Jeg forbeholder meg aller rettigheter til denne filen som følger av loven om opphavsrettigheter. Du kan ta utskrift til eget bruk, men jeg vil ikke tillate videre publisering av innholdet.

1. Alle kunstige kjemikalier blir kreftfremkallende hvis man får dem i store nok doser.
2. Det finnes naturlige kreftfremkallende stoffer.
3. Naturlige kreftfremkallende forbindelser er mindre farlige enn kunstige kreftfremkallende kjemikalier, da vi har utviklet motstandsdyktighet mot de naturlige forbindelsene.
4. Asbest er et naturlig materiale, en slags stein.
5. Jordbruket er en viktig kilde til forurensning av elvene i Norge.
6. Steking av kjøtt fører til dannelse av kreftfremkallende stoffer.
7. Ca. 20.000 nordmenn får kreft hvert år.
8. Økningen i antall kreft-tilfeller dette århundret skyldes forurensning.
9. Hormonlignende stoffer gjør oss sterile og gir kreft.
10. Den eneste måten dyr kan kvitte seg med hormonhermere er gjennom morsmelken.
11. Det er ikke dokumentert at økologisk dyrkede matvarer er sunnere enn andre.
12. Arbeidere ved kjemiske bedrifter i Vest-Europa har jevnt over høyere risiko for å få kreft enn befolkningen ellers.
13. Det er ingen økning i antall barnekreft-tilfeller i Norden siden krigen.
14. Økning i antall barn med allergi skyldes i hovedsak forurensning.
15. Mat fra genmodifiserte planter kan være helseskadelig for den som spiser slik mat.
16. "Genmat" kan gjøre deg immun mot antibiotika.
17. Tilsetningsstoffer i mat (E-stoffer) regnes som et alvorlig sunnhetsproblem.
18. Dioksin er det giftigte av alle kjemiske stoffer.
19. Et alvorlig miljøproblem med søppelforbrenningsanlegg i Norge er utslipp av dioksin.
20. ppb og ppm er giftige stoffer som er farlige i høye konsentrasjoner.
21. Tungmetallet coridium er helt sikkert ufarlig for miljøet, derfor finnes ingen utslippsgrense.
22. Du kan spise et halvkilo kvikksølv uten av det er overhengende farlig.

Det finnes naturlige kreftfremkallende stoffer.

Påstanden virker på mange som kynisk, ja nærmest som en fornærmelse. I stor grad oppfattes naturlig som et motstykke til kjemisk, på samme måte som sunt i forhold til kreftfremkallende. Men selvfølgelig er påstanden korrekt, det finnes mange, mange kreftfremkallende stoffer. Et kjent eksempel er aflatoksin fra muggsoppen Aspergillus flavus som kan finnes i nær sagt all slags mat. For noen år siden stoppet man importen av paranøtter på grunn av høye nivåer av aflatoksin.

En lignende misforståelse er oppfatningen av at alle kjemiske stoffer er kreftfremkallende hvis man får dem i store nok doser. En artikkel fra 1991 (Angew. Chem. int. eng. ed.) oppsummerer hvilke stoffer som er testet for å være kreftfremkallende og hvor mange av disse som faktisk viste seg å kunne fremkalle kreft. Av de som er testet både på mus og rotter i store doser viste det seg at 37 av 77 naturlige stoffer var kreftfremkallende, mens 212 av 350 kunstige var kreftfremkallende. Prosentandelen som er kreftfremkallende er noe høyere for de kunstige stoffene (61% mot 48%), men neppe nok til å si at det er noen prinsippiell forskjell.
 

Eller er det så flott med en plante som selv skiller ut en dødelig gift slik at sommerfugllarvene dør? Naturvernforbundets Aina Edelmann i "Vårt Blad" 4/97. Påstanden var knyttet til genmanipulert mais som hadde fått en for resistens mot sommerfugler. Men nesten all resistens mot insekter, i genmanipulerte såvel som i andre planter, baserer seg på giftstoffer. Flere av disse er kreftfremkallende. Hvis man tar hensyn til mengden kan de være langt farligere for mennesker enn kunstige sprøytemidler. Påstanden om at de ikek er farlige fordi de kommer sammen med andre naturlige stoffer er antakelig riktig i en del sammenhenger. Men tenk deg denne "unnskyldningen" brukt som argument for å tillate et kreftfremkallende tilsatsstoff i maten...

Jordbruket er en viktig kilde til forurensning av elvene i Norge.

