør det føre til at studiene blir mer attraktive, sannsynligvis skyr mange talenter lærerstudiet på grunn av studiets manglende inntakskrav og dermed dets lave status og forventede lave ambisjonsnivå. Og Lønning har aldri sagt at man må ha 4,0 for å kunne bli f.eks. førskolelærer.

Inge Lønning har rett!