Source: "http://www.chembio.ntnu.no/users/ystenes/janei/aper.html" | Kommentarer sendes til ystenes@kjemi.unit.no |
Jeg forbeholder meg aller rettigheter til denne filen som følger
av loven om opphavsrettigheter. Du kan ta utskrift til eget bruk, men jeg
vil ikke tillate videre publisering av innholdet.
Del VI, Versjon 19. september 2001.Forskere og deres slektninger. |
En av Hernes' lover (fra bokserien om "hvorfor alt går galt", etc.) sier at: "Det er ingen påstand så idiotisk at ikke 10 professorer kan underskrive på den". Denne påstanden, som svært mange synest er treffende, tyder vel egentlig på at vitenskapen er for åpen til nye ideer?
Hvordan reagerte forskerne på relativitetsteorien, kvantemekanikken, sorte hull og andre nye teorier og resultater som har forandret vårt syn på verden? Den normale reaksjonen i slike tilfeller er sunn skepsis, det presenteres så mye rart at de fleste vil vente og se om det er noe hold i det nye. Deretter kommer en mer eller mindre heftig diskusjon for å finne ut om den nye eller gamle teorien er riktigst. Etter kortere eller lengre tid tenker man "hvorfor kom ikke jeg på det"?
Men det er også riktig at mange idéer avvises med en gang. Det er nemlig ikke nok å slenge fram en idé, man må også vise at den stemmer med eksperimentelle data og andre observasjoner. Og hvis den nye teorien strider mot aksepterte sammenhenger, så må man vise til resultater eller observasjoner som støtter den nye teorien på bekostning av de tidligere antagelsene. Mange nye teorier, og nesten alle som presenteres av lekfolk, strider mot mange eller svært fundamentale sammenhenger. Noen prøver å forsvare teoriene ved å så tvil om, eller latterliggjøre, etablerte sammenhenger. Problemet ligger i at de fleste etablerte sammenhengene er så grundig dokumentert at det må meget overbevisende argumenter til for overbevise om at de er feil. Slike argumenter har man som regel ikke.
Men for kort tid siden (ca. 1995) klarte en lekmann å overbevise en fysikkprofessor om at et klassisk eksperiment til støtte for Einsteins teorier var feil, og denne kritikken har de to nå fått publisert i et internasjonalt fagtidsskrift.
Også innen vitenskapen finnes det enkeltpersoner som ikke godtar en eneste ny idé. Men da er det personenes natur og ikke vitenskapens natur vi snakker om. I noen tilfeller har dog enkeltpersoners avvisning fått større betydning enn den burde, f. eks. Sir. Eddingtons arrogante avvisning av Subrahmanyan Chandrasekhars (1910-1995) teorier om nøytronstjerner. Resultatet var at Chandrasekhar fikk Nobel-prinsen i fysikk, Eddington aldri, selv om i alle fall Edington var overbevist om at han var sin tids største astronom. Eddington var blant annet ansvarlig for den berømte solformørkelsesobservasjonen i 1919 som dengang ble oppfattet som bevis på at Einsteins relativitetsteori var korrekt.
Påstanden om vitenskapens avvisende holdning til nye tanker har
vært en bærebjelke i mange bøker. Noe påfallende
er det at de som berømmer de som stilte spørsmål ved
de gamle teoriene, gjerne kritiserer de som stiller spørsmål
ved eller tester de nye.
Samfunnsforskningen må ha til oppgave å kritisere og
avsløre markedsøkonomien som uegnet og avlegs.
Fra en kronikk i Under Dusken av en NTNU-professor. Forskere flest mener imdlertid at man skal forske først, og trekke konklusjonene etterpå. |
Velikovsky gjorde grundige studier av det gamle testamentet og andre religiøse og mytiske kilder og fant interessante sammenhenger. Problemet var at han prøvde å forklare hendelsene utfra planetenes bevegelser ("Worlds in collision") og han hadde pinlig lite kunnskap om astronomi.
Venus var, i følge Velikovsky, en komet som hoppet ut av Jupiter for 3-4000 år siden. Da Venus passerte jorden fikk den jorden til å stoppe rotasjonen i flere dager. Videre ble oljekildene på jorden dannet da jorden passerte gjennom kometen Venus' hydrokarbonholdige hale. Teoriene er det reneste tøv, men Velikovsky er langt mer berømt, og har blitt langt rikere, enn de aller fleste forskerne kan regne med. "Worlds in Collision" var mestselgende bok i USA i 1951.
Slike forskere vil så og si alltid skylde på vitenskapens konservative holding og undertrykkelse av avvikende synspunkter som forklaring på at de ikke når fram. Mange faller også for fristelse til å sammenligne seg med Columbus, Kopernikus eller Galiei. For Velikovsky sin del ble dette viktig fordi en kjent forsker truet med å slutte å sende manuskripter til det forlaget som trykket opp "Worlds in Collision", han mente forlaget hadde ødelagt sitt rykte og ikke lenger kunne oppfattes som seriøst. Brevet fra forskeren ble offentliggjort og bidro sterkt til å gi Velikovsky en martyrstatus.
Den store feilen slike forskere gjør er at de bare leter etter
argumenter som styrker deres egen teori, og overser all informasjon som
utfordrer deres teorier. En dyktig forsker er derimot mest på jakt
etter å teste sine idéer, dvs. han/hun jakter på informasjon
som kan bevise at han/hun har tatt feil. (Men man er selvfølgelig
meget skuffet hvis man klarer det...) En kritisk holdning til egne ideer
og resultater, og vilje til virkelig å teste dem ut, er en av de
aller viktigste egenskaper hos en forsker.