Avrenning av gjødsel er den klart største kilden til forurensning av de fleste av elvene våre i dag. Utslipp fra industri kan lokalt være et problem, men med dagens rensekrav er industriutslippene i dag av begrenset betydning. Det eneste som kan sammenlignes med jordbruksutslipp er utslipp fra nedlagte gruver og effekter av sur nedbør.

I de siste årene har det vært fokusert mye på utslipp av nitrogen fra kloakkrenseanlegg, fordi nitrogenutslipp antakelig har vært årsak til algekatastrofene i Nordsjøen. Fosforutslippene har det vært lett å fjerne, mens det er adskillig vanskeligere og mer kostbart å fjerne nitrogen. For noen år siden hadde man bestemt å investere flere milliarder i et anlegg som skulel fjerne nitrogen fra kloakken i Oslo-området. Anlegget ble stoppet etter protester fra et nesten samlet biologi-fagmiljø, som påpekte at renseanlegget bare ville redusere nitrogennivået i Oslofjorden med 1%. Årsaken er at det meste kommer fra kontinentet. det meste av dt vis elv slipper ut kommer som avrenning fra jordbruket, og den avrenningen blir likevel ikke renset.
 

Sjokkert over miljøbyråkrati. Under melkestreiken sommeren 1996 stod melkebønder fram på TV og viste at de helte melka ut i kloakken i stedet for å selge den. Stor var forundringen da disse bøndene fikk besøk av politiet etter å ha blitt anmeldt for forurensning. Overskriften stammer fra Sunnmørsposten. Siterte uttalelser fra den anmeldte bonden inkluderer "Eg hadde ikkje i min villaste fantasi innbilt meg at nokre liter mjølk i ei stor elv var miljøkriminalitet." og "Dette er byråkratiet på sitt aller verste." Bondeorganisasjonene protesterte også heftig da SFT i 1996 utpekte landbruket som en av de forurensningskildene de ville ha under oppsikt.


 

1. Steking av kjøtt fører til dannelse av kreftfremkallende stoffer.

Riktig. Dette gjelder spesielt såkalte pyrolyseprodukter og stoffer om dannes under brunings-prosessen (Maillard-reaksjonen). Som ellers øker risikoen for kreft med økende dose, man kan derfor redusere risikoen betraktelig ved å være mer forsiktig ved stekingen. Et arbeidsmiljøblad påstod for noen år siden at det mest kreftfremkallende yrket i Norge var å arbeide i et dårlig ventilert gatekjøkken.

Jeg har ikke klart å finne tall som angir hvor stor risikoen er, men jeg har grunn til å tro at stekt kjøtt er farligere enn kokt, radioaktivt saue- eller reinsdyrkjøtt.
 
 

Personar som et godt steikt kjøt har større risiko for å få magesekkkreft, samanlikna med dei som et tellsteikt kjøt. Det kjem fram i ei gransking blant 176 kreftpasientar og 500 kontrollpersonar i Nebraska, USA. Blant dei personane som åt kjøtet medium eller godt steikt var kreftrisikoen 2-3 gongar så stor som blant dei som åt frå medium til lite steikt kjøt. Fra Sunnmørsposten, 5/8 1996, med referanse til bladet "Kreftforskning". Det bør påpekes at en slik studie alene ikke er noe bevis. Jfr. Hills kriterier for vurdering av slike data.


 

2. Kreft er en vanslig sykdom i Norge..


I 2000 var det ca. 21.000 nordmenn som fikk diagnotisert kreft. Ca. halvparten av dem dør som følge av sykdommen. Antall tilfeller er stigende, men andelen som dør av sykdommen blir stadig mindre. De fleste krefttilfeller kommer i høy alder. For tiden er det 135.000 mennesker i Norge som lever med en kreftdiagnose.

Det er antatt at risikoen for kreft vil stige jevnt i årene som kommer, og nå ca. 40% risiko for hver enkelt å få kreft i løpet av livet. I USA er imidlertid den stigende trenden brutt, og på et lavere nivå enn i Norge i dag, så det er lov til å håpe på at det blir bedre enn man kunne frykte.
 

- I dag har 150 av 100 000 mennesker i Vest-Basra kreft. For 13 år siden var forholdet 11 av 100 000 mennesker, sier dr. Jawad.  Aftenposten, 20. januar 2001. Han som skrev dette presenterte tallene som bevis på at krigen hadde medført en stor økning i krefthyppigheten i Irak. Men antallet i Norge er altså nesten 3000 per 100.000, og det er 450 som får kreft hvert år. Økningen skyldes derfor mest sannsynlig at registreringen er blitt mye bedre, fordi hvert krefttilfelle kan brukes politisk. En statistikk for hele Irak (1994), med ca. 20 millioner innbyggere, viste drøye 10.000 krefttilfeller, eller halvparten så mange krefttilfeller som for de 4,5 millioner innbyggerne i Norge.


