Jeg forbeholder meg aller rettigheter til denne filen som følger av loven om opphavsrettigheter. Du kan ta utskrift til eget bruk, men jeg vil ikke tillate videre publisering av innholdet.

1. DNA-tester kan identifisere en person med (juridisk sett) absolutt sikkerhet.
2. Statistikk alene holder ikke som bevis i en rettsak.
3. Hvis man krysser av de 7 første tallene på en LOTTO-kupong har man like stor sjanse til å vinne som hvis man krysser av 7 helt tilfeldige tall.
4. Det skjer mange flere usannsynlige hendelser enn det man kan forklare med statistikk.
5. Sikkerhet kan i alle fall ikke skade.
6. Hvis det er oppdaget en statistisk sammenheng mellom mulig årsak og alvorlig helseskade må man alltid ta forholdsregler.
7. Kenyanske løpere er så gode fordi de har løpt mye i høylandet helt siden de var barn
8. Man kan aldri bevise at noe er ufarlig.
9. Forskningen har enda ikke slått fast at røyking er kreftfremkallende.
10. Det finnes ingen rimelig tvil om at passiv røyking er skadelig og kan lede til kreft.
11. Det er dokumentert at stråling fra kraftlinjer kan føre til kreft, spesielt hos små barn.
12. En svensk undersøkelse har vist at å bo nær kraftlinjer er farlig for små barn.
13. En mobiltelefonsamtale på 6 minutter kan gjøre hjernen 1,5°C varmere 3 cm inn i hodet.
14. Grunnvannet gir opphav til helsefarlig magnetisk stråling (også kalt jordstråling).
15. Alle typer stråling vil i prinsippet kunne påvirke oss på samme måte.
16. Det er bevist at radioaktivitet kan føre til kreft.
17. Det er aldri observert at radioaktivitet kan føre til arvelige defekter (mutasjoner) hos mennesker.
18. Den som blir utsatt for stråling kan i teorien utvikle nye organer, f.eks. et ekstra øre, eller forandre et organ til noe helt nytt.
19. Tsjernobylulykken var verdens største miljøkatalstrofe.
20. Tsjernobylulykken vil bidra til mer enn 1000 kreftdødsfall i Norge.
21. Tsjernobylulykken medførte bare en meget liten økning i radioaktiviteten i Norge i 1986.
22. Radon er den viktigste kilden til radioaktivtet, og er et reellt helseproblem i Norge.
23. Mange ble drept av Hiroshimabomben, men det er senvirkningene av strålingen som drepte flest.
24. Det todelte badedrakten ble kalt "bikini" fordi amerikanerne gjorde atomprøvesprengninger på Bikini-atollen.
25. De franske prøvesprengningene på Mururoa-atollen i 1995 var en alvorlig trussel mot miljøet.

Statistikk, forbannet statistikk og stråling.

Krediteringer.

DNA-tester kan identifisere en person med (juridisk sett) absolutt sikkerhet.

Feil, man må ha minst en opplysning til om personen hvis identifikasjonen skal være helt sikker.

Ta utgangspunkt i situasjonen hvor vi vet at den skyldige i en forbrytelse er en nordmann. Det eneste sporet vi har er en en DNA-prøve fra vedkommende. Tenk at vi gjør DNA-test på alle nordmenn inntil vi finner en person hvor DNA-testen stemmer meget bra. La oss anta at overensstemmelsen er så bra at det bare er en milliontedels sjanse for at det kan skyldes tilfeldighet.
 
 

Er vi da sikker på at vi har funnet riktig person? Nei, absolutt ikke. Hvis det er slik at testen ved ren tilfeldighet stemmer i ett av en million tilfeller betyr det at man kan forvente et positivt resultat for 4 nordmenn ved ren tilfeldighet, pluss for den skyldige. Så selv om DNA-testen i seg selv er 99,9999% sikker, er det likevel bare ca. 20% sjanse for at vi har funnet den skyldige.

70% av en studentgruppe mente påstanden var riktig.
 

Da man skulle identifisere de omkomne etter flyulykken på Svalbard i august 1996 gjorde man det ved å sammenligne DNA-prøver av de omkomne med DNA-prøver av deres slektninger. I slike tilfeller er sikkerheten ved identifikasjonen mye mindre, kanskje bare 10.000:1. Men det fantes en opplysning til, nemlig at hver av de aktuelle personene måtte være en av vel 100 passasjerer i flyet, og Bayes teorem (se neste punkt) sier da at man kan identifisere personene med 99% sikkerhet (odds 100:1).  Og, selvfølgelig, fordi det hele var et puslespill hvor alle bitene måtte stemme til slutt, så hadde man tilslutt så mange opplysninger at identifikasjonen ble meget sikker.

Innholdsfortegnelse

Statistikk alene holder ikke som bevis i en rettsak.

Denne påstanden vil i de fleste tilfeller være riktig. Statistikk alene har begrenset verdi, man må også vurdere hvilke andre informasjoner som er tilgjengelig.

Dette prinsippet kan formuleres ved hjelp av "Bayes teorem": Odds for at vedkommende er skyldig er lik de odds det nye beviset gir multiplissert med odds før det nye beviset ble kjent.

Ta utgangspunkt i situasjonen i punkt 1. Det nye beviset er DNA-testen som identifiserer personen med en odds på 1.000.000:1. Det eneste som knyttet personen til drapet før dette ble kjent var at han var en av 4 millioner nordmenn. Odds for at vedkommende var skyldig før DNA-testen var derfor meget liten, bare 1:4.000.000. Etter Bayes teorem må man multiplissere disse tallene, og det gir odds 1.000.000:4.000.000 eller 1:4 for at vedkommende er skyldig. Dette gir 20% sjanse for at vedkommende er skyldig, og 80% sjanse for at vedkommende er uskyldig. Konklusjonen blir derfor den samme som under punkt 1.
 
 

At dette er mer enn bare teori viser en rettsak fra Storbritannia i 1995. En person ble i en lavere rettsinstans dømt for voldtekt på grunn av en DNA-test, uten at det fantes et eneste annet bevis. Retten konkulderte med at det var meget høye odds for at personen var skyldig utfra DNA-analysen alene. En høyere rett brukte Bayes teorem og konkluderte med at oddsen var så lav at det var skjellig grunn til tvil, og frikjente ham.
 

Sommeren 1995 ble en hjelpepleier arrestert i Bergen mistenkt for å ha tatt livet av mange pasienter. Det var ikke funnet en eneste informasjon som indikerte at hun var morder eller at noen av pasientene var drept, men det døde uforholdsmessig mange pasienter mens hun var på vakt. Kunne statistikken bevise at hun var skyldig? I prinsippet kan ren statistikk avsløre en massemorder, men man må bruke Bayes teorem. Skjønt, her er ikke oppgaven å avsløre den skyldig, for vi vet hvem eventuelt skyldige er. Vårt problem blir å bevise at det virkelig har vært en forbrytelse. La oss tenke at antall dødsfall var så høyt at det bare var 1:1 million i odds for at det skulle skje med en tilfeldig pleier i løpet av ett år. Hvis det er 10.000 pleiere i tilsvarende situasjoner betyr det at det er ca. 1% sjanse for at det skulle skje med en av pleierne det året. En påfallende uvanlig hendelse er dermed redusert til en sjelden, men mulig hendelse. Det ville neppe være nok til å få henne dømt, men ville det være skjellig grunn til mistanke? Først måtte vi vite hvor stor sannsynligheten var for at det virkelig skulle være begått et massemord som ikke la igjen et eneste bevis. Det vet vi lite om, men slike ting skjer helt sikkert ikke ofte. Det er bare kjent ett massemord på institusjon i Norge i senere tid, og i den saken forelå det mange indisier. Det er neppe mer enn 1% sjanse for at en så spesiell hendelse skal skje i løpet av ett bestemt år. Hvis vi godtar dette anslaget betyr det at i utgangspuntet var det odds 1:100 for at en slik forbrytelse skulle skje. Det nye beviset, statistikken over antall dødsfall, gav odds 100:1 for at det hadde vært et massemord. Multipliserer man oddsene etter Bayes teorem blir odds for en forbrytelse 1:1, dvs. 50%. Antakelig er oddsene langt mindre, bl.a. fordi den antatte sannsynligheten for et uoppdaget massemord nok er for høy. Med de angitte tallene ville det opplagt ikke være skjellig grunn til mistanke. Det skal alt i alt svært mye til før man kan dømmes ut fra statistikk alene. Men hadde det vært en eneste konkret informasjon som støttet mistanken ville situasjonen vært drastisk annerledes. Det var det ikke i den aktuelle saken, og hjelpepleieren ble frikjent.

Innholdsfortegnelse

Hvis man krysser av de 7 første tallene på en LOTTO-kupong har man like stor sjanse til å vinne som hvis man krysser av 7 helt tilfeldige tall.

Riktig. En hvilken som helst kombinasjon av 7 tall har akkurat lite stor sjanse for å bli trukket ut.

Men, vil du kanskje si, det har da aldri hendt at de første tallene har blitt trukket ut. Det er riktig, og det viser hvor vanskelig det er å vinne i Lotto. Rekken 1-2-3-4-5-6-7 er en påfallende rekke. Det finnes mange slike, man ville også reagert på kombinasjoner som 11-12-13-14-15-16-17, 2-4-6-8-10-12-14, 1-2-11-12-21-22-31eller 2-3-5-7-11-13-17 (primtallene). Men det finnes så mange flere tilfeldige kombinasjoner enn påfallende kombinasjoner, så selv om hver enkelt kombinasjon har akkurat like stor sjanse for å bli trukket ut så er det uhyre sjelden man får slike tallrekker.

80-100% er enige i påstanden.

Men om man krysser av de 7 første og får 7 rette bør man nok ikke vente seg rekord-utbetaling. Norsk Tipping på Hamar kunne ikke fortelle hvor mange som krysser av de 7 første tallene, men de antok at det var mange. De 7 første tallene er de tallene som flest lottospillere krysser av, hver uke.
 
 

Ca. 1990 opplevde man i Tyskland at de 6 tallene som ble trukket ut var i rekkefølge (21-26 (?) av 49 mulige tall). I tillegg var dette en jackpot-runde. Men det viste seg at det var såpass mange som 222 som hadde seks rette, og premiene ble derfor så lave at det var berettiget grunn til å være skuffet.
 