"I present here some pages from the book of nature. I have excluded
from them all references to ancient literature, traditions and folklore;
and this I have done with intent, so that careless critics cannot decry
the entire work as 'tales and legends'. Stones and bones are the only witnesses.
Mute as they are, they will testify clearly and unequivocally. Yet dull
ears and dimmed eyes will deny this evidence, and the dimmer the vision,
the louder and more insistent will be the voices of protestation. This
book was not written for those who swear by the verba magistri - the holiness
of their school woisdom; and they may debate it without reading it, as
well."
Fra "Earth in Upheaval" av Immanuel Velikovsky, slutten av "Preface". Avsnittet viser tydelig hvordan Velikovsky oppfatter de som er uenige med ham forutintatte og uvitenskapelige, og hvordan han setter seg selv inn i en rolle som en som må kjempe mot overmakten. |
Erich von Dänikens "Erindringer om framtiden", hvor han bruker
kunst og byggverk som bevis for at jorden i antikken ble besøkt
av astronauter fra andre sivilisasjoner, plasseres i samme kategori som
Velikovskys bøker. På samme måte som Velikovsky har
han samlet sammen informasjon som passer en teori, men fullstendig oversett
all informasjon som motsier hans syn. Men hos Däniken er også
mye av den innsamlede informasjonen tvilsom, jeg ville aldri turd å
bruke hans skrifter som referanse. Velikovsky er langt mer troverdig som
informasjonskilde.
Jeg må spørre meg selv hvorfor vi egentlig fortsatt
finansierer denne kretsen av egyptologiske fyrster, som evig og alltid
er seg selv nok. De eneveldige fyrstene avla heller aldri regnskap for
sine undersåtter, men ble til sist styrtet.
Fra "Dommedag", 1995. Sitatet forteller at den manglende respekt for Erich von Dänikens arbeid blant seriøse forskere er gjensidig. Avsnittet gjelder tolkningen av et funn i Kheopspyramiden. Boken omhandler også syndefloden som Däniken er overbevist har noe med UFOer å gjøre. I den sammenheng fant jeg følgende perle, jfr. avsnittet om Velikovsky: Jeg har plukket ut de avsnittene i de gamle overleveringene som støtter min teori, og resten lar jeg være upåaktet. |
Enhver forsker vet at hvis han/hun klarer å påvise en feil i en naturlov så blir navnet risset inn i forskningens historiebok. Skal du få evig liv i vitenskapen så er det bare å bevise at Einstein tok feil, at kvanteteoriene er feil, eller at fysikkens og kjemiens lover ikke gjelder fullt ut for levende. Mange forskere har vært overbevist om at en akseptert teori er feil. Noen prøver å samle data for å teste teorien skikkelig, men som regel finner man ut at teorien er riktig likevel. Men slike angrep på naturlovene og etablerte teorier er ofte det som skaper nye ideer i forskningen.
På den annen side lærer de fleste etter hvert at det er
bortkastet tid og krefter å slåss mot alle naturlover. Tross
alt er det raskere å lære naturlovene enn å bevise dem,
og man har ikke uendeligheter av tid.
The Trigger Mechanism for Polymerization of alpha-olefins with Ziegler-Natta
Catalysts: A New Model Based on Interaction of Two Monomers at the Transition
State and Monomer Activation of the Catalytic Centers.
Jeg ha selv gjort opprør mot klassiske teorier, dette er tittelen
på en artikkel hvor jeg angriper den såkalte Cossee-mekanismen.
Jeg antar det tok meg mellom 1000 og 2000 arbeidtimer å utarbeide
denne artikkelen. Det var et utmattende arbeid, men det var morsomt og
gav ideer til nye studier som har gitt tildels overraskende resultater.
Jeg ble også invitert som foreleser til en av de største konferansene
på fagfeltet for å presentere ideene for diskusjon. Dessverre
ser det mer og mer ut til at den fine modellen min var feil.
|
Ideen om det perfekte skaperverket var for øvrig et stort problem for fossil-forskerne og biologene i forrige århundret. Hvordan kunne dyr dø ut hvis de var perfekt laget? Tanken på at nye arter kunne utvikle seg fra andre var selvfølgelig helt absurd, et perfekt dyr kunne ikke utvikle seg til noe som var enda mer perfekt. |
Bare tenk på hvor ofte man får vondt i ryggen, eller hvor risikofylt barnefødsler er (i dag er de ikke så risikofylte, men barne- og mors-dødeligheten er meget stor der man ikke har godt utbygget legedekning).
Tenk også på at immunforsvaret lar seg lure av nesten det samme virus som kommer år etter år. Det er nok med en liten mutasjon, så kjenner ikke kroppen sykdommen igjen. I tillegg kan immunforsvaret angripe kroppen selv, eller deler av kroppen. Diabetes kan skyldes at immunforsvaret har ødelagt cellene som lager insulin, og revmatisme kan skyldes at immunforsvaret bryter ned vev i leddene. Allergier er også en konsekvens av et feilfungerende immunforsvar.
Andre svakheter: Muskler som blir støle etter trening, stress som skyldes en feilfungerende alarmberedskap, kneet som er konstruert slik at visse bevegelser gjør at menisken ryker, den blinde flekk i øyet kunne vært plassert slik at man den ikke påvirket synet, etc. De fleste av disse forholdene ville det være mulig å rette på ved å utnytte andre løsninger fra dyre- og planteriket.
