Et tilsvar fra meg til Ingolf Sundfør som aldri ble publisert.
"Med ett øye og rosa briller." Dette var min første tanke etter å ha lest Ingolf Sundførs kommentar til min artikkel om intelligente barns problem. Han har veldig mye rett og han har forstått veldig mye, men det er også mye han ikke vet noe om. Derfor kan hans råd være misvisende for de som tror han har sett alt, særlig fordi rådene serveres med en mild og smittende arroganse overfor det han ikke forstår.
Men la meg først få berømme Sundfør for det han gjør. Det han forteller om er helt forbilledlig, og mange barn ville vært reddet hvis alle tenkte slik. Slike barn trenger mye tid med voksne som tar dem alvorlig, de trenger mye inspirasjon og de trenger mye å gjøre. De må også lære å finne på noe å gjøre selv, de skal lære å ta ansvar for sin egen læring, og de skal selvfølgelig lære å ta ansvar for sine medmennesker. På alle disse punktene er Sundfør og jeg enige, og vi har nok begge gjort vårt beste for å leve opp til dette.
Men dette løser bare noe av problemet, og kanskje bare for dem som klarer seg likevel. Det er for meg opplagt at Sundfør ikke skjønner hvor ekstrem variasjonen er innen gruppen av barn med høy IQ. Barn skal lære å takle kjedsomhet, sier han, men det er ikke slik man møter de grovt understimulerte. Det er som å be sykelig deprimerte om ta seg sammen, eller anbefale en som ligger med brukne ben å ta kortere skritt. Velmente råd, men totalt avslørende for rådgiverens kompetanse.
Ei heller er alle barn så heldige å vokse opp i en lykkelig og akademisk kjernefamilie. Mange barn som har problemer med høy IQ har foreldre som har hatt akkurat samme problemet. Jeg har møtt voksne som sier at de ikke ville ha barn for å unngå at de må oppleve det samme som dem, og jeg har møtt barn som hadde ønsket at foreldrene deres hadde tenkt slik. Slike barn trenger ikke at noen viser dem at verden ikke bare er god, skolen bør tvert imot vise dem at den kan være god.
Generaliseringen utfra to vellykkede eksempler følges av Sundfør opp av en overraskende stereotyp beskrivelse av slike barn. Sundfør har helt sikkert hørt historien om barn som tror at læreren bare eksisterer på skolen, og som blir overrasket over at han til og med har familie. Men han selv ser ut til å være like overrasket over at intelligente barn gjør noe annet enn å lese matematikk. Løsningen er, i følge Sundfør, ikke "å dyrke fra enda mer IQ", men "å utvikle allsidigheten". Men har du ikke sett, Sundfør, at slike barn er ekstremt allsidige? At det ikke alltid hjelper dem, er en annen sak.
De ensidige er de som aldri var i takt med sine medelever eller lærerens forventninger, og som derfor trakk seg tilbake til seg selv og det de følte seg trygge på. Sundfør har helt sikkert rett i at allsidigheten også kan utvikles hos disse, men det går lettere hvis de først får aksept for det de er og kan. Noen mangler selvfølgelig naturlige evner innen sport eller kunst, og dessverre oppfatter mange dette som en bekreftelse på fordommen om at disse er nerder. Sundfør hadde hjulpet disse barna vesentlig om han hadde advart mot en slik misforståelse i stedet for å gi den næring.
Mine barn arbeider kanskje mindre med matematikk enn de Sundfør omtaler. Forskjellen ligger i en av og til skremmende stor læreevne, og kombinert men en til tider intens glede over å lære seg noe totalt nytt har det meste kommet helt av seg selv. Det tok en halvtime fra 7-åringens første forsøk med algebra på papiret til han hadde funnet 1., 2. og 3. kvadratsetning. Jeg kan aldri huske å ha sett to barn så ekstatiske som da jeg i stedet for godnatthistorien fortalte guttene mine om kvadrat- og kubikktall og -røtter. De var da 6 og 8 år, og måtte roes ned med den lille multiplikasjonstabellen etterpå. Det er muligens dette Sundfør mener med "å dyrke fram mer IQ", men skal man frata barna disse gledene bare fordi norske pedagoger mener at evnene deres er nerdete?
(Og hva er en nerd? Er Bjørn Dæhlie en idrettsnerd, Wenche Foss en teaternerd, Trond Giske en politikernerd og Ingolf Sundfør en lærernerd?)
Sundfør mener at slike barn skal være hjelpelærere for de andre. For mange barn er dette både spennende og utviklende, og å dra fordeler av deres evner kan være til gagns for alle. Men barn er forskjellige. De som har lært ved systematisk innsats, vet ofte hvordan de skal forklare det for andre barn. De som lærer intuitivt er ofte ikke i stand til det, og ofte skjønner de selv sin begrensning. Mange slike barn opplever dessuten en forsterket sosial isolasjon når de plasseres i en lærerrolle.
Likevel er mange lærere helt uforbeholdne i sine krav til elever på dette punktet. En far fikk vite av læreren at datteren som hadde alt rett på alle prøver og var aktiv i timene ikke fikk toppkarakter fordi hun ikke godtok å være hjelpelærer. En sjetteklassing som var i åpenbar utakt med sine medelever opplevde å få ansvar for en mentalt tilbakestående. Foreldrene og barnet ble selvsagt ikke spurt.
Jeg har ikke skrevet om eliteskoler, men jeg skjønner det er effektiv retorikk å bruke et slikt begrep. Vi valgte privatskole for våre barn fordi den offentlige skolen hverken ville eller kunne gi dem den spesielle omsorgen de trengte. Vi valgte privatskole for den første gutten før vi visste om problemet med høy IQ, men vi oppdaget at han måtte ha utfordringer for å være i hus med. Vår frykt var at han ville rive ned skolen og skolen ville rive ned ham. Det finnes mange grunner til å være overbevist om at lojalitet til det norske samfunnet er viktig, men heller ikke vi ofrer våre barn for en ideologisk overbevisnings skyld.
Og vi har hatt mange grunner til å tro at vi har valgt rett. Det er for eksempel interessant å høre en 6-åring si "jeg håper 17.mai neste år kommer på søndag, så jeg kan gå å skolen på mandag", eller 10-åring som under et tordenvær spontant sier at "jeg håper ikke lynet slår ned i skolen vår".
Likevel, flere og flere land utvikler programmer eller oppretter skoler for særlig evnerike barn - ikke for å lage en elite, men fordi de ser det som en nødvendig omsorg for slike barn å gi dem tilpasset opplæring. Jeg ser to grunner til at vi ikke vil tenke slik i Norge. Den ene er at vi er mer etiske enn de andre. Den andre er at disse landene i motsetning til Norge har drevet forskning på problemet. I tråd med norsk nasjonal selvgodhet ville det være godt å kunne tro på den første forklaringen.
Den troen blir litt svekket når man ser at barn som blir oppfattet som innesluttet og isolerte nesten umiddelbart blomstrer opp når de kommer i kontakt med likesinnede. Jeg har problemer med å se at dette skulle være uetisk. Det finnes heller ingen forskning som viser at denne omsorgen er skadelig på lang sikt, hverken for samfunnet eller barnet.
Ellers takker jeg Onar Åm for at han tok fra meg mange av poengene
mine.