Lottospill er ikke overtro, det er ekstraskatt for de dumme. James Randi i VG, 30/1 1997

Innholdsfortegnelse

Det skjer mange flere usannsynlige hendelser enn det man kan forklare med statistikk.

Stadig vekk hører man om hendelser som er så usannsynlige at de ikke kan ha noen naturlig forklaring. F. eks. vant samme person topp-premien i et amerikansk lottospill to uker på rad. Det ble påstått at dette bare kan skje en gang pr. 1 milliard år, og at det derfor var en umulig hendelse. I et lite norsk øysamfunn med noen få hundre innbyggere var det to som vant over fire millioner kroner hver med noen få måneders mellomrom. Heller ikke det var særlig sannsynlig.

Men påstanden er likevel feil. Hver enkelt slik hendelse er meget usannsynlig, men det er så mange mulige usannsynlige hendelser som kan skje at noen av dem slår til. Dessuten er mange hendelser ikke så merkelige som man vil ha det til, for det er et menneskelig trekk å prøve å gjøre en god historie enda bedre.

Tenk deg at du tipper LOTTO to uker på rad. Første uken vinner du ingen ting, mens kanskje to andre vant over en million hver. Hver av disse to har i utgangspunktet like stor sjanse som deg til å vinne neste uke (i praksis har de vel større sjanse for de har mer penger å rutte med). Dermed blir det mindre sjanse for at du skal vinne en milliongevinst i LOTTO den påfølgende uken, enn at noen skal vinne en milliongevinst to uker på rad.

Jeg har aldri hørt at noen har vunnet i norsk LOTTO to ganger på rad. Min påstand er derfor: Du kommer aldri til å vinne en milliongevinst i LOTTO. Du vet like godt som meg at jeg har rett. Skjønt, hvis denne boken skulle bli bestselger kan det tenkes at en av dere vil kunne hovere og si at jeg tok feil. For hver av dere som leser dette vil setningen høyst sannsynlig være rett. Men hvis det blir mange lesere vil det bli så mange muligheter for en så usannsynlig hendelse at en av dem kan slå til.
 

The account lists 10 major stages in this order: (1) a beginning; (2) a primitive earth in darkness and enshrouded in heavy gases and water; (3) light; (4) an expanse or atmosphere; (5) large areas of dry land; (6) land plants; (7) sun, moon and stars discernible in the expanse, and seasons beginning; (8) sea monsters and flying creatures; (9) wild and tame beasts, mammals; (10) man.     I følge en propagandabok for kreasjonistene er dette de ti viktigste trinnene i skapelsen slik Bibelen beskriver det, og i følge boken er vitenskapen enig i at trinnene kom i denne rekkefølgen. Sjansen for at Bibelen skulle finne riktig rekkefølge ved ren flaks er 1 til 3.628.800. Det er som å trekke 10 lodd med tallene 1 til 10 fra en hatt i riktig rekkefølge på første forsøk. At noe så usannsynlig kan skje beviser både guddommeligheten og det vitenskapelig korrekte i skapelsesberetningen. Skjønt er rekkefølgen helt riktig? Er vitenskapen enige i at havet ble skapt før tørt land, at plantene kom før sola var synlig på himmelen og at husdyrene kom før menneskene? Og var det guddommelig å gjette seg til at tørt land ble skapt før landplantene, at luften ble skapt før fuglene, at vannet ble skapt før fiskene og at begynnelsen kom først? Avsnittet er derfor et eksempel på at det som virker som en meget usannsynlig hendelse ikke blir så usannsynlig likevel når man undersøker det nærmere.

Innholdsfortegnelse

Sikkerhet kan i alle fall ikke skade.

Det finnes mange tilfeller hvor sikkerhetstenkning har ført til økt sikkerhet på et begrenset område, men hvor sikkerheten totalt sett er svekket.

Et klassisk eksempel fra amerikansk luftfart: Barn under to år kan i dag sitte på morens (eller en annen voksens) fang, og flybilletten koster da bare en brøkdel av prisen for en voksenbillett. Men det er opplagt farligere for et lite barn å sitte på mors fang enn i eget barnesete ved en flyulykke, derfor ville amerikanske myndigheter påby egne seter for små barn.

Det de ikke tenkte på var at det ville gjøre det dyrere for en familie å fly, slik at flere ville bruke bil i stedet for fly. Den økte risikoen dette medførte ville antakelig være større enn gevinsten ved å å forlange barneseter for små barn. I dette tilfellet nådde argumentet fram.

Men selvfølgelig, ikke all motstand mot sikkerhetstenkning er like begrunnet. Det sies at da man begynte å fokusere på sikkerhet for bilførere på 70- og 80-tallet ansatte japansk bilindustri 15 000 ingeniører, mens amerikansk bilindustri ansatte 15 000 advokater. Vi vet hvordan det endte, det var en stund få nye amerikanske biler å se på veiene.

De fleste sikkerhetsforslag som presenteres er nok fornuftige, men forslag som bæres fram på popularitetsbølger og støttes av slagord kan ofte være meget korttenkte. Eksempelet med flysetene illustrerer en vanlig tabbe: Man fokuserer på risiko som noen kan ta ansvaret for, mens den risikoen som ingen kan stilles til ansvar for blir glemt. Slike vurderinger er ofte både juridisk uangripelige og politisk salgbare.
 

Sikrere lekeplasser, det er viktig. Ikke sant? Derfor innførte norske myndigheter nye sikkerhetsregler for offentlige lekeplasser, med klare krav til konstruksjon, underlag osv. Virkningen ble en helt annen enn det lovgiverne hadde håpet på. Det mange lekeplassansvarlige tydeligvis leste av loven var krav de ikke var sikre på om de fulgte og erstatningsansvar hvis noe gikk galt. Slike erstatningsansvar kan bli tunge å bære, med store utbetalinger for den etaten som er økonomisk ansvarlig og kanskje uthenging i media og straffeansvar for enkeltpersoner. Konsekvensen ble at sommeren 1997 var allerede halvparten av alle lekeapparatene på offentlige lekeplasser i Oslo fjernet. Flere vil bli fjernet, både i Oslo og andre steder. Det snakkes om en total rasering av leketilbudene. Hvor leker barna nå? Har den nye loven virkelig gjort barnas lek sikrere?

Innholdsfortegnelse

Hvis det er oppdaget en statistisk sammenheng mellom mulig årsak og virkning må man alltid ta forholdsregler.

Stadig vekk dukker det opp undersøkelser som sier at det er sammenheng mellom hva man spiser og sykdommer, mellom et yrke og risiko for kreft, eller mellom miljø og risiko for misdannelser. Slike sammenhenger skremmer, men etter hvert har man hørt så mange slike advarsler at man begynner å tvile. For alt kan da ikke stemme?

Heldigvis er påstanden feil. Å henvise til en statistisk undersøkelse alene er normalt like galt som å satse på statistikk som eneste bevis i en rettsak. Dette er de fleste forskerne klar over, men dessverre langt færre av journalistene. Noen forskere ser også ut til å glemme disse prinsippene når de kommer i rampelyset etter å ha funnet noe som kan se ut som en sensasjon.
 
 

A.B. Hill utformet i 1965 et sett kriterier (Proc. Royal. Soc. Med. 58, side 295-300) for å bedømme epidemiologiske (dvs. statistiske) data. Ingen av kriteriene er absolutte, men de gir logiske argumenter i vurderingen om man skal tro på eller betvile realiteten i statistiske sammenhenger, og er svært mye brukt i dag.
 

Er den statistisk sammenheng mellom årsak og virkning klar?

En klar statistisk sammenheng vil si at effekten er stor og at tallmaterialet er så stort at det ikke kan skyldes tilfeldigheter. Eksempler på sikker statistisk sammenheng er mellom asbest og lungehinnekreft og mellom skjoldbruskkjertelkreft hos barn og stråling i Tsjernobylområdet.
 

Er det overensstemmelse mellom de ulike studiene?

Hvis det er en sammenheng mellom to faktorer må man vente å finne en samsvarende effekt i uavhengige studier. Spesielt gjelder dette for store studier hvor tilfeldigheter ikke kan gjøre store utslag. De målte endringene i sædtall for menn de siste tiårene har vært svært forskjellig fra sted til sted og er et eksempel på data som ikke oppfyller dette kriteriet.
 

Er det en sammenheng mellom dose og effekt?

Sammenhengen mellom dose og effekt kan være forskjellig, men normalt skulle man forvente at større doser gir større effekt. Hvis f.eks. to ulike studier viser stort sett samme effekt, men for svært ulike doser, er det grunn til å være skeptisk. Hvis det generelt ikke er noen sammenheng mellom dose og effekt er det grunn til å tro at effekten kan skyldes usikker målemetode eller at man måler effekter av noe annet enn det man tror. En stund forsøkte man å bortforklare sammenhengen mellom røyking og kreft med at den kunne skyldes at røykere bodde i byer, hvor det var mer forurensning. Hvis dette hadde vært forklaringen ville det ikke være noen klar sammenheng mellom dose og effekt.
 

Er det laboratoriestudier som viser at man skulle forvente en effekt lik den som er observert?

Hvis man finner en effekt av en forurensning på folks helse vil man ofte teste den på mus eller andre dyr, eller man prøver å se hvordan menneskeceller reagerer. Nå er ikke mus mennesker, og menneskeceller er ikke hele mennesker, men slike tester er blitt meget vanlige for å undersøke om det er hold i det statistikken forteller oss, særlig om kreftrisiko og risiko for genskader.
 

Finnes det en fornuftig biologisk mekanisme som kan forklare den observerte effekten?

I de fleste tilfeller kan man forklare en påvirkning, men i mange tilfeller finner man ingen holdbar forklaring. For eksempel er det ingen problemer med å forklare effekter av radioaktiv stråling, mens det er langt vanskeligere å finne noen forklaring på effekter av de magnetfeltene som oppstår nær kraftlinjer.
Professor John Moulder, en anerkjent epidemiolog, påpeker at i samtlige tilfeller han kjenner hvor man har tatt forholdsregler har minst to kriterier vært klart oppfylt. Men det finnes flere eksempler på at media har fokusert på saker hvor ikke et eneste kriterium kan sies å være oppfylt.