Det "perfekte" skaperverk er derfor ikke perfekt på annen måte enn at det har utnyttet de muligheter evolusjonen gir bedre enn noen annen.
Utviklingen av mennesket kan kanskje sammenlignes med utviklingen av
et lovsystem. Lover blir gjerne formulert utfra en ideell målsetning,
men man oppdager ofte at loven hadde utilsiktede virkninger. Dermed lager
man unntak og oppdager at dette gir smutthull. Disse smutthullene prøver
man å tette igjen med nye justeringer eller tillegg, og oppdager
nye utilsiktede virkninger. Osv. På samme måte finner man at
svært mange av prosessene i kroppen styres av en meget komplissert
system av signaler som ofte virker i motsatt retning. Kompleksiteten i
systemet kan ofte være overraskende og imponerend. Men det ligner
lite på en skapers enhetlige design, mer på visse lands skattelover.
Genforskerne har den siste tiden oppdaget mange interessante eksempler
på slike komplekse reguleringer, særlig i forbindelse med kroppens
kreftforsvar. To av disse er telomerene og p53-proteinet.
Telomerene er lange kjeder på enden av kromosomene som ikke inneholder noen informasjon. Hver gang cellen deler seg klippes en del av telomeren av, og etter tilstrekkelig mange delinger vil kromosomene miste gener som er livsnødvendige for cellen. Dermed vil cellen dø eller den er ikke lenger i stand til å dele seg. Telomerene er derfor en av de viktigste årsakene til alderdomssvekkelse. Til gjengjeld beskytter telomerene mot kreft, for det begrenser hvor mange ganger kreftcellene kan dele seg. Kjønnsceller må likevel kunne dele seg mange ganger seg uten at genmaterialet ødelegges. Også noen andre celler i kroppen, bl.a. de som produserer røde blodlegemer, må kunne dele seg uten å bli stoppet av telomerene. Derfor finnes et enzym, telomerase, som gjør det mulig for cellen å dele seg uten at telomerene forkortes. I vanlige celler fines ikke dette enzymet, men cellen kan få en mutajon som gjør at den begynner å produsere telomerase. Når dettge skjer, har cellen lurt kroppens første forsvarsverk mot kreft. Påvisning av enzymet telomerase i blodet tyder derfor på at man har kreft. Et annet forsvar mot kreft er p53-proteinet. Hvis cellen oppdager at det er alvorlige feil i kromosomene gir proteinet cellen et signal om å begå selvmord, såkalt apoptose. For celler i huden som produserer melatonin, stoffet som gir huden brunfarge, er dette ugunstig. Når huden er lys kan solstrålene lett skade disse cellene så mye at de skulle ha begått selvmord. Men dette vil samtidig redusere muligheten for å produsere melatonin og dermed beskytte de andre hudcellene. Derfor har disse cellene et annet protein, Bcl-2, som motvirker effekten av p53 og som hindrer at cellen dør. Men dermed forsvinner ett av forsvarsverkene mot kreft. Viktigheten av at huden kan produsere melatonin er derfor årsaken til at kreft i føflekker er langt farligere enn annen hudkreft. Begge disse forholdene er imponerende eksempler på naturens fantastiske reguleringsmekanismer. Men det er neppe logisk å bruke begrepet perfekt. |
Mange protesterer på denne påstanden og sier at mennesker
og aper bare har en felles stamfar, men dette er feil. Den siste felles
stamfar deler menneskene med sjimpansene, studier av mitokondrie-DNA viser
at dette skjedde for ca. 4.6 millioner år siden. Det er ingen tvil
om at denne forfaren var en ape, i slekt med gorillaene og gibbonapene.
Familien Pongidae er ikke monofyletisk i cladistisk forstand.
Pongidae betyr menneskeapefamilien, og den har en felles (ukjent) stamfar. En slik familie kalles monofyletisk. Men familien er ikke monofyletisk i cladistisk forstand, for det forutsetter at familien inkluderer alle etterkommerne etter denne stamfaren. Pongidae oppfyller ikke denne betingelsen, for menneskene er plassert i en egen familie, Hominidae. Setningen finnes i en artikkel av professor Anton Brøgger i boken "Evolusjonsteorien, status i norsk forskning og samfunnsdebatt", og forteller på en innviklet måte at menneskene stammer fra menneskeapene. |
Utviklingen fra menneskeape til menneske er ekanskje det best dokumenterte trinnet i vår utviklingshistorie. Det finnes i dag ingen behov for å finne enda et "missing link" for å bevise at menneskene stammer fra apene, men selvfølgelig har man en interesse av å avdekke enda flere detaljer fra denne utviklingen.
Stadig vekk hører man at forskerer har funnet et "missing link",
men den setningen er vel strengt tatt ulogisk?
Og vi spør: Var grunnleggerne av "De syv byer" sjøfarende
afrikanere eller middelhavsfolk, eller har de søramerikanske amazonasindianerne
utviklet seg fra dyre- til menneskestadiet uten innblanding fra våre
kontinenter.
Vi Menn, nr. 26, 1996. |
I USA har visse religiøse grupper kjempet for å få de to verdenssyn akseptert som likeverdige, og for å få det til prøver man å gjøre skapelsesberetningen til en vitenskapelig teori. I USA kaller man denne ideologien "creationism" (Kreasjonisme) og man har hatt rettsaker for å få denne troen akseptert som vitenskapelig "teori" på linje med utviklingslæren. En delstat vedtok for noe år siden at det skulle være forbudt å undervise utviklingslæren uten samtidig å undervise kreasjonisme, men denne loven ble i 1996 opphevet av den amerikanske høyesterett. NYHET!!0
Kreasjonistene hevder at de støttes av tusenvis av vitenskaps-folk, men under en større rettsak i Texas i 1986 var de ikke i stand til å fremskaffe et eneste navn. Kreasjonistenes eneste universitet har også mistet retten til å tildele akademiske grader.
