Trykket i Aftenposten, 14. august 2001.

 
Stadig møter man påstanden om man ikke lenger trenger faktisk kunnskap, for nå kan man bare bruke oppslagsbøker og Internett. Ifølge førsteamanuensis Kåre Skagens glimrende kronikk om skole og læring, 21. juli, er det verre enn som så: Denne misforståelsen er nærmest blitt et credo innen norsk undervisningspolitikks øverste organer. Da er det alvorlig grunn til å rope varsku.

Norge har i dag mange kunnskapsrike fagfolk, derfor tar vi gjerne kunnskap for gitt. Men tenk om det ikke var slik. Ville du stolt på en kjemiker som ikke visste noe om et kjemikalium, men som etter en rask sjekk på Internett fortalte deg at dette kunne du spise? Ville du stolt på en lege som aldri turde si noe før han hadde bladd i oppslagsverk og sjekket "http://nettdoktoren.no"?

Jeg tror jeg bruker Internett og oppslagsbøker langt oftere enn de fleste, men minst 95% av de svar jeg gir og de avgjørelser jeg tar baserer seg utelukkende på kunnskap jeg har i hodet. Hadde jeg måttet slå opp alt hver gang, så hadde jeg ikke fått tid til mye. Alle som arbeider med kunnskap erfarer det samme. Det som er i hodet er den raskest tilgjengelige informasjonen man har.

Skal du søke informasjon, må du dessuten først vite at du trenger den. De fleste farlige feilslutninger oppstår fordi man ikke aner at man kan ta feil, og derfor ikke kommer på tanken på å sjekke fakta. Rockagil-utslippene ved Romeriksporten er klassisk i så måte. Økt kunnskap gir økt sikkerhet, og hjelper særlig til å unngå de uventede farene.

Dernest må du vite hvor du skal lete, og du må ha kunnskap for å kunne plukke ut interessant informasjon. Du må kunne sile vekk det uholdbare, men vel så verdifullt er det å kunne oppdage det holdbare, men uventede. Manglende kunnskap begrenser derfor både din kritiske sans og din evne til å finne nye løsninger.

Som NTNU-professor har jeg rettet mange tusen eksamensbesvarelser, og jeg vil påstå at studentenes detaljkunnskap er den kanskje viktigste suksessfaktor - selv om ikke stiller rene detaljspørsmål. Skal man løse en oppgave, trenger man selvsagt forståelse. Men det går både lettere, raskere og riktigere for den som også har rikelig med faktakunnskap i sin hjerne - særlig hvis oppgaven er kompleks.

Detaljkunnskapen er enda viktigere i læringsprosessen. Det er vanskelig å forstå en teori før man har kunnskap om et emne, derfor må kunnskapen normalt komme først. En god formidler vil alltid prøve å knytte det nye opp mot det som er kjent, men det forutsetter at noe er kjent. Jo mer man vet, jo oftere finner man et tilknytningspunkt mellom ny eller gammel viten. Kunnskap avler læring, og kanskje enda viktigere: Kunnskap avler læringslyst.

Det er riktig at tilgangen på informasjon er langt større nå enn noen gang før. I noen sammenhenger vil det gjøre livet lettere for den som ikke vet, men utviklingen vil først og fremst øke mulighetene for den som har kunnskap. Hvis andre vet mer og dermed blir flinkere enn oss til å utnytte disse mulighetene, da taper Norge på et av fremtidens viktigste marked, kunnskapsmarkedet.

Vi lurer oss selv hvis vi tror barna blir forberedt på et slikt arbeidsmarked bare fordi de er blitt eksperter i museklikk. Det er kunnskap som avgjør, og den vil bli mer etterspurt enn noen gang. Dessverre er det få vestlige land hvor det å ha kunnskap er mindre ansett enn i Norge, og det er en dårlig ballast for nasjonen å ta med seg inn i framtidens konkurransesamfunn. Hvis kunnskapsvegring er så politisk stuerent som det Skagen antyder, da er det virkelig grunn til bekymring.