"Føre var"-prinsippet sier at man skal reagere på mistanke, men som ellers gjelder kravet om skjellig grunn til mistanke. Med usikre indisier kan man bare reagere hvis kostnadene er lave og/eller eventuell gevinst er stor. Det må være et rimelig forhold mellom kostnader og eventuell gevinst.

Ser du sammenhengen mellom Hills kriterier og Bayes teorem?
 

Tør du arbeide i en barnehage? Våren 1997 rapporte P4 om en svensk studie som fant at ansatte i barnehager hadde 3 ganger så høy risiko for å få misdannede barn som andre kvinner. Hvis de i tillegg hadde barn fra før var risikoen 4 ganger så stor. Forskerne konkluderte likevel med at det ikke var grunn til å sette i verk tiltak fordi man ikke hadde funnet noen logisk forklaring på at det skulle være en slik sammenheng.

Innholdsfortegnelse


Kenyanske løpere er så gode fordi de har løpt mye i høylandet helt siden de var barn

På ett og samme tidspunkt var intet mindre enn de 13 beste på 3000 meter hinder-statistikken kenyanere. Vi hører stadig at dominansen skyldes at den stammen som har produsert de aller fleste talentene, har fått naturlig høydetrening fordi de lever på høylandssletter. Mye løping til og fra skole har bevirket at "alle" har fått prøvd ut sine egne evner, noe som har ført et uvanlig stort antall frem til elitenivå.

Forskere ved Center for Muskelforskning i København har nylig analysert mulige grunner til kenyanernes resultater. Til sin overraskelse fant man at, sammenlignet med danske forhold, løp ikke kenyanerne så mye som man hadde antatt. Bl.a. hadde de fleste under 2,5 km skolevei. Faktisk var den aktive delen av dansk ungdom vel så mye i bevegelse. Det er heller ikke en ubetinget fordel at all treningen foregår i høyden. Men kanskje kenyanerne var sterkere psykisk, og greide å ta seg mer ut? Feil igjen. Danskene var de som greide å presse seg lengst og drive pulsen høyest. Hva med kostholdet? Det ble nøye studert, man sjekket f. eks. om kenyanernes melk inneholdt en eller annen "magisk" ingrediens. Fortsatt intet resultat. Forskerne tok så ut prøver av muskelfibrene i bena, for å se etter forskjeller i fordelingen av raske og trege fibrer. Det var det heller ikke.

Så ble det foretatt målinger av bena. Danskene viste seg å ha forholdsvis kortere ben og lengre overkropp. Kunne det være svaret? Databeregninger gjorde det imidlertid klart at heller ikke dette var løsningen på gåten. Men nå begynte man å nærme seg. Noen fikk den lyse idé rett og slett å måle løpernes leggvolum. Tidligere undersøkelser hadde vist at 50 gram ekstra vekt rundt ankelen fører til 1% høyere oksygenforbruk. Og der fant man et svar som viste seg å passe meget bra med databeregninger som tok hensyn til alle variabler for de enkelte løpere. Alle kan med sine egne øyne se at en radmager kropp er et absolutt must for å kunne hevde seg på lengre løpsdistanser. Og nå fortalte denne studien at den aller viktigste forutsetningen, det som stilte kenyanerne i særklasse, er at de hadde ekstremt tynne legger. (Se selv neste gang det er friidrett på TV.) De hadde klart lavere leggvolum enn danskene. Altså var et rent genetisk trekk avgjørende.

Denne undersøkelsen er så fersk at den foreløpig ikke er fulgt opp av andre. Ei heller er det studert om det samme forholdet kan forklare variasjoner mellom andre folkegrupper. Men inntil videre ser det ut til at for å bli mellom- eller langdistansekonge, vil det ikke hjelpe hvor hardt, riktig og med hvor stort hjerte man trener - ser man ikke ut som en vadefugl nedentil, er det nok umulig å nå til helt til topps. Men det gjør jo ikke de fleste av oss - uansett...
 

En som ikke ville blitt noen god 10 000 meter-løper om han hadde prøvd, var fransk-canadieren Louis Cyr (1863-1912). Til gjengjeld var han særdeles kraftig, og veide ved 30 års alder i underkant av 145 kilo, fordelt på 179 cm. Rundt leggene var han 71 cm. Fra "The strongest man in history: Louis Cyr" av Ben Weider


 

Man kan aldri bevise at noe er ufarlig.

Riktig. Riktignok kan man bevise at en påvirkning har positiv virkning, og dermed konkludere med at den totalt sett er gunstig, men selv det vil ikke utelukke at den også har negative effekter for noen. Man kan også vise at en effekt må være meget liten, men det er helt umulig å bevise at et påvirkning ikke har noen som helst effekt. Dette er en konsekvens av statistikkens lover.

Det er vanlig at det trekkes forhastede slutninger fra statistiske data, særlig fra medias side, men også etablerte forskere kan gå i baret. Hvis en studie konkluderer med at noe er farlig vil det senere være umulig å bevise helt sikkert at påstanden er feil. Det vil alltid være er en restusikkerhet. Dessverre blir manglende bevis på at noe er ufarlig gjerne presentert som bevis på at noe er farlig. Slik uforstand har dessuten gjort det enkelt å så tvil om statistiske data også i de tilfellene hvor det ikke er noen som helst tvil om konklusjonen.

70% av studentgruppen var enig i påstanden.
 

If it is safe, prove it! Overskrift på lederartikkel i "New Scientist", mai 1997, i forbindelse med genmanipulerte matvarer.

Innholdsfortegnelse

Forskningen har enda ikke slått fast at røyking er kreftfremkallende.

Feil. Røyking er en av de best dokumenterte av alle kreftårsaker.

Dette betyr selvfølgelig ikke at man vet alt om hvilke kreftformer som utvikles p.g.a. røyking og nøyaktig hvor stor risikoen er, men for hovedkonklusjonen er det ingen reell uenighet. Ca. 90% av all lungekreft skyldes røyking, og røykere har jevnt over dobbel risiko for en lang rekke andre kreftformer. Hvert fjerde kreftdødsfall i Norge i dag skyldes røyking.

Det er antatt at av alle menneskene som lever på jorden i dag vil en milliard få røyking som dødsårsak. Dette gjør røyking til verdens desidert største helseproblem.

Normalt svarer rundt 10% at påstanden er feil. Jeg møter stadig vekk argumenter mot påstanden om at røyking skulle lede til kreft, men de fleste argumentene gir inntrykk av å skjule et lønnlig, lite håp.

Antakelig har andelen som tviler på beviset blitt lavere etter våren og sommer 1997. Etter flere rettsaker har den amerikanske tobakksindustrien begynt å innrømme både den avhengighetsskapende og kreftfremkallende egenskapene til sigaretter, og har tilbudt enorme erstatningsbeløp for å kjøpe seg fri fra framtidige søksmål.
 

Japanerne røyker mer enn de fleste andre, men har mindre lungekreft enn europeerne, motbeviser ikke dette at røyking gir kreft? Den mest sannsynlige forklaringen er at kreft tar lang tid på å utvikle seg. Det er røykevanene for ca. 30 år siden som bestemmer krefthyppigheten i dag, ikke dagens røykevaner, og europeerne røyker mindre nå enn før. En annen faktor er at japanernes kosthold med mye fisk og skalldyr, lite stekt mat, grønn te og soya antakelig bidrar til å redusere kreftrisikoen. Uansett er jeg sikker på at røykende japanere får lungekreft oftere enn ikkerøykende, men det er mulig at japanske røykere får sjeldnere lungekreft enn europeiske røykere. Konklusjonen blir i så fall ikke at røyking er ufarlig, men at røykere bør dra til Japan. Jeg er sikker på at det finnes mange norske ikkerøykere som kunne tenke seg en slik løsning.

Innholdsfortegnelse

Det finnes ingen rimelig tvil om at passiv røyking er skadelig og kan lede til kreft.

En artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening anslår at 50 nordmenn vil få kreft og 500 vil dø av hjerte-kar-sykdommer på grunn av passiv røyking. Hvert år. Det gjør passiv røyking til det klart største forurensningsproblemet i Norge, i alle fall hvis man måler det i forhold til helsepåvirkning på mennesker. Effekten av passiv røyking på folkehelsen er høyst sannsynlig større enn den samlede effekt av industriutslipp, forurensninger fra transportvirksomhet og kunstige kjemiske stoffer i matvarer, tekstiler og bygningsmaterialer.

Spørsmålet er om dette er mer enn en spekulasjon, og om det virkelig finnes klare data som viser at det er tilfellet. Svaret er ja, det finnes meget solid støtte til påstanden. I USA er det gjort flere studier for å finne ut om f. eks. ektefeller av røykere er mer utsatt for lungekreft enn andre. To nye og meget omfattende studier konkluderer begge med at ca. 3000 amerikanere får lungekreft hvert år på grunn av passiv røyking, og de amerikanske helsestyrelser konkluderer med at det samlede resultatet fra studiene har høy troverdighet.
Det må dessuten påpekes at lungekreftrisikoen er av de mindre problemer med passiv røyking. De aller største problemene er de belastningene barns lunger utsettes for, og de belastninger et foster utsettes for i sin røykende mor liv.
 