Dere bør også forvente at kreasjonistene kommer til å
bli sterkere også i Norge etter hvert. Det er ikke lenge siden en
norsk politiker gikk inn for at man i naturfag-undervisningen skulle fremstille
skapelses-beretningen som et alternativ til utviklings-læren.
For den som vil vite mer om kreasjonistene og som har tilgang til internett,
anbefaler jeg "Creationist science home page": http://emporium.turnpike.net/C/cs/index.htm
Har du en god bakgrunn i naturvitenskap vil du her finne mer komikk enn
i en samlet utgave av "Tommy og tigeren". Noe av det mest ekstreme er hvordan
de argumenterer utfra termodynamikkens 2. lov.
Hvis du ikke har en solid naturfaglig bakgrunn kan jeg forstå at du blir usikker. Disse folka kan ikke mye om naturvitenskap, men de kan argumentere. |
Kreasjonisten som satt fram påstanden første gangen har
siden sagt at han aldri har sagt noe slikt, men likevel lever påstanden
sitt eget liv i visse kretser.
Sommeren 1997 ble denne diskusjon avsluttet da man klarte å finne DNA i bensubstansen til en fossil neandertaler. Studier av DNA-et viste at neandertaleren var så forskjellig fra det moderne mennesket at vår siste felles stamfar levde for 600 000 år siden. I og med at neandertaleren døde ut for 30.000 år siden, og siste felles stamfar for menneskene var for 150-300.000 år siden, betyr det at vi ikke blandet oss med neandertalerne, og følgelig levde side om side som to ulike arter.
Svar: 75% av studentene var enige i påstanden.
And there's something else we must face up to: the possibility that
our ancestors killed off the Neanderthals. If, as seems likely, the Neanderthals
were replaced by H. sapiens, it could have been one of the bloodiest episodes
in human prehistory.
New Scientist, 19/7 1997. Det er et interessant spørsmål hvordan vi i dag ville ha behandlet neanderthalerne. Ville vi gitt dem status og rettigheter som mennesker eller ville vi gitt dem samme rettigheter som de store apene, dvs. som dyr? Og hvis vi hadde gitt dem status som mennesker, ville vi automatisk ha gitt dem alle rettigheter, dvs. full likestilling med oss? Sannsynligvis ville vi måtte gjort det siste, for den genetiske forskjellen mellom oss og neanderthalerne er bare 2-4 ganger større enn den genetiske variasjonen mellom de ulike menneskegruppene. Likevel er det grunn til å anta at forskjellene ville vært påtakelige, spesielt når det gjelder intellektuelle evner. Antakelig kunne de ikke snakke slik vi gjør det. Hvis neanderthalerne hadde eksistert i dag kan det ha medført at vi ville hatt et annet forhold til dyrene i og med at den skarpe grensen mellom dyr og mennesker ikke ville eksistert. Men utviskingen en uskarp grense mellom mennesker og dyr kan også ha gjort det akseptabelt å gi de ulike menneskeraser ulik status. I hele vår kulturs historie har vi gått ut fra at mennesket var noe unikt og klart adskilt fra dyrene, men det er ikke naturgitt at det skulle være slik. |
Nyere forskning viser at de sannsynligvis bodde i selvbygde bygninger eller telt. Mange huler hadde kanskje først og fremst betydning i religiøse sammenhenger, kanskje i begravelsesritualer. Noen huler ble dog brukt som (midlertidig?) bolig av jegere og fiskere. Huler gir god ly for regn og vind, men de er ikke særlig lune og som regel nokså fuktige.
I dag finner man huleboliger bare i tørre, varme strøk,
og dette er områder som ikke var særlig innbydende for de første
menneskene. Det er heller ingen menneskeaper som trives i huler.
For det første viser fossilfunn flere klare serier av overgangsformer som viser at noen dyregrupper gradvis har utviklet seg fra andre. Noen av de mest overbevisende seriene av mellomformer er overgangen fra krypdyr til pattedyr, og overgangen fra aper til mennesker. Husk at mellomformer er like mye fullstendige individer som stabile former, man kan ikke se på en dyreart i dag at den er en mellomform. Like fullt finnes det garantert arter i dag som forskere om noen millioner år vil omtale som mellomformer.
Antall oppdagede mellomformer er imidlertid langt mindre enn det Darwin selv hadde regnet med, men nyere teorier forklarer dette greitt. Det er noen tydelig hull i fossilrekkene, spesielt irriterende er det at man ikke vet hvordan flaggermus og insekter har oppstått. Et hull i fossilrekken for utviklingen av hvaler ble tettet igjen da man i Pakistan nylig en fossil hval med føtter.
Også på laboratoriet ser man til stadighet evolusjon, spesielt blant mikro-organismer. Et av de mest langvarige eksperimenter i historien handler om litt større dyr, biller. I over 40 år har man plukket ut de største billene av en koloni og latt dem formere seg, og i en annen gruppe plukket ut de minste og latt dem formere seg. I dag er de største mer enn 10 ganger så store som de små (lengde), og det er ikke tvil om at de ville vært regnet som ulike arter om de hadde vært funnet i det fri.
