Svar til Synnøve Matres innlegg, 5. oktober.

Synnøve Matre spør om hva vi mener med "evnerike" barn. Odelstingsproposisjonen for Opplæringslova bruker i merknadene til § 5-1 ordet "evnerik" i sammenheng med "elevar som har føresetnader for å lære raskare og meir enn gjennomsnittet". En tilsvarende bruk av ordet er brukt i minst en annen stortingsforhandling. Debattene viser at også mange politikere tar det for gitt at evnerike også er vellykkede.

Derfor er ordet ikke spesielt godt, og vi begynte heller ikke å bruke det før Adresseavisen la det inn i overskriften på ett av våre avisinnlegg. Uttrykket "kognitivt begavet" er en riktigere betegnelse, men den er dessverre lite "publikumsvennlig". Kognitiv begavelse medfører større evne til å ta til seg informasjon og å sette denne i sammenheng og det gir en mer kompleks forståelse og større abstraksjonsevne.

"Intelligente barn" er det begrepet vi først brukte, men det er upresist og belastet. Når det er sagt: Det mye utskjelte begrepet IQ (intelligenskvotient) er fremdeles, med alle sine opplagte svakheter, det beste verktøyet for å avdekke "kognitiv begavelse". Derfor brukes slike tester i skolevesenet i mange land Norge kan sammenlignes med.

Dessverre medfører høy kognitiv begavelse ofte problemer, i stor grad som en følge av skolens manglende evne til å gjenkjenne, forstå og endog akseptere slike barn. Vi holder oss til barn med denne type problemer, fordi det er her vi har (real-)kompetanse. Synnøve Matre som ansatt ved lærerutdanning skal med rette være opptatt av alle barn. Men "alle barn" omfatter også de kognitivt begavede. Vi får spørre konkret: Hva foreslår Synnøve Matre for en gutt som før han skal begynne på skolen kan snakke og lese både norsk, engelsk og tysk. Som regner helt selvfølgelig med negative tall og koser seg med enkel algebra – ting som han etter den rådende pedagogikk ikke skal være i stand til å forstå. Som interesserer seg for det meste, og som søker krevende kunnskap om astronomi, biologi, geografi og mye annet, men som lett blir distrahert hvis det blir for banalt. Hva ville du konkret ha bedt om hvis dette var din sønn, og hva mener du skolen skal gjøre?

Utfra Opplæringslova har alle "Elevar som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, … rett til spesialundervisning." Med litt mindre skrift står det at "særleg evnerike elevar" har krav på "elevtilpassa opplæring … i den grad den ordinære opplæringssituasjonen gir rom for det." Dette er det eneste kravet i hele loven som er knyttet til kommunens ressurser. Med dagens situasjon er det utenkelig at slike barn kan konkurrere med funksjonshemmede, dyslektikere og lignende. Feilaktige diagnoser om ADHD, MBD eller adferdsvansker er ofte eneste hjelp de får, skjønt vi har fått rapporter om evnerike barn som har blitt så retarderte at de har oppnådd politisk korrekt støtteundervisning.

Synnøve Matre serverer fine ord om at alle skal få utfordringer på sitt nivå i enhetsskolen. Det samme har vi fått høre av Astri Holm, som ved siden av å være ansatt ved lærerutdanningen sitter i Trondheims oppvekstkomite. Dessverre er virkeligheten en helt annen. Av hjelpetjenesten fikk vi klar beskjed: "Norsk skole har ikke noe å tilby slike barn. Har dere tenkt på å flytte til utlandet?" Her i Trondheim ble da den internasjonale skolen anbefalt. Hvorfor ser ikke representanter for lærerutdannelsen det som hjelpetjenesten ser?

Synnøve Matre omtaler sin støtte til enhetsskolen som et "verdisyn", mens våre innspill blir framstilt som et politisk syn. Begrepsbruken her blir litt som "egne barn og andres unger". Men, fru Matre, foreldre bruker ikke sine barn i et politisk spill. Vi har ingen problemer med å forstå verdien av enhetsskoletanken, og vi ville neppe ha utfordret denne tanken om vi hadde sett at den fungerte. Men ingen foreldre er så lojale mot et flertallssyn at de bevisst ofrer sine barn for det.

Vi har sett problemer slike barn kan få med den norske enhetsskolen, også utfra egne erfaringer som kunne ha endt i meget store problemer. Vi har møtt mange andre som har hatt lignende opplevelser, mange av historiene finner du utdrag fra på http://barn.ystenes.com. Har du lest denne siden, Synnøve Matre? Det ser ut til at problemet offisielt ikke eksisterer, selv etter gjentatte oppfordringer har ikke en eneste en fra lærerutdanninger, lærerforbundet, eller partier eller institusjoner som har ansvar for vår skolepolitikk, kontaktet oss for å finne ut mer om problemet. Det er ikke det man forventer hvis det er et solid fundamentert verdisyn som ligger bak. Men Synnøve Matre skal ha ros for å være den eneste fra hennes side, faktisk i hele Norge(!), som hittil har våget å kommentere saken.

På den annen side har vi fått mange direkte henvendelser, og det er påfallende at henvendelsene er uavhengige av hvilket politisk ståsted man har. Selv fra personer høyt oppe i partier som ikke ønsker privatskoler eller fra tillitsfolk høyt i Lærerforbundets organisasjonsapparat har vi fått sterk og personlig oppmuntring. Den eneste fellesnevneren er at de har opplevd problemet selv, direkte eller indirekte. Vi ønsker oss virkelig at noen av disse turde å stå fram, så HiST og andre skjønner at dette er et virkelig problem, og ikke bare et politisk syn.

Det er ut fra dette verdisynet vi har valgt internasjonal skole, ikke fordi vårt politiske syn bare ser privatskoler som løsning. Vi skulle gjerne ha brukt de 70.000 fullt beskattede kroner vi hvert år betaler i skolepenger på andre ting - familiebudsjettet savner disse kronene. Men i dagens situasjon ville vi følt det som et overgrep overfor guttene. Kanskje like problematisk er det å se andre som har samme problemet, og så få høre at det regnes som et verdisyn å nekte disse barna og deres foreldre å finne løsninger på problemet fordi de ikke er rike nok.

Synnøve Matre lover oss "mange dyktige studenter som er på veg til å bli dei gode lærarane som barn treng og fortener". Men vi har barn nå, de vokser opp mens vi venter på "dei gode lærarane". Vi kan ikke la guttene våre forvitre, bare fordi det politisk korrekte synet er at enhetsskolen er verdens beste for alle barn. Barn er mer forskjellige enn mange som styrer det norske skolesystemet ser eller ønsker å se. Framstøt for å presentere våre erfaringer for lærerutdanningen har uten unntak havnet i det store intet.

Skoleministeren i den tyske delstaten Niedersachsen, Wernstädt, sa i åpningstalen til en fagkonferanse i 1996 at "begrepet ’evnerik’ er et tveegget sverd. Fordi begrepet assosieres med et statuspotensial, sperrer det for den pedagogiske og også den politiske veien til en saklig diskusjon." Det er å håpe at vi i Norge kommer forbi denne sperringen og får til en saklig og fruktbar debatt – til beste for barna.

P.S. Omsider har vi klart å oppspore norsk forskning på området, en hovedoppgave av Jacques G. Huijbens, Universitetet i Oslo, 1991. Han skriver blant annet: "Det mest påfallende er mangelen på diskusjon og debatt om emnet, på faglig grunnlag og nivå. Imidlertid kan man fra tid til annen høre noe politisk retorikk." Våre erfaringer er ikke i strid med dette.