 

På internett finnes flere opplysningsspalter om røyking og risiko, bl.a. en som drives av Phillip Morris. Denne er meget åpenhjertige, og inkluderer fyldige referater av de to artiklene som jeg henviser til i det det ovenstående. Selvfølgelig presenteres motargumenter. Noen av disse argumentene er fornuftige, men ikke alle holder samme kvalitet: A relative risk between 1.0 and 2.0 is generally referred to as a "weak association" from which no clear conclusions can be drawn. Examples include drinking one to two glasses of whole milk per day, eating one biscuit a day, drinking chlorinated water, eating pepper frequently and being exposed to second hand tobacco smoke. Setningen "from which no clear conclusions can be drawn" er meget tvilsom her. Størrelsen av effekten er nemlig bare en av flere forhold man må vurdere, og ved å sammenligne med Hills kriterier finner man følgende: Sammenhengen er svak, slik at første kriterium ikke er oppfylt. Det er forskjeller mellom de ulike studiene, men det er ingen åpenbare selvmotsigelser, og de to siste meget grundige studiene gir overensstemmende resultater. Kriteriet er i det minste delvis oppfylt. De fleste studier viser klar sammenheng mellom dose og effekt, jo mer ektefellen røyker, jo mer øker risikoen. Det finnes laboratoriestudier som viser effekt av passiv røyking, og den påviste effekten av aktiv røyking er i seg selv nok til å oppfylle dette kriteriet. Det er ingen problemer med å forklare sammenhengen. En som lever sammen med en vanerøyker vil få i seg så mye nikotin at det tilsvarer en sigarett pr. dag, og for enkelte andre kreftfremkallende stoffer tilsvarer den passive røykingen ca. 5 sigaretter pr. dag.                     Så selv om første kriterium ikke er oppfyllt, så er konklusjonen sikrere enn for de aller, aller fleste stoffer man oppfatter som kreftfremkallende, og den er langt sirkere enn effekten av pepper, klorholdig vann og kjeks.  Derimot er det riktig at effekten er begrenset, Men hvis man mener at fordelen med å røyke er så stor at det må være akseptabelt å øke andres lungekreftrisiko med 15-40% så får man si det rett ut, og ikke bruke "vikarierende argumenter".

Innholdsfortegnelse

Det er dokumentert at stråling fra kraftlinjer kan føre til kreft, spesielt hos små barn.

Feil. For det første, det er ikke stråling det er snakk om, men vibrerende magnetfelt, dvs. magnetfelt som varierer raskt i styrke og retning. Selv om man ser bort fra denne formuleringe, så er det feil at man har dokumentert helseskadelige effekter av å bo nær kraftlinjer. Den siste tiden har det kommet stadig mer dokumentasjon på at eventuelle effekter, hvis de finnes, må være små.

Det finnes rapporter som tyder på at magnetfeltene fra kraftlinjer kan føre til ulike kreftformer, og ellers nesten hva som helst av andre sykdommer og skader. De aller fleste av disse påstandene blir i dag vurdert som meget tvilsomme, tildels grovt useriøse. Den eneste sammenhengen det fremdeles er noen virkelig vitenskapelig diskusjon om er om kraftlinjer kan føre til øket risiko for leukemi (blodkreft) blant barn.

Men det er stor sprik mellom resultatene for de ulike studiene, og de ulike studiene antyder heller ingen logisk sammenheng mellom dose og risiko. Det er heller ingen som har kunnet gi noen holdbar fysisk eller medisinsk begrunnelse for hvorfor slike felt skulle være farlige. Man vet at magetfeltene vil indusere (lage) mikroskopiske elektriske strømmer inne i cellene, men disse er mindre enn strømmene som skyldes magnetisme fra hjerte eller muskelaktivitet. Noen laboratoriestudier har gitt som resultat at celler eller dyr som er utsatt for vibrerende magnetiske felt påvirkes, men så langt er det ingen studier som aksepteres som bevis på at det er en rell effekt. Sammenligner man dette med "Hills kriterier" er det ingen av dem som kan sies å være oppfylt.

Ikke et eneste land har innført noen form for tiltak rettet mot eksisterende bebyggelse, f. eks. å flytte boliger/skoler/barnehager eller kraftlinjer. Dette er selvfølgelig også et økonomisk problem. Å fjerne all "elektromagnetisk forurensning" vil koste milliarder, og selv om de mest pessimistiske antakelser er korrekte vil det spare mindre enn ett tilfelle av barneleukemi pr. år. Jeg tror det finnes mange andre måter å bruke disse pengene på som vil gi en vesentlig større helseeffekt.

En ekspertkomite nedsatt av Helse- og Sosialdepartementet kom i 1995 med en rapport (NOU 1995:20) som konkluderte med at det ikke finnes vitenskapelig bevis for at det er helsemessige konsekvenser av vibrerende elektromagnetiske felt. Et mulig unntak er for personer som i yrkessammenheng utsettes for meget sterke felter, f. eks. visse smelteverksarbeidere, men disse er allerede dekket av bestemmelser i arbeidmiljøloven.

Sommeren 1997 presenterte The National Institute of Cancer i USA det som mange håper er den endelige avklaringen. En statistisk analyse som omfatter 4 ganger så mange mennesker som den største studien tidligere, viser ingen signifikant økning i leukemitilfellene for barn som bor nær kraftlinjer. Studien er også den teknisk sett beste som er utført så langt.
 

Tallene under er fra NOU 1995:20, og sammenligner risikoen ved at folk bor nær kraftlinjer med andre risiki. Alle tallene gjelder barn i alderen 0-14 år, og forklarer hvorfor ingen land har innført kostbare forholdsregler. Faremoment Antall tilfeller i 1991 Dødsfall som skyldes trafikkulykker. 23 Dødsfall som skyldes ulykker i hjemmet. 16 Dødsfall på grunn av drukning. 5 Nye tilfeller av kreft. 97 Nye tilfeller av leukemi. 34 Leukemitilfeller som kanskje skyldes morens røyking under svangerskapet. 8 Leukemitilfeller som kanskje skyldes kraftlinjer. 0,3 Det siste tallet forutsetter at kraftlinjene øker risikoen for leukemi med en faktor 2.0. Den nyeste undersøkelsen antyder at eventuell risiko er så liten at det vil bety mindre enn 0,1 ekstra leukemitilfeller pr år.  For barna som faktisk har vokst opp nær kraftlinjene vil en faktor på 2,0 bety at hvert femte krefttilfelle skyldes kraftlinjer.

Innholdsfortegnelse

En svensk undersøkelse har vist at kraftlinjer kan føre til kreft hos små barn.

I 1993 publiserte to svenske forskere, Feychting og Ahlbom, en artikkel i American Journal of Epidemiology hvor de konkluderte at barn som vokste opp nær kraftlinjer hadde mellom to og tre ganger så stor risiko som andre til å få leukemi. Studien vakte voldsom oppsikt og er et av de mest refererte argument for at kraftlinjer kan føre til at barn får leukemi.

Arbeidet som ble utført var meget solid og troverdig, men det er stilt store spørsmålstegn ved tolkningen av funnene. De viktigste ankepunkter er følgende:

 
• Effekten av feltene ble bestemt på tre måter: Ved direkte måling av feltene, ved direkte måling av avstanden til kraftlinjene, og ved å beregne feltbelastningen. Forskernes konklusjon baserer seg kun på sammenligning med de beregnede verdiene. Sammenligner man med de målte feltene viser tallene at kraftlinjene faktisk beskytter mot leukemi.
• Den totale kreftrisiko ser ikke ut å påvirkes av naboskapet til kraftlinjene, selv om leukemi faktisk utgjør 40% av barnekrefttilfellene. I de tilfellene hvor forskerne fant en øket risiko for leukemi fant de en redusert risiko for lymfekreft og/eller hjernekreft, og omvendt. Studien kan dermed like gjerne tolkes som et indisium på at kraftlinjer ikke øker kreftrisikoen.
• Kraftlinjene var bare farlig for barn i eneboliger. For barn som bodde i eneboliger betydde kraftlinjene at risikoen for å få leukemi ble 5 ganger så stor. For barn som bodde i leiligheter var det ingen effekt eller det var nedgang i risikoen.
Alt i alt er skepsisen til konklusjonene meget store, og mange ser på resultatet som "statistisk støy", dvs. tilfeldigheter. Tallene er små, det ble observert 7 leukemitilfeller i gruppen med høyest belastning, mot normalt 2, så sjansen for tilfeldige utslag er meget stor. Til samenligning inkluderer den nye amerikanske undersøkelsen flere hundre aktuelle tilfeller.
 

Feltene fra strømnettet er trolig den viktigste enkeltårsak til moderne helseproblemer. Det er ikke lenger tvil om at feltene fra høyspentledninger, lavspentledninger og elektrisk utstyr øker kreftrisikoen. I tillegg påvises sammenheng mellom felteksponering og andre sykdommer som Alzheimer, og Parkinsons. Her er årsaken til at Norge, som verdens mest strømforbrukende land, har verdens høyeste hyppighet av astma, allergi, sukkersyke, benskjørhet, kronisk tarmbetennelse, m.m. I tillegg gir feltene diffuse plager som mangel på overskudd, hodepine, søvnproblemer, depresjoner, muskelsmerter og dårlig hukommelse. I Oslo, som trolig er Norges mest feltbelastede by, vil flertallet av boligene være uegnet til opphold for mennesker. Disse kraftsalvene stammer fra et nesten helsides innlegg i Klassekampen 13. april 1996, og baserer seg på en hemmelig rapport til (NB! ikke fra) NCPR (det amerikanske strålevern). Rapporten ble lekket til "Microwave News" sommeren 1995, men ble meget raskt avvist som uvitenskapelig. Forfatteren forklarer også hvorfor det ikke er gjort noe med problemet: Statens Strålevern har drevet en nærmest systematisk villedning rundt saken på lik linje med hva de gjorde i forbindelse med Tsjernobyl.

Innholdsfortegnelse

En mobiltelefonsamtale på 6 minutter vil gjøre hjernen 1,5°C varmere 3 cm inne i hodet.

Feil. Statens Strålevern har gjort modellforsøk som viser at det ikke var mulig å få høyere temperaturøkning noe sted i hjernen utover 0,03°C. Oppvarming av øyelinsene er også et potensielt problem da det kan lede til grå stær, men tilsvarende målinger har vist en maksimal økning på 0,02°C.

Påstanden bygger antakelig på en altfor enkel analyse av problemet. Hvis man antar at all energien fra mobiltelefonen (opptil 6W) tas opp som varme i hodet, og antar at varmen fordeler seg jevnt over en halvkule med radius 3 cm kommer man fram til et svar som stemmer med påstanden. Men disse beregningene gir helt feil resultat, for de ser bort fra at blodet effektivt transporterer varmen, at energimengden som absorberes vil avta meget raskt innover i hodet og at minst halvparten av stråleenergien stråler utover og ikke inn i hjernen.