Tenk også på den store variasjonen av hunderaser man har,
som alle er utviklet fra en hundeart. Det er tvilsomt om man ville regne
St. Bernhardshunder, pekingesere og lundehunder til samme dyreart hvis
de hadde blitt funnet slik i naturen. Utviklingen av hunderasene antas
å ha tatt ca. 25.000 år.
Etter over hundre år med forskning for å underbygge
teorien om utvikling, er det mange observasjoner som strider imot den.
For eksempel må jordens alder være flere milliarder år
for å kunne kompensere for den usannsylighet millioner av mutasjoner
medfører.
Fra et innlegg fra en NTNU-student i Universitetsavisa, 13. januar 2000. Det kan se ut som om naturfaglig almennkunnskap kan være et effektivt middel mot å bli lurt av religiøse fanatikere. Det eldste kjente spor av liv på jorden er ca. 3,8 milliarder år. |
De fleste mutasjoner er plutselige endringer i en enkelt base i et enkelt gen, og hvis cellen ikke kan reparere skaden vil den normalt føre til at cellen blir skadet eller dør. I de tilfellene hvor cellen overlever og kan dele seg videre vil det likevel være meget små endringer som har skjedd, og disse vil vanskelig kunne forklare de store endringene man ser over tid.
Men det finnes andre typer mutasjoner som er langt mer dramatiske. Et gen kan plutselig dukke opp to ganger, det f.eks. slik fargesynet har oppstått. Det kan også overføres et gen til eller fra et virus eller en bakterie, det er det dette fenomenet som gjør at man frykter at egenskaper som er frambrakt ved genmanipulering kan overføres til andre arter. Det er nok sjelden dette skjer med mennesker, men slike overføringer har nok spilt en rolle for den generelle utviklingen av livet på jorden.
Noen gang skjer det enda større endringer ved at hele kromosomer
splittes eller slår seg sammen, for eksempel har to kromosompar som
finnes hos menneskeapene gått sammen til ett par hos menneskene.
Gener kan også flytte seg mellom kromosomer og dermed påvirke
oss på en annen måte, og i meget sjeldne tilfeller kan plutselig
kromsomtallet fordobles. Blant mikroorganismer er det også kjent
at det kan oppstå mutasjoner som gjør at cellen selv framprovoserer
mutasjoner, noe som kan medføre meget rask evolusjon av nye egenskaper
i situasjoner hvor dødeligheten er meget stor.
Den klassiske definisjonen er at to individer tilhører ulike arter hvs de ikke kan få fruktbart avkom. Denne definisjonen er imidlertid ikke entydig eller almenngyldig. Skal man kreve at artene overhode ikke er i stand til å få avkom, eller er det nok at de bare lar være å gjøre det? Det ville f.eks. være utenkelig å krysse en St. Berhardshund og en pekingeser på naturlig måte. Samtidig finnes det dyr vi definerer som ulike arter som kan krysses.
Definisjonen ville uansett ikke fungere for mikroorganismer som ikke
formerer seg kjønnet.
Problemet med artbegrepet fokuseres klart med Vega-måken, en
måke som finnes i området rundt Beringstredet. Går man
vestover blir måkene gradvis mørkere , går man østover
blir måkene lysere og lysere. Hele veien er det såkalt "genetisk
kontakt", dvs. de ulike artene eller rasene krysser seg med hverandre.
Når man kommer til Altanterhavet finner vi begge typene, som sildemåke
og gråmåke, som ikke krysser seg med hverandre.
Er sildemåke og gråmåke samme art eller er de det ikke? Man kan ikke krysse dem, men en Vega-måke kan ha både gråmåke og sildemåke blant sine etterkommere, hvis man tar noen få generasjoner til hjelp. Hvor mange generasjoner man trenger vet jeg ikke. Kanskje kan man få en sildemåke og en gråmåke som er tre- eller firemenninger? |
Poking a stick into one's radio set will seldom make it work better.
Fra en bok skrevet av kreasjonister, fra avsnittet hvor de motbeviser
at mutasjoner kan lede til utvikling. En mer utførlig forklaring
av det samme:
However, he [Isak Asimov] then asserted: "In the long run, to be
sure, mutations make the course of evolution move onward and upward". But
do they? Would any process that resulted in harm more than 999 times of
1000 be considered benificial? If you want a house built, would you hire
a builder who, for every correct piece of work, turned out thousands that
were defective? If a driver of an automobile made thousands of bad decisions
for every good one when driving, would you want to ride with him? If a
surgeon made thousands of wrong moves for every right one when operating,
would you want him to operate on you.
Ved et foredrag hvor en biolog fortalte om utviklingslæren ble
foredragsholderen avbrudt av en tilhører som hadde følgende
bevis på at utviklingslæren var feil:
Endringen går gradvis fra generasjon til generasjon inntil det er blitt en ny art. Ett eller annet sted på veien må man ha krysset grensen fra en art til en annen. Det betyr at en gang vil et individ få et avkom som er en annen art enn det selv, og det er opplagt umulig. Foredragsholderen spurte tilhøreren om han var jurist, og fikk
bekreftende svar.