 

3. Økningen i antall krefttilfeller dette århundret skyldes forurensning.

 

 

De viktigste årsaker til økning i antall krefttilfeller er at folk blir eldre, at folk røyker mer samt endrede spisevaner og levesett. Økt alkoholforbruk, endrede seksualvaner og soling har også bidratt litt, mens bedre matkonservering (kjøleskap, frysebokser, konserveringsmidler, bedre hygiene) har medført en betydelig reduksjon i antall magekrefttilfeller.

Menneskeskapt radioaktiv forurensning er ansvarlig for mindre enn 1 av 1.000 krefttilfeller.

I følge en artikkel i Scientific American (september 1996) er det fornuftig å anta at opp til 2% av krefttilfellene kan skyldes generell forurensning, men det er ingen bevis for at det er en slik sammenheng. Det eneste som er dokumentert er at røykere som også utsettes for sterk forurensning har en ekstra risiko for å få lungekreft, men effekten av røykingen er langt større enn effekten av forurensning.

I følge artikkelen er dette årsakene til kreft:

 
• Ca. 1 av 4 tilfeller ser ut til å være helt uten ytre årsak, og er en konsekvens av naturlige prosesser i kroppen og evt. medfødte genfeil.
• Ca. 2 av 3 tilfeller skyldes kosthold og/eller røyking.
• Ca. 5% av krefttilfellene skyldes virus. (De fleste tilfeller av livmorhalskreft skyldes antakelig et virus.)
• Antakelig mindre enn 5% av krefttilfellene skyldes påvirkning i arbeidsforhold. Tallet vil synke framover, de fleste tilfellene som observeres nå skyldes dårlige arbeidsforhold for flere tiår siden.
• Ca. 2% skyldes stråling. 90% av dette er hudkreft som følge av soling, resten skyldes stort sett radongass. Andre vanlige strålekilder har så liten betydning at effekten ikke kan påvises.
• Ca. 1% skyldes medisinsk behandling, først og fremst medisiner og strålebehandling mot kreft.
Første gang man fant en sammenheng mellom yrke og kreft var da man i 1775 fant at feiere fikk oftere hudkreft enn andre, på grunn av soten i pipa.

Jevnt over er halvparten enige og halvparten uenige i påstanden.
 
 

80-90% av krefttilfellene skyldes miljøfaktorer, f.eks. ioniserende stråling, røyking og kosthold. Denne formuleringen fra Miljøleksikon (NKI, 1991) vil nok mange oppfatte som en bekreftelse på oppfatningen om at miljøforurensning er hovedårsaken til kreft. Legg merke til at Miljøleksikonet angir ioniserende stråling (dvs. UV-stråling og radioaktivitet) først, selv om det altså bare er ansvarlig for 2% av krefttilfellene.


 

4. Hormonlignende stoffer gjør oss sterile og gir kreft.

Det er mye som tyder på at hormonhermere, kjemiske forbindelser som skaper forstyrrelse i hormonsystemet, påvirker forplantningen hos dyr. Utslipp av kjemiske forbindelser som ligner østrogen kan forstyrre utvikling av fostere og spesielt dannelsen av mannlige kjønnsorganer. I områder med store utslipp av slike forbindelser har man observert at fugler og krypdyr har lagt egg med dårlige skall og med misdannede fostere. Plantasjearbeidere i enkelte U-land, som utsettes for store mengder av visse sprøytemidler, påstås å ha blitt sterile. I Norge er det først og fremst purpursneglen som har vært undersøkt, i mange områder er de mannlige sneglene uutviklet.

De kjemiske forbindelsene man er mest opptatt av er PCB (polyklorerte bifenyler, meget giftige forbindelser), DDT (et insektsmiddel som ble mye brukt før, men som nå er forbudt i det meste av verden) og ftalater (en gruppe kjemikalier som brukes som tilsetning i visse plaststoffer).

Nylig ble det fremsatt en teori om at hormonforstyrrende kjemikalier er årsak til den store økningen i brystkreft. Samtidig mener den danske forskeren Skakkebæk (1992) å ha funnet at sædkvaliteten har blitt dårligere, gjennomsnittlig antall sædceller skal ha blitt nesten halvert siden 1938. Skakkebæk og flere andre hevder at denne nedgangen skyldes hormonhermere.