I utgangspunktet er oppvarmingen den eneste effekten av mobiltelefonstråling man antar kan ha helseskade, slik at de fleste eksperter konkluderer med at bruken av mobiltelefoner er trygt. (Bortsett fra at det kan lede til oppblåst ego, manglende oppmerksomhet og bilulykker.) Oppvarmingen det er snakk om er neppe større enn den du får ved å holde en hånd inntil øret.
 

Våren 1997 ble det rapportert at mus som ble utsatt for store doser mikrobølgestråling hadde høyere risiko for lymfekreft. Studien er antakelig god, og resultatene virker klare. Det er likevel tvilsomt å overføre dataene til mennesker, for musene var av en type (transgene) som er spesielt følsomme for kreft. Hvis resultatene blir bekreftet av nye studier vil de uansett være meget interessante. Med det vi vet i dag er resultatene vanskelig å forklare, og hvis de er riktige vil de måtte påvirke vår oppfatning av hva som er mulige helseeffekter av mikrobølgestråling. Men det finnes to undersøkelser av mobiltelefonbrukere som begge viser at eventuell kreftrisiko må være svært liten, og dette kan neppe rokkes av studier av mus.

Innholdsfortegnelse

Grunnvannet gir opphav til helsefarlig magnetisk stråling (også kalt jordstråling).

Feil. Jordstrålingsfenomenet er et av de mest klassiske eksempel på "antivitenskap".

Jordstråling påstås å være årsak til en lang rekke diffuse plager, særlig muskelsmerter, søvnproblemer, hodepine, slapphet o.l. Vanligvis fremstilles jordstråling som magnetiske felter som skyldes vannårer i grunnen, men en rekke andre forhold og materialer påstås å skape eller påvirke strålingene. Det finnes ulike hjelpemidler på markedet som skal skjerme mot slik stråling, og en lege på Vestlandet (Jan Øren) mener han har bevist at stråleskjerming gjør at folk blir mindre syke.

Det finnes ingen observasjon som tyder på at slik stråling eksisterer, og det er aldri gitt noen holdbar teori på hvordan slik stråling oppstår eller hvordan den kan påvirke oss. Det er heller ingen som gjennom kontrollerbare undersøkelser har klart å vise at de har evner til å påvise slike strålefelter. Troen på jordstråling som helseskadelig fenomen finnes nesten bare i Skandinaviske land og tysktalende land i Mellomeuropa, fenomenet er nesten totalt ukjent i USA og i mesteparten av verden forøvrig.

Fenomenet har faktisk vært gjenstand for mye forskning, særlig fra 30-tallet og utover, og så sent som på 80-tallet fikk et forskningsinstitutt i München 400.000 DM for å gjøre slike studier.

Det står ingen ting under jordstråling i "Store norske leksikon". Jeg har heller aldri hørt at mennesker som skal selge hus oppgir at de er plaget av jordstråling. I og med at kjøperen har 5 års klagerett, enda mer hvis opplysninger er fortiet, så virker dette hasardiøst å ikke nevne dette hvis man selv mener det er et problem.

Normalt er det 15-30 % som svarer bekreftende på påstanden. I en 1.klasse på Videregående skole var det ingen som var enige i påstanden. Jeg tolker dette som et tegn på at klassen har blitt fortalt om dette av læreren, og at alle sammen har trodd ham. Dette tyder på at informasjon hjelper når det gjelder å begrense troen på jordstråling.
 

"Jordstråler" - et underjordisk fenomen? Overskriften og sitatene under er fra en artikkel av Anders Bærheim og Hogne Sandvik i "Tidsskrift for Den norske lægeforening" (1997; 117: side 2476-7).  I denne studien deltok fire jordstrålesøkere i et eksperiment hvor de, uavhengig av hverandre, skulle påvise "jordstråler" i en gymnastikksal. Forsøket ble overvåket av kontrollører som passet på at de ikke kunne kommunisere med hverandre. De fire jordstrålesøkerne påviste helt ulike nett av "jordstråler". "Jordstrålelegen" Jan Øren har ikke så mye til overs for denne artikkelen. Sitatet under er fra Bergens Tidende, 7/7 1997. Jeg oppfatter artikkelen som en ren parodi på forskning, men den blir av Bærheim presentert som såkalt seriøs forskning.

Innholdsfortegnelse

Alle typer stråling vil i prinsippet kunne påvirke oss på samme måte.

Feil. Selv om vi begrenser oss til elektromagnetisk stråling vil de ulike typer påvirke oss på forskjellige måter. At et fenomen omtales som stråling sier derfor lite om hvordan det påvirker oss.

Radioaktiv stråling er stråling som kommer når atomkjerner omdannes. Energien i strålingen er svært liten, en dødelig dose vil bare varme opp kroppen en tusendedels grad og en ettårs dose av normal bakgrunnsstråling ville varme opp kroppen ca. 1 milliontedels grad. Vi har ingen mulighet til å føle slik stråling med sansene våre, bare ved hjelp av spesielle instrumenter (f. eks. Geigertellere) kan vi påvise strålingen.

Selv om den totale energien er liten er energien i hver enkelt kvant (dvs. i en enkelt "stråle") så stor at den kan slå løs elektroner fra hvilket som helst molekyl i kroppen. Dette kan skade molekyler i cellene, i verste fall DNA-molekylene i kromosomene våre (genskader). I ugunstige tilfeller kan dette lede til kreft, eller mutasjoner i kjønnsceller.

Det er bare to andre typer stråling som påvirker oss på samme måte, røntgenstråling og kortbølget ultrafiolett stråling (UVA-stråling), og sammen med radioaktivitet blir de omtalt som ioniserende stråling. I tillegg kommer kosmisk stråling som er en fellesbetegnelse for ioniserende stråling fra rommet. UVA-stråling kan bare ionisere visse molekyler og trenger bare såvidt inn i huden. Denne stråling er derfor langt mindre farlig enn radioaktivitet, men fordi mengden vi utsettes for er mye større har UV-stråling totalt sett større betydning.
 
 

Kreft forutsetter at gener i enkeltceller blir skadet, derfor er det bare ioniserende stråling som kan være direkte kreftfremkallende. Men det kan ikke utelukkes at andre typer stråling kan få kreft til å utvikle seg raskere.

Ingen annen stråling kan ødelegge molekyler på denne måten. Synlig lys og langbølget ultrafiolett stråling (UVB) kan eksitere elektroner i fargede molekyler, og gjøre molekylene ustabile. Derfor virker sollys blekende. Infrarød stråling (IR), eller varmestråling, kan varme opp huden, men kan ikke gi noen skade utover det som følger av oppvarming. Mikrobølger kan medføre oppvarming inne i kroppen, på samme måten som i en mikrobølgeovn. Det er trolig at sterk mikrobølgestråling kan påvirke magnetiske molekyler i kroppen, og dermed visse kroppsfunksjoner, men det er aldri vist at slik stråling kan gi genskader. Radiobølger kan virke på samme måte som mikrobølger, men oppvarmingen er mye svakere.

Vibrerende magnetfelt eller elektriske felt regnes ikke som stråling, men de kan påvirke kroppen på samme måte som radiobølger. I tillegg skaper de svake elektriske strømmer inne i cellen, men energien i disse strømmene er for liten til å kunne påvirke DNA-molekyler. Utover dette kjenner vitenskapen ingen form for stråling (med unntak av de meget eksotiske gravitasjonsbølgene). Lyd er bølger, men ikke stråling, og kan påvirke våre sanser og dermed indirekte vår helse. (Sterk lyd kan skade hørselen, og varig støy eller sterk lyd påvirker helsen.) De positive effektene av lyd kan sammenlignes med de positive effektene av å se lys.
 

Kramper og kriblinger, smerter i kroppens berørte deler, livaktige drømmer og mareritt som huskes godt etterpå, eller bråvåkning på grunn av dette. Anspenthet og angst, isolasjonstrang. Allergiske reaksjoner med mye nysing,- ofte når en kommer nær sin partner. Seksuelle vansker. Sitrende skjelving i øyelokk, ansiktsdel/kroppsdel og hjerteflimmer/hjertebank (umotivert). Synsforstyrrelser, flimring, uklarhet, glemsomhet og konsentrasjonsvansker, svimmelhet, astmatisk, tett nese/hals. ... Barn våger ofte ikke å legge seg alene eller å ligge alene, de faller på gulvet, ligger urolig og tisser i senga ... [bilførere] kjøre hakkete og rykkvis med brå utslag på ratt og pedaler, kan ta feil av høyre/venstre...  I boken "Alternative metoder er en bedre vei til helse" beskriver Isabel Howard hvordan jordstråling påvirker oss. Andre kilder angir andre effekter.

Innholdsfortegnelse

Det er bevist at radioaktivitet kan føre til kreft.

Riktig. Det finnes en rekke observasjoner som entydig viser at store stråledoser kan føre til kreft hos mennesker, f. eks. studier av de etterlevende etter Hiroshima- eller Nagasaki-bombene, og studier av folk som har fått store stråledoser som kreftbehandling.

 Det er adskillig vanskeligere å bevise at små doser kan gi kreft, men det finnes noen eksempler på at spesielle radioaktive isotoper kan være farlige selv om den totale strålebelastningen er liten. I området rundt Tsjernobyl har mange barn fått kreft i skjoldbruskkjertelen, og det er nå hevet over en hver tvil om at dette skyldes radioaktivt jod fra kjernekraftulykken. Også sammenhengen mellom radongass og lungekreft virker å være sikkert bevist.

 Det sålangt ikke funnet bevis for at stråledoser under 200 mSv generelt øker kreftrisikoen. Dette er en stor dose, den tilsvarer 50-100 ganger normal bakgrunnsstråling eller ca. 1000 ganger den grensen som er satt for utslipp fra anlegget i Sellafield.
 