|
Grunnenheten innen taksonomi (systematisk inndeling etter slektskapsforhold) er art. Sterkt forenklet kan man si at en art er avgrenset av at dens individer er istand til å få avledyktig avkom med andre individer av samme art (og eventuelle underarter og raser som hører arten til). Nærstående arter samles under samme slekt. At dyr i samme slekt får avkom, er det mange eksempler på, men det vil oftest være ufruktbart. (Eks. muldyr, avkom av eselhingst og hestehoppe, og mulesel, avkom av hestehingst og eselhoppe.) På neste trinn i hierarkiet kommer familie, og deretter orden, [divisjon - for fisker,] klasse og rekke, som er det høyeste nivået innen Dyreriket. Ofte er det hensiktsmessig /nødvendig med enda skarpere inndeling, som f.eks. underklasse, overfamilie. For den som ikke er helt konfortabel med dette, kan det kanskje være til hjelp å se på menneskets plassering i Dyreriket: Rekke: Ryggstrengdyr, Underrekke: Virveldyr, Overklasse: Firefotinger, Klasse: Pattedyr, Orden: Primater el. Herredyr, Underorden: Ekte aper, Infraorden: Østaper, Overfamilie: Mennesker og menneskeaper, Familie: Mennesker, Slekt/Art: Homo sapiens, «det vise menneske».
Edderkopper, midder, skorpioner og insekter er alle ledd-dyr, den desidert mest artsrike av de ca. (omklassifiseringer pågår hele tiden) 35 rekkene i Dyreriket. Men allerede på neste nivå skiller de lag; de tre førstnevnte tilhører underrekken Chelicerata og klassen edderkoppdyr, insektene plasseres i underrekken Uniramia, overklasse seksfotinger og klasse - nettopp - insekter. Insektene deles videre inn i ca. 32 ordener, f.eks. biller, sommerfugler, kakerlakker og knelere. Innen edderkoppdyrenes klasse er det 12 (11 i noen tabeller) ordener. Blant dem er edderkopper (naturlig nok), skorpioner, og to ordener av midder - Parasitiformes og Acariformes.
At ikke alle er helt dus med disse forhold, vises av følgende knippe sitater (skrivefeil er ikke rettet):
1. Stokkmauren og tremidden tar du «knekken» på
med «Masta-Kill», den gode insektsdreperen med biologisk aktiv
komponent. Vi har giftfrie middel mot all slags insekter som fluer,
veps, maur, flått, mygg, snegler, edderkopper. (Fra en
meget lang rekke likelydende annonser i Dagbladet sommeren 2001 for et
firma i Balestrand.) 4 av 9 er ikke insekter.
2. På de hundre insekters koldtbord i Kina finner
man ifølge Hamar Arbeiderblad edderkopper, igler, skorpioner,
silkeormer og spesialiteter som tusenbein med nudler.
4 av 5 er ikke insekter. (Silkeormer, som er sommerfugllarver, er godkjent.)
3. Hvilke insekter stikker og biter? Bier, veps,
edderkopper, maur, lopper, mygg og flott er de mest alminnelige i Norge.
Fra "Nettdoktoren." Merk skrivemåten "flott".
4. Flåtten er et insekt som finnes mest på sør-
og østlandet, fra Oslo Legevakts Internettsider.
5. It s a spider bite. It s infected. ble i TVNorge
oversatt til: "Det er et infisert insektbitt."
6. 24 år gamle Malena Hassan fra Malaysia skal forsøke
å kapre tittelen "Skorpiondronningen" ved å leve innestengt
i et lite rom med de dødelige insektene i en måned.
Flere aviser omtaler jevnlig skorpioner som insekter.
7. I en barnerebus i "Hjemmet", som ble beskrevet som «verdens
enkleste hvis man tenker riktig», ble det oppgitt at man skulle frem
til et insekt på ni bokstaver. Siden rebusen besto av en «M»
og en knokkel eller et ben, var det klart at svaret istedet ble «tusenbein».
8. I «IQ-testen» i Dagbladet/Magasinet dukket følgende
oppgave opp: Hvilket insekt hører minst sammen blant de andre?
EDDERKOPP FLUE MYGG SOMMERFUGL VEPS. Svaret var edderkoppen, fordi
den var et insekt med 8 ben...
9. Vi har bare et farlig dyr i Norge, og det er et insekt.
--- Norges farligste dyr er flåtten. To sitater
fra boken «"Friluftsliv året rundt."
10. "Hele Norges Leksikon" utroper en midd til det insektet i verden
som har raskest vingeslag. En sterk prestasjon av et vingeløst dyr
som heller ikke er insekt.
Ser du det humoristiske poenget i denne, kan du mer enn de fleste:
Er
edderkoppen et insekt? Svar: Nei, et leddyr. (Fra «Dagens
Spørsmål» i VG.)
Også ukjært barn har mange navn - den vanligste av de hittil
11 oppdagede flåttarter i Norge er skogflått, Ixodes ricinus.
Den kalles også (alle navn forefinnes på trykk): skogbjørn,
skogbjønn, skaubjørn, skaubjønn, skogmann, skaumann,
skauflått, saueflått, hundeflått, hundemidd, hasselflått,
hatleflått, kinnflått, oreflått, orelus, einerlus, lyngflått,
lyng-bobb, tikk, hantikk, hanntikk, sugar, bitar, påte, stygging,
stakkar, krekse og skogtroll. En blodfylt hunnflått er enkelte
steder på Vestlandet gitt det noe uærbødige navn raudrævapåte.
I "Kryssordleksikon" av Daniel Danielsen, Orion Forlag 1997, er det
under oppslagsordet "Insekt" ført opp
|
Det er også mange andre misforståelser ute og går innen småkrypenes verden. Termitter kalles ofte feilaktig «hvite maur». Men maur er, tross artsrikdommen, bare en familie i ordenen årevinger, mens termitter utgjør en egen orden. Den såkalte «veggelusen» er i virkeligheten en tege. Korrekt navn er sengetege, eventuelt veggedyr. Et annet tilfelle er «duelus», som verken er en lus eller et insekt i det hele tett, men derimot en fuglemidd, og følgelig et edderkoppdyr.
Er vevkjerringer edderkopper? For 50 år siden JA, idag NEI. På den tiden ble vevkjerring brukt både om edderkopper og «vevere», det daværende vanlige navnet på den edderkoppdyrordenen som senere er omdøpt til vevkjerringer. At det fortsatt går an å få tak i så gamle ordbøker at vevkjerring står oppført som synonym til edderkopp, betyr ikke at det er riktig pr. idag.
<Her bør det også komme inn et par setninger om misforstått
bruk av begrepet krypdyr.
(et sitat Mosebøkene hvor flaggermus omtales som fugl.
Fra Bibelen. Det er mulig å bruke sitatet som et argument for at Bibelen inneholder faktsike feil, men det er et dårlig argument. Ikke alle begreper i biologien stemmer overens med de som brukes i dagliglivet, og man kan i alle fall ikke forvente at alle bruke begrepene korrekt tidligere. I dag har begrepet fugler en klar vitenskapelig definisjon. For noen tusen år var det neppe noen logisk grunn til å utelukke flaggermus fra begrepet fugl, på samme måte som man i Norge tidligere omtalte oteren og andre mindre vannpattdyr som fisk. |
Det finnes sprang i fossilrekkene, men de er ikke vanskelig å forklare. Delen av jordoverflaten som er dekket av fossilførende lag er meget liten, og den dekker mange hundre millioner år. De fleste funn stammer fra fossilførende lag som bare dekker noen få kvadratkilometer eller mindre (mye mindre).
Evolusjon betyr ikke at alle dyr av en art utvikler seg sammen, men at ulike geografisk adskilte grupper utvikler seg uavhengige av hverandre. De fleste av disse gruppene utvikler seg meget langsomt. De er i balanse med sine omgivelser, det er ingen effektiv utvelgelse av individer med spesielle egenskaper. Men av og til kan miljøet forandres, eller arten kan komme til et nytt miljø, slik at spesielle egenskaper medfører er vesentlig fordel (Såkalt punketert likevekt). Da vil evolusjonen skje mye raskere.
Hvis dette gir individer som er generelt bedre tilpasset enn de invididene de utviklet seg fra, vil de med tiden fortrenge individer også i andre områder. De vil gradvis spre seg til nye områder hvor en ny utvikling kan skje.
Resultatet er derfor en evolusjon som på hvert enkelt sted går
så langsomt at den ikke observeres i fossilrekkene. Selv om det har
skjedd en rask evolusjon vil forskjellene vanligvis være så
begrenset at det er vanskelig å slå fast sikkert at det har
skjedd. Men av og til vil arter som har vært i den store verden og
utviklet seg komme tilbake og overta plassen fra sine forgjengere. Da får
vi et plutselig sprang i fossilrekkene.
Et framtidig fossilsprangOm noen titalls millioner år vil Australia være landfast med Sør-Asia. Da vil det komme rovdyr og konkurrerende plante-etere fra fastlandet, og det meste av Australias kenguruer og andre spesielle dyrearter vil bli utryddet innen kort tid. (Hvis ikke vi mennesker kan forhindre det.)Hvis man 100 millioner år senere graver etter fossiler fra denne tiden vil man finne et plutselig sprang i fossilrekkene, på samme måte som man finner det mange steder i dag. |
Foraminifera er en gruppe mikro-organismer som lager kalkskall og lever
i havet. Skallene vil synke til bunns når dyrene dør og danner
etterhvert tykke lag. Disse sediment-lagene vil vise eksempler på
individer fra nesten hver generasjon og over svært lange tidsrom.
I slike lag kan man tydelig følge endringene i individene til de
er blitt så forskjellige at de utvilsomt må regnes til en ny
art.
Trollmannen Miraculix har laget en magisk væske som gjør
at eikenøtter øyeblikkelig vokser til store trær når
man kaster dem på bakken. Asterix og Obelix kaster fra seg nøttene
i skogen, trærne spretter opp og denne replikkveksling følger:
Asterix: Er det ikke fantastisk?
|
Evolusjon er faktisk i dag en industriell prosess. Det er firmaer som har spesialisert seg på å lete etter kolonier av mikro-organismer over hele verden, og som undersøker om bakterier herfra kan brukes til å fremstilles spesielle kjemikalier. Når de finner en som virker interessant dyrker de den opp og utsetter den for intens stråling som dreper 95% av bakteriene. De øvrige har fått ulike mutasjoner og ved spesielle teknikker leter man fram dem som har den høyeste produksjonen av det interessante stoffet. Ved å gjenta denne prosessen mange ganger kan man til slutt ha frambragt et bakterie som produserer stoffet i så store mengder at det er økonomisk interessant.
Denne metoden er ikke helt ny. Penicillin ble i de opprinnelige soppene produsert i meget små mengder slik at medisinen var meget kostbart og hadde derfor begrenset bruk. Under 2. verdenskrig ble behovet for penicillin meget prekært, og ved hjelp av denne teknikken klarte man å øke bakterienes penicillin-produksjon så mye at medisinen ble tilgjengelig til vanlig bruk.
En annen sak er at utviklingslæren er et meget effektivt verktøy
for å forstå og organisere dyrelivet.