 

De lave stråledosene, kan de være helsefremmende? Et vell av radiobiologiske data tyder på at meget små doseverdier i mange tilfeller ikke kan utelukkes å ha en helsefremmende betydning. Resultatene tyder på eksistensen av induserbare biologiske forsvarsmekanismer mot bestrålinger, indusebare biologiske reparasjonsmekanismer, biologisk stimulerende effekter (hormese) og tilpasningsevne til bestråling. Siden vi alle er utsatt for det naturlige strålingsmiljøet, og til alle tider har vært det, kan vi ikke, uten videre, utelukke at slike fenomener kan ha en positiv betydning for livet på jorden. Tittelen og sitatene er fra en artikkel i "Tidsskrift for Den norske lægeforening" (1995, side 977) og illustrerer at det i dag ikke er bevist at radioaktivitet i små mengder er farlig. Påstanden om at små mengder radioaktivitet kanskje kan være sunt har støtte fra mange seriøse forskere. Det finnes imidlertid mekanismer som kan forklare at selv meget små doser medfører kreftrisiko, derfor er det enighet om at man må bruke "føre var" prinsippet når det gjelder radioaktivitet (Jfr. Hills kriterier). Man kan bruke påstanden til å redusere redselen for stråling, men ikke til å redusere aktsomheten. Det er i dag helt utenkelig å ikke ta risikoen ved radioaktivitet alvorlig.

Kan radioaktiv stråling drepe celler? Hvis mennsker eller dyr blir utsatt for store stråledoser kan de få strålesyke. Strålesyke skyldes at mange celler i tarmen og benmargen blir ødelagt, og mister sin evne til å fornye blodet og tarmveggen. Strålebehandling av kreft virker ved at strålingen skader kreftcellene og hindrer dem i å dele seg videre til nye kreftceller. Likevel er svaret nei. Det skal meget store doser til før cellen blir så ødelagt at den ikke kan leve videre. Strålingen dreper ikke cellen, men den får cellen til å drepe seg selv, noe som kan skje på to måter.   Hvis en stråleskadet celle forsøker å dele seg vil den kunne få så store skader i delingsprosessen at den aldri mer kan dele seg, eller at den sprekker like etterpå. Dette kalles mitotisk celledød. For kroppen er bestrålte celler farlige fordi noen av dem fortsatt kan dele seg på tross av de genetiske skadene de har fått. De kan da utvikle kreft. For å unngå dette har cellene innebygget en mekanisme som gjør at skadede celler begår selvmord allerede før de gjennomgår celledeling. Dette kalles apoptose. Det er disse to prosessene som gir strålesyke og som gjør at strålebehandling mot kreft virker.

Innholdsfortegnelse

Det er aldri observert at radioaktivitet kan føre til arvelige defekter (mutasjoner) hos mennesker.

Pr. 1.1. 1996 var påstanden riktig. Man vet at radioaktiv stråling gir genskader, også i kjønnsceller, men en rekke funn tyder på at kroppen vår har gode beskyttelsesmekanismer som hindrer oss å gi slike skader videre til våre barn:
 
• Det har aldri blitt funnet noen sammenheng mellom grad av mutasjoner og mengde naturlig radioaktivtet.
• Det var aldri blitt funnet høyere nivå av mutasjoner i befolkning som har blitt utsatt for meget store stråledoser, f.eks. i Hiroshima og Nagasaki.
• Det har aldri blitt observert høyere frekvens av mutasjoner hos avkom av foreldre som har fått strålebehandling for eggstokk- eller testikkel-kreft.
Men man vet at for mikroorganismer, laverestående dyr og planter vil mutasjoner fremprovoseres ved sterk bestråling. Det kan se ut som om pattedyr har et meget godt forsvar mot å gi slike stråleskader videre til neste generasjon, men det er ingen grunn til å tro at beskyttelsen virker absolutt. Derfor kan man ikke avskrive risikoen for mennesker heller, selv om den opplagt er liten.

Den klassiske oppfatningen om at radioaktiv stråling lager muterte monstere er en myte. Derimot vet man at radioaktivitet kan føre til fosterskader.

Men en artikkel i "Nature" i April 1996 gjør konklusjonen usikker. Denne artikkelen rapporterer en fordobling av antall mutasjoner i mitokondrie-DNA hos barn i området rundt Tsjernobyl og som er født etter ulykken. Det er imidlertid flere usikkerheter rundt denne undersøkelsen, bl.a. er effekten større enn man kan forklare med de modeller man har i dag. Artikkelforfatterne konkluderer selv med at andre miljøfaktorer trolig har bidratt til å øke antallet mutasjoner.
 

Men hva hvis det virkelig er slik at radioaktiv stråling gir en fordobling av genskader, vil ikke det på sikt kunne medføre problemer for menneskeheten? Det er mulig, men det spørs om ikke det er andre steder man bør lete for å redusere mengden mutasjoner. Antallet nye genskader er svært avhengig av farens alder, og en godt voksen mann på 40-45 år gir sæd som gir ca. 4 ganger så stor risiko for nye mutasjoner som en ungdom på 20-25 år. Når farens alder øker fra 30 til 35 øker risikoen for mutasjoner med 47%. Det siste tallet er fra Norge, og gjelder mutasjoner som viser seg som virkelige og arvelige sykdommer.

Innholdsfortegnelse

Den som blir utsatt for stråling kan i teorien utvikle nye organer, f.eks. et ekstra øre, eller forandre et organ til noe helt nytt.

Feil. Celler kan bli muterte, også kjønnsceller. Men det vil være den neste generasjonen som vil få endrede egenskaper, ikke en selv.
 

Har du hørt om kjernekraftarbeideren som startet med to tomme hender og sluttet med tre? Tilsvarende myter gjelder også for visse kjemiske stoffer, såkalte mutagener (mutasjonsfremkallende stoffer), og brukes rått av underholdningsindustrien. "Teenage Mutant Ninja Turtles" var opprinnelig vanlige skilpadder som bodde i kloakken, men en dag var det noen som slapp ut et mutagen... I en Langbein-film påstås det at når UV-stråling fra en ozonskadet sol treffer en blanding av spesialavfall kan det mutere og bli levende.

Innholdsfortegnelse

Tsjernobylulykken var verdens største miljøkatastrofe.

Hvis man begrenser seg til akutte industriulykker i fredstid, så vil nok Tsjernobylulykken og Bophalulykken i India komme høyt. Men hva med atombombene over Hiroshima og Nagasaki, eller de store krigene? Eller hva med uttørkingen av Aralsjøen, jordersjon og nedhugging av regnskogene? Hva hvis det er riktig at menneskene har påvirket klimaet på jorden? Noen påstår også at de store oljeulykkene til havs var større katastrofer.

Et stort flertall støtter påstanden. Mange journalister ser også ut til å dele synspunktet. Men jeg er sterkt uenig.
 

Many now seem to believe, for example, that the soil in the Chernobyl region was so heavily radiated that nothing will grow; that trees and vegetation were destroyed; that many animals died - cattle in the Ukraine, reindeer in Lapland, birds after flying through deadly clouds' of radiation, and so on; that thousands of the local population are suffering from various kinds of ill health directly caused by radiation; that every individual in certain regions runs a high risk of developing radiation-induced cancer; that there has been an increase in the number of abnormal birth, both animal and human; and that plant life, too, is showing genetic effects. Seldom before in this century, at least in peace time, have so many people been so mislead. Denne kraftsalven kommer fra en lederartikkel i Journal of the Royal Society of Medicine, juni 1992.

Innholdsfortegnelse

Tsjernobylulykken vil bidra til mer enn 1000 kreftdødsfall i Norge.

Feil. Det offisielle tallet er 400, fra en rapport fra Statens institutt for Strålehygiene (nå Statens Strålevern) fra 1991. Dødsfallene vil fordele seg over 50 år. I samme periode vil ca. 1 million nordmenn få kreft.

Skadene i Norge vil i følge rapporten kunne bli:

 
• Krefthyppigheten vil i gjennomsnitt øke fra 23% til 23,02%.
• For de mest utsatte gruppene (reindriftssamer i sør- og midt-Norge) vil kreftrisikoen øke fra 23% til 23,1%. Uten tiltak ville risikoen ha økt til 24%.
• Antall genetiske skader vil øke fra 10% til 10,01%
• Alle akutte stråleskader kan utelukkes. (Påstanden er understreket i rapporten.) Med akutte skader menes bl.a. strålesyke og fosterskader.
Dette bygger på standarden ICRP 60 som er meget "konservativ", dvs. den inneholder store sikkerhetsmarginer. I følge rapporten er standarden først og fremst et hjelpemiddel til å angi potensielle skader ved planlagt bruk av stråling, og rapporten antyder at økningen i antall krefttilfeller på 0,2 promille er en meget konservativ verdi som like gjerne kan ha en verdi på 0,04 promille.
 

"Offisielt" pleier det å hete i Norge at tallet på kreftdødsfall vil bli så lite at det ikke kommer til å vises i statistikken. Andre frykter for at vi snakker om hundretusener av ekstra dødsfall, i tillegg til et ukjent antall barn som fødes med defekter. Når det gjelder andre mulige langtidsvirkninger, for eksempel på genmaterialet, må vi vente å se. Steinar Lem i "Folkevett" (magasin for "Fremtiden i våre hender") nr. 2/97. Hvis disse påstandene var riktige ville de bety at nedfallet over Norge ville være en større helserisiko enn det å ha overlevd Hiroshimabomben på 1,5 km avstand.

Innholdsfortegnelse

Tsjernobylulykken medførte bare en meget liten økning i radioaktiviteten i Norge i 1986.

Riktig. I følge rapporten referert i forrige avsnitt utgjorde Tsjernobylnedfallet bare ... midre enn 1% av den totale naturlige stråleeksponeringen i Norge. (sitat). På det meste steg den radioaktive strålebelastningen med ca. 20%, men dette galdt bare noen få dager etter ulykken. Strålingen var ujevnt fordelt slik at noen fikk mer, men jeg har ikke hørt om noen som fikk mer enn den gjennomsnittlige årsdosen av naturlig stråling.

Det må påpekes at det her henspeiles på radioaktivitett vurdert utfra helsebelastning, ikke utfra strålingsenergi eller antall becquerel. Den viktigste naturlige strålebelastning er radongass, og denne er derfor langt farligere enn strålingsintensiteten skulle tilsi. Hvis man bare ser på strålingsintensiteten så er den relative økningen større, men heller ikke i så måte kan økningen regnes som dramatisk.
 

Det va' den vår'n det de' rægna svart i Tronnhjæm. Ei vise fra UKA-87 (De-Cha-Vi).