Generelt er det få som svarer "vet ikke" på dette spørsmålet. Dette illustrerer det faktum at vi er vant med en logisk sammenheng mellom de ulike dyrearter. Dette er et av de største argumentet for at artene er oppstått ved evolusjon, det at artene kan ordnes i et logisk system (et cladogram) basert på i alle fall tilsynelatende slektskaps-forhold. Pattedyr som legger egg er tilsynelatende noe som bryter med denne systematikken, derfor vil den umiddelbare reaksjonen være å ikke tro på det.
Det samme erfarte de som tok det første eksemplaret av nebbdyret
til Europa. Museene nektet å kjøpe det, for de var overbevist
om at det var en forfalskning - noe som ikke var et uvanlig problem for
museene den gang. Hvis nebbdyret ble funnet for første gang i dag,
ville også forskerne blitt overrasket. Men de ville blitt mer overrasket
hvis det skulle viste seg at det aldri hadde eksistert et dyr med noen
av de spesielle kombinasjonene av egenskaper som dette dyret har.
Nebbdyret, zoologisk Ornythorhynchus anatinus, er et antikantiansk
dyr som faller under kategorien det ukategoriserbare: det har andenebb,
svømmehud mellom tærne og hunnen legger egg, men det er ingen
fugl; det tilbringer en stor del av sitt liv i vann, men det er intet amfibium;
det har pels, en beverhale, hunnen dier sine unger, men i motsetning til
pattedyrene mangler hun spener. Kort sagt, nebbdyret er ett urdyr som andre
dyr har «lånt» deler av.
---------------- Denne oppfatningen får likevel ikke tolkes estetisistisk og tillate oss å betrakte nebbdyret nå som en fugl, nå som en fisk, og nå som en muldvarp. Akkurat som i boken I limiti dell'interpretazione (Tolkningens grenser, 1990) og i romanen Foucaults pendel sier Eco her stopp for den hermeneutiske ekstremismen (og altså for relativismen). Forhandlerne, dvs. forskerne, møter nemlig stadig motstand, det kan til og med hende att de støter på væren i naken tilstand, som i saken med urdyret nebbdyr som trosser menneskets, altså kulturens, hittil oppfunnede systematiseringer og ikke kan klassifiseres som fugl fordi alle jo ser att det ikke «flyr som en ørn». William Fovet, Morgenbladet, 28/11 1999. Nebbyret er interessant for mange filosofer, men ikke nok til at de prøver å finne ut om nebbdyret virkelig er et problem for naturvitenskapen. |
En konklusjon forskerne har trukket av dette er at livet lett oppstår
der forholdende ligger til rette. Følgelig forventer de å
finne liv mange steder i universet, men ikke nødvendigvis intelligent
liv.
1996 kom det en artikkel i "Nature" hvor man hadde studert utviklingen i genene, dvs. hvor fort mutasjonene har kommet, og som konkludert at alt liv på jorden måtte ha den siste felles stamfar for ca. 2 milliard år siden. På tross av tilsynelatende gode argumenter, har denne tolkningen ikke fått noe gjennomslag. |
Den første forutsetingen er ofte mulig å få oppfylt,
da det ligger mange egenskaper latent i våre gener som kan utvikles
hvis forholdene ligger til rette. Den andre forutsetningen er langt vanskeligere
å oppfylle.
I dagens samfunn lever de alle fleste opp, dødeligheten er liten før fylte 40-50 år, og litt bedre overlevelsesevne vil dermed ikke kunne bety noe for utviklingen. Sykdommer som kreft, hjertesykdommer, sukkersyke og Alzheimers påvirker stort sett folk godt over fruktbar alder, og derfor heller ikke fjernes ved evolusjon.
Det som kan ha noen betydning er faktorer som gjør oss mer fruktbare.
Hvis det skulle vise seg at noen av de miljøgifter vi har virkelig
reduserer sædkvaliteten eller fosterets evne til vokse opp, da vil
det etterhvert kunne utvikles en befolkning som ikke påvirkes av
disse giftene. Et annet forhold er at folk her i vesten får for få
barn på grunn av preventiver og et liv som ikke tillater at man kaster
bort tiden med å stifte familie. Derfor kan det tenkes at vi etter
hvert vil bli et folk hvor menn er allergiske mot kondomer, kvinner allergiske
mot p-piller og ingen tenker på karrieren.
Men emnene henger også sammen fordi forskere flest ikke bryr seg om hva folk tror eller mener. Det er ikke noe mål i seg selv at alle i hele verden skal tro på utviklingslæren. Å oppdage at en teori stemmer er ikke en åpenbaring som ledsages av en misjonsbefaling. Det er rett og slett en læring som gjør studenten mer i stand til å forstå sitt fag og som gjør forskeren mer i stand til å planlegge sin forskning. I så måte er utviklingslæren det samme som alle andre gode teorier: Et meget godt verktøy.
I noen sammenhenger kan det også være greitt for forskerne at de er litt mystifiserte. Det er den samme teknikken magikere bruker for å få høyere status for sitt yrke.
Ulempen er at det skaper en avstand mellom vitenskapen og folk flest.
Det kreves mer og mer kunnskap for å forstå verden rundt oss,
beslutninger tas i stadig større grad på bakgrunn av kompliserte
forskningsresultater og vi trenger å få talentfulle ungdommer
inn i forskeryrket. Da er det problematisk med en mystifisering som skaper
mistillit.
Martin Ystenes hjemmeside | ystenes@kjemi.unit.no |