Innholdsfortegnelse

Radon er den viktigste kilden til radioaktivitet, og er et reellt helseproblem i Norge.

Riktig. Radon er regnet å stå for 50-70% av den ioniserende strålebelastningen, eller drøye 2/3 av den normale belastningen av radioaktiv bestråling. Radonnivået varierer svært mye, mengden er avhengig av hvor mye uran og thorium det er i grunnen og hvor tett grunnen er. Radongasmengden er størst i kjelleren, og det er særlig i Ullensvang i Hardanger og på Løten at dette har vært et problem.
 
 

Radon kan lede til lungekreft, noe som først ble påvist hos gruvearbeidere. En ny amerikansk studie konkluderer med at ca. 15% av alle lungekrefttilfellene skyldes radongass.

Den gjennomsnittlige dosen i Norge er nå satt til 2 mSv/år, men det er ikke uvanlig med doser som er 100 ganger så høye. Internasjonalt regner man med at en dose på 1 mSv/år for en befolkning på 1 million mennesker tilsvarer 60 dødelige krefttilfeller hvert år. Radon skal etter dette være ansvarlig for ca. 500 kreftdødsfall årlig i Norge, først og fremst lungekreft. Statens Strålevern anslår at det riktige tallet er 200-400 pr. år.

Disse tallene er imidlertid omdiskutert, og Kreftregisteret mener (juli 1997) at det riktige tallet er 20-80 pr. år. Helse og Sosialdepartementet skal nå prøve å finne ut hvilke av tallene som er riktigst, da det har betydning for hvor mye ressurser man skal bruke for å redusere radonnivået i bygninger.

Man ser stadig vekk at radongass blir nevnt som kilde til kroniske plager og helseforstyrrelser, ofte i sammenheng med diskusjon om jordstråling, felter fra kaftlinjer og miljøforurensninger. Dette er en misforståelse. Kreftrisikoen er den eneste kjente helseeffekten som følger med radongass, og den eneste som kan forklares med radongassens virkemåte.
 

Det er døtrene som er verst. Det er ikke først og fremst radon som er farlig, men radondøtrene. Radondøtre er de isotopene som dannes når radonatomene omdannes. Fordi radon er en edelgass vil atomene holde seg i luften og ikke gjøre så stor skade. Men når radonkjernen har kvittet seg med en alfapartikkel blir det til en radondatter, i første omgang et poloniumatom. Dette er et metallatom, og det vil ha en tendens til å feste seg på støvpartiker. Hvis disse støvpartiklene kommer inn i lungene kan poloniumatomet sete seg fast på slimhinner og komme inn i en celle. Poloniumatomer sender også ut alfastråling, og når strålekilden er kommet inn i cellen er dette den farligste formen for radioaktiv stråling. Sigarettrøyk inneholder mange støvpartikler som blir trukket ned i lungene, derfor er radon farligere for røykere enn for ikkerøykere. Statistiske data tyder på at 10% av lungekrefttilfellene hos røykere og 30% av lungekrefttilfellene hos ikke røykere skyldes radon. Fordi lungekreft totalt sett er ca. 20 vanligere hos røykere, betyr det at radon er ca. 5 ganger farligere for røykere enn for ikke-røykere.

Innholdsfortegnelse

Mange ble drept av Hiroshimabomben, men det er senvirkningene av strålingen som drepte flest.

Det er usikkert hvor mange som døde da Hiroshimabomben falt, ulike seriøse kilder gir 70-140.000 døde innen 3 måneder etter 6. august 1945. Usikkerheten skyldes at ingen vet hvor mange som var i byen da den ble angrepet, den største usikkerheten knytter seg til hvor mange soldater som var stasjonert i byen. Ved å telle med alle som døde innen tre måndeder får man med de fleste som døde av livstruende skader av eksplosjonen og de som døde som følge av strålesyke.

Hiroshimabomben er antakelig den hendelsen som har drept flest mennesker på en gang. Men hvor mange døde på grunn av senvirkningene av bomben? Kanskje var de heldige de som tross alt fikk en rask død og slapp å vente i angst på den kreftsykdommen som uvegerlig ville ramme de overlevende?

Pr. 1990 var det beregnet at det var 428 kreftdødsfall som følge av Hiroshima-bomben. Tallet er kommet fram ved å sammenligne antall kreftdødsfall med tallene for naboområder som ikke fikk stråling. Totalt hadde 7000 av de overlevende fått kreft. Tallene vil øke en del, for kreft rammer særlig eldre mennesker. Utover de ekstra krefttilfellene er det ingen ekstra dødelighet blant de overlevende.

Tallet overrasker antakelig deg like mye som det overrasket meg, for det er langt lavere enn det inntrykk folk flest sitter med. At tallet ikke er høyere skyldes bl.a. at de som fikk de største dosene i stor grad ble drept av eksplosjonen. Av de 810 overlevende som var mindre enn 1 km fra eksplosjonens sentrum hadde 22% fått kreft i 1990, mot forventent 11%. For de øvrige er økningen så liten at den ikke ville vært påvisbar uten grundig statistikk.
Det bør i denne sammenheng påpekes at bombene over Hiroshima og Nagasaki var små, og at strålingsproblematikken ville vært noe helt annen ved en moderne atomkrig.

Er Hiroshomabomben det verste bombeangrepet en enkelt by er blitt utsatt for? Dresden ble bombet sønder og sammen 13-15. februar 1945, og antall døde er anslått til 135.000. Hvis tallet er riktig er Dresden-angrepet trolig det blodigste angrepet noensinne i vår historie, men tallet er meget omstridt og kan ha vært langt lavere. Også bombeangrepene mot Tokyo og Moskva og flere andre byer påstås å ha drept rundt 100.000 mennesker.  Svaret på spørsmålet i overskriften er derfor meget usikkert Hvis Hiroshimabomben tok 140.000 liv er det sannsynlig at den har rekorden. Hvis det riktige tallet er nærmere 70.000, noe som er mer trolig, er det grunn til å tro at det finnes byer som har måttet tåle verre angrep. Alle disse katastrofene har medført ca. 100 ganger flere dødsfall enn de verste akutte og menneskapte katastrofer i fredstid.

Både Hiroshima og Nagasaki har spesialsykehus for behandling av de såkalte hibakusha, dvs. mennesker som er blitt skadet av atombombesprengning. De aller fleste ofre for atombombingen ble drept under og like etter sprengningene. Men svært mange av de sterkt stråleeksponerte har fått senvirkninger i form av livstruende sykdommer som forskjellige kreftformer og genmutasjoner. Fra NTA-avisen, avisen for "Nei til atomvåpen", august 1997.

Innholdsfortegnelse

Det todelte badedrakten ble kalt "bikini" fordi amerikanerne gjorde atomprøvesprengninger på Bikini-atollen.

Riktig. Begeistringene over prøvesprengningene på Bikini-atollen var meget stor i den amerikanske befolkningen. Det bar derfor meget naturlig at moteindustrien utnyttet denne begeistringen i lanseringen av en meget livsglad bademote.

Det kan likevel være verdt å påpeke at han som gav badedrakten navnet aldri har innrømmet hvorfor. Det er lett å skjønne i dag.

Hvis man synes begeistringen for atombomben er hårreisende, bør man lese litt historie fra den tiden. Bl.a. hadde det vært en verdenskrig som kostet flere titalls millioner liv. Sovjetunionen hadde den største hæren verden noen gang hadde sett og hadde nettopp slått den nest største hæren verden noen gang hadde sett (den tyske), og det var i praksis ingen ting som kunne hindre russerne fra å invadere Vest-Europa. Atomvåpen-programmet ble derfor sett på som redningen. Om trusselen fra Russland var reell kan diskuteres, men at frykten var reell, det viser begeistringen over sprengningene meget tydelig.

Stort sett svarer 25-50% at påstanden er riktig. Påstanden om at de infødte på Bikiniatollen brukte bikini er i alle fall feil.
 

Følgende uttalelse om en bikinikledd dame skal visstnok stamme fra denne tiden: Hun var som Bikini etter en atombombe, nesten helt naken.

Innholdsfortegnelse

De franske prøvesprengningene på Mururoa-atollen i 1995 var en alvorlig trussel mot miljøet.

Det er få hendelser på 90-tallet som har skapt så massive internasjonale protester som den franske presidenten Jaques Chiracs vedtak om å gjenoppta de underjordiske prøvesprengningene på Mururoa-atollen i 1995. Det var mange grunner til å protestere, men de fleste oppslagene om mulige miljøskader hadde svært lite med virkeligheten å gjøre. Blandt de mest tøvete påstander var at tidligere prøvesprengninger var årsaken til en kraftig økning i krefthyppigheten på Tahiti, over tusen kilometer unna, og at sprengningene utløste kraftige jordskjelv på den andre siden av jorden.

Saken ble også livlig diskutert i de vitenskapelige tidsskriftene. Det var meget få som støttet de franske sprengningene, som ble omtalt som politisk ukloke og militært unødvendige, men det var også meget vanskelig å finne støtte til påstandene om at spengningene på noen som helst måte var et miljøprøblem.

Fra det anerkjente tidsskriftet "Nature" har jeg sakset følgende sitater:

 
• The strongest argument the French have to justify testing on the atoll is the percieved lack of adverse environmental consequences. 14/9, 1995
• The environmental hazard of the planned tests is probably as small as the French have been saying. Lederartikkel, 14/9, 1995.
• There is "not much of an environmental case" against testing at the atolls, and any threats to humans have been "overblown". 30/9 1996.
En japansk forskergruppe fant i ettertid spor av radioaktivt jod i havet utenfor Mururoa. Jod er et typisk produkt av slike sprengninger, slik at det er all grunn til å tro at funnet er riktig. Derimot gikk Greenpeace i baret da de påstod å ha funnet spor av ¹³⁴Cs. Denne isotopen kan ikke dannes ved kjernesprengninger, bare i kjernereaktorer. ¹³⁴Cs var en av de viktigste radioaktive isotoper i nedfallet etter Tsjernobyulykken, men ble ikke funnet i nedfallet etter atomprøvesprengingene på 60-tallet. (Se "Nature" 16/11, 1995)
 

Når atomkjerneladninger blir sprengt, forårsaker det en voldsom forskyvning i den molekylære oppbygningen. Dette skaper ubalanse i atmosfæren og på planeten, noe som igjen forårsaker klimaendringer, naturkatastrofer og skader på menneskekroppen. I verste fall kan det medvirke til en forskyvning av jordaksen, med katastrofale følger. Fra et leserinnlegg i VG, høsten 95.

Innholdsfortegnelse
 

Statistikk, forbannet statistikk og stråling.

I 1996, ti år etter, flommet avisene igjen over av reportasjer om situasjonen i Tsjernobylområdet. Adresseavisen, som jeg kjenner best, hadde mange helsides reportasjer, ofte basert på meget tvilsom sakkunnskap og ofte med ukritisk referanse til kilder som langt fra kunne sies å være uhildede.

I 1996 var det også en stor konferanse i Wien, støttet av alle relevante FN-organisasjoner, og med deltakelse av kremen av forskere på området og representanter fra miljøverndepartementer, helsestyrelser etc., fra de fleste land i Europa og store deler av verden ellers. Også miljøvernorganisasjonene var representert. Den nesten enstemmige konklusjonen herfra gav et bilde som var nesten grotesk forskjellig fra det avisene presenterte. Konklusjonen ble i Adresseavisen gjengitt i en artikkel over ca. 1/10-dels side. Oppslaget medførte et leserinnlegg med tittelen "Når bevisbyrden påhviler de avdøde". Utover dette hadde konferansen ingen innvirkning på avisens presentasjon eller debatten ellers.

Tsjernobylulykken medførte også at alle ord som hadde bokstavene S, T, R, Å, L, I, N og G i noenlunde riktig rekkefølge ble toppstoff. Sommeren 1986 kunne en norsk avis fortelle om en mann som reddet sin venninne fra jordstråling. Han fant ut at rekkverket utenfor huset burde ha beskyttet henne, men det virket ikke fordi det var laget av rør, og røret var åpent i enden. Ved å tette igjen enden med dopapir reddet han henne for den farlige strålingen. Det er blitt færre av de mest tøvete reportasjene siden den gang, men jordstråling har etablert seg som et nyhetsfenomen.

Det er neppe tilfeldig at de store oppslagene om sammenheng mellom kraftlinjer og kreft kom etter 1986.

Litt påfallende er det kanskje at det tok mange år før folk ble oppmerksomme på problemet med radongass. "Radongass er hundre ganger farligere enn Tsjernobyl" er en sensasjon som aldri kom på avisenes første side. Radongassen er noe vi har levd med i alle år, og når ingen hadde brydd seg om det før kunne det ikke være så farlig. Opplysningen ville derfor først og fremst bety at Tsjernobyl var hundre ganger mindre farlig enn radon, det ville ufarliggjøre katastrofen. Det var, og det er fremdeles, en vegring mot opplysninger som reduserer betydningen av Tsjernobylulykken.

Reaksjonene etter Tsjernobylulykken er ikke vanskelige å forstå. Mulighetene for en full kjernefysisk krig er den desidert største trussel som vår sivilisasjon har vært utsatt for, og høyst sannsynlig den eneste måten menneskeheten kan utrydde seg selv fra jordens overflate. Motstanden mot det vanvittige atomvåpenkappløpet mellom stormaktene hadde nesten enstemmig oppslutning, både blant lekfolk og forskere, og har farget vår oppfatning av alt som har med atomer å gjøre. Så sterk er denne fargingen at den nye medisinske undersøkelsesmetoden "kjernemagnetisk resonans" (NMR) måtte forandre navn til "magnetisk resonans" (MR) fordi ordet "kjerne" (nuclear) ble for vanskelig.

Atombombene har en sprengkraft hinsides alt vi ellers har sett. Likevel var det ikke det som skremte mest. Eksplosjoner er vanlige i krig, og det var ikke få millioner mennesker som ble utryddet i siste verdenskrig heller. Det som virkelig skremte var strålingen. Stråling kan ikke føles, smakes eller luktes, man ser ingen effekter av den og de fleste vet ingen ting om den. Da jeg som fersk 1.amanuensis skulle forelese om radioaktivitet i 1986 hadde jeg store problemer med å finne ut hva som gjorde radioaktivitet farlig. Det hadde noe med stråling og becquerel å gjøre, det var det folk visste. Det var ikke så mye mer å finne i vanlige læreboker heller, og selv i dag kan man finne totale misforståelser i lærebøker på universitetsnivå.

Det er ikke lett å påvise farene ved radioaktivtet, for kreft som skyldes radioaktivitet skiller seg ikke fra annen kreft. Det er uhyre sjelden man kan si sikkert at et krefttilfelle skyldes stråling, men man kan heller ikke bevise at et krefttilfelle ikke skyldes stråling. Det er bare ved hjelp av statistikk vi kan finne ut hvor stor risikoen for kreft er, og selv da er det bare i uhyre få tilfeller man har funnet effekter av radioaktivitet. Effekten er så liten at man ikke kan måle den, men det betyr også at vi ikke kan være sikre på hvor liten effekten er. Dermed må nye statistiske vurderinger til for å finne ut hvor mye man må legge til for å være sikker på å ikke få for lave tall.

Statistikk og stråling henger derfor uløselig sammen i vitenskapen. Statistikk er en eksakt vitenskap, men uttrykket "løgn, forbannet løgn og statistikk" understreker at folk er skeptiske til statistiske data. Det er det ofte grunn til. Ikke fordi dataene er feil i seg selv, men fordi de ofte leder til lettvinte og endog fullstendig feilaktige konklusjoner. Å henvise til at konklusjoner baserer seg på ufullstendige data, tilfeldige utslag og misforståtte sammenhenger er argumenter som ikke holder når press- og aksjonsgrupper presenterer sine statistiske "bevis". Selv mangel på sammenhenger kan brukes som argument. Påstanden "Forskerne vet ikke hvor mange som døde på grunn av nedfallet etter atomsprengingene på 60-tallet" er helt riktig, men den betyr ikke annet enn at det er for få tilfeller til at man kan påvise det.

50% av det som skrives om forskning i media er feil. Dette er en påstand fra min side. Påstanden er opplagt feil hvis man leter i de ulike aviser og teller artikler, men jeg tror den stemmer bedre hvis man måler i kg trykksverte. Jeg vil tro prosentsatsen øker til 75% når det gjelder miljøsaker og 90% når det gjelder stråling.

Årsaken er ikke at 50% av forskningen som bedrives er dårlig, men hvis man gjør noe feil øker sjansen for sensasjonelle oppdagelser. Innen statistikk trenger man ikke gjøre noe feil for å oppdage noe sensasjonelt. Det er bare å samle inn nok data og undersøke nok sammenhenger, så dukker det før eller senere opp en sensasjon. Av ren tilfeldighet. Det hjelper ikke hva forskeren eventuelt måtte si hvis en journalist har fått snusen i det. Gjelder det stråling kommer det på førstesiden.

Dette må ikke tolkes dit at radioaktivitet er ufarlig. Men i dagens samfunn er stråling utvilsomt den mest overfokuserte helserisiko.
 

Staar verden fram foran sin undergang, eller er det den evige guldalders morgenrøde som øines i horisonten? Dette spørsmål faar den menneskelige til at svimle, men vil maaske finne sin besvarelse i løpet av kort tid. Mens Europas politikere kjæmper sin forgjæves kamp for gjenreisning av det lemlæstede verdensdel, gaar videskapen med syvmilskridt fremover mot løsningen av vor tids største problem, atomenes spaltning. Den helge gjennemførelse av dette eksperiment vil bety jordens forvandling til et paradis - hvor kun en syvtusendedel av den nuværende energiutfoldelse vil være nødvendig for at utføre det samme arbeide som hittil. Mislykkes derimot eksperimentet, taler al sandsynlighet for at jorden vil eksplodere, og vi alle i løpet av et øieblikk vil forvandles til støv eller gass sammen med jorden. Kjempeflammer vil strømme ut i himmelrummet og fjerne kloders astronomer vil kalde det stjerneskud. Sunnmørsposten 9/7 1922, gjengitt 75 år senere, i 1997.

Krediteringer.

 
• 1. amanuensis Trond Peder Flaten, Kjemisk institutt, NTNU (miljøkjemiker).
• 1. amanuensis Roger Næumann, Institutt for uorganisk kjemi, NTH (radioøkolog).
• Nils Boehmer, Bellona (spesialist i miljøproblemer relatert til radioaktivitet).
• Professor Terje Strand, Statens Strålevern (radonekspert).
• Professor og Director of Radiation Biology, John Moulder, Ph.D., ved Medical College of Wisconsin, har av naturlige grunner ikke lest dette kapittelet, men har kommentert og korrigert flere opplysninger.

Johan Baarli, Anton Brøgger, Haldor Fosse, Wegard Harsvik, Lars Helgeland, Torgeir Holen, Kjetil Kjernsmo, Rolf Manne, Otte Naustvoll, Erik O. Pettersen, Hans Chr. Riksheim, Kjell Skevik, Håge Tveit, Terje Øygard, Rune Aasgaard.

Jeg presisere at dette er en kreditering, ikke en deling av ansvar for det som står i kapittelet. De kommentarer jeg har fått har jeg tatt hensyn til, spesielt i de tilfellene hvor det er påpekt unøyaktigheter eller usikkerheter. Men jeg har hele tiden tatt et bevisst og selvstendig ansvar for valg av relevant informasjon og for formuleringer og vurderinger.

Har du kommentarer vil jeg gjerne ha dem. Ingen feil er for liten til å bli korrigert! Det jeg spesielt er ute etter er:

 
• Er det påstander eller argumenter som er feil?
• Er det påstander som er for ubalansert presentert?
• Er det viktig informasjon du mener bør være med?
• Ser du nye, gode argumenter for eller imot påstandene?
• Har du noen gode og morsomme sitater jeg kan bruke?
• Er det noe jeg har skrevet som er vanskelig å forstå?
• Er det noe som ikke virker troverdig av det jeg har skrevet?
• Er det andre påstander som bør være med?

14. oktober, 1997

Martin Ystenes