Mange stiller seg tvilende til disse teoriene, spesielt at kjemikaliene skal være skyld i økningen i brystkreft. En ny undersøkelse (1996) finner f.eks. ingen sammenheng mellom konsentrasjon av DDT eller PCB i blodet og risiko for brystkreft. (En større artikkel i Brit. M. Journal viser at....) Man vet at østrogen bidrar til å øke risikoen for brystkreft, men det er mange forhold som tyder på at det er helt andre årsaker til økningen i brystkrefthyppigheten.

Også påstanden om redusert sædkvalitet hos menn er omstridt. I Juli 1996 refererer Scientific American en meget grundig studie av sædkvaliteten i New York City, Los Angeles og Roseville, Minnesota som viser at spermantallet totalt sett har steget siden 1970. Studier fra andre områder i verden viser sprikende resultater, det er i det minste feil å påstå at reduksjonen i sædkvaliteten er bevist. Den norske andrologen ... påpeker også at det ikke har vært noen målbar nedgang i fruktbarhet i Norge de siste 10-årene.

Et annet forhold er at beboerne i New York City har et meget høyt spermtall, høyere enn det gjennomsnittet Skakkebæk fant for 1938. I Skakkebæks data finner man at 93% av prøvene før 1970 var fra N.Y.C. Etter 1970 var bare 25% av prøvene fra N.Y.C. Reduksjonen Skakkebæk observerer kan derfor, helt eller delvis, forklares med en endring i utvalget av prøver.
 

Hva skjedde i New York City i 1977? Studien av spermtallet i New York City viser en forbausende stor variasjon fra år til år. At variasjonen sannsynligvis er reell vises av at det er sammenheng mellom de målte spermtallene og fødselstallene. Kan variasjonen forklares med miljøforurensninger? Eller finnes det andre forklaringer? Noe av det mest overraskende var at spermietallet steg til det dobbelte fra 1976 til 1977. Kan det ha vært at en forurensning plutselig forsvant? Neppe, de mest omtalte hormonhermerne brytes langsomt ned i naturen, slik at endringen i så fall burde kommet gradvis. En plausibel forklaring kunne være at man plutselig gikk bort fra et tilsetningsstoff i matvarer eller plast til innpakning av matvarer, men slike endringer kommer normalt ikke plutselig for alle matvarer samtidig. Kanskje det har vært helt andre årsaker? Det finnes mange andre forhold som påvirker sædkvaliteten til menn. F. eks. Stress reduserer sædproduksjonen. Kanskje ble det et plutselig oppsving i økonomien det året? Lys påvirker sædproduksjonen. Kanskje var det mer sol i 1977? Varme dager hindrer sædproduksjonen. Kanskje året 1977 var mye kaldere enn 1976? Visuelle stimuli hjelper på sædproduksjonen. Kanskje miniskjørtene kom på moten i 1977? Denne listen kan kanskje være til hjelp for den som gjerne vil ha barn og trenger å sprite opp sæden sin litt.


 

5. Den eneste måten dyr kan kvitte seg med hormonhermere er gjennom morsmelken.

 

 

Påstanden har vært fremsatt mange ganger av enkelte miljøaktivister, og må i beste fall betegnes som en grov overdrivelse.

Hormonhermere en stor og variert gruppe kjemiske forbindelser, og for enkelte av disse stoffene er påstanden klart feil. Hvis man begrenser seg til PCB (polyklorerte bifenyler) og lignende stoffer har påstanden en kjerne av sannhet. Disse stoffene er fettløselige, og morsmelken er den eneste utsondringen av fett fra kroppen.

Men dyrene kan også kvitte seg med stoffene gjennom nedbrytning, selv om dette går langsommere. En enkel måte å bevise dette på er å henvise til at også menn er blitt forgiftet av PCB, og PCB-nivået synker etter hvert også hos menn som ikke har fått barn.

En slik påstand tyder derfor på mer sans for dramatiske effekter enn for nøyaktighet i argumentasjonen.
 

Om PCB i oppdrettslaks.

Innholdsfortegnelse

Det er ikke dokumentert at økologisk dyrkede matvarer er sunnere enn andre.

Riktig. Flere studier har ikke klart å påvise at økologiske matvarer er bedre for helsen enn andre. Man kan ikke se bort fra at det kan være en viss forskjell, i alle fall for enkelte mennesker, da man ikke kjenner i detalj alle effekter av sprøytemidler etc., men så langt er det ingen ting som tyder på at økologiske matvarer har en målbar positiv betydning for folks helse.

Det blir av og til henvist til en gruppe danske bønder som drev med økologisk landbruk hadde dobbelt så høyt sædtall enn gjennomsnittet, men jeg har ikke funnet noen referanse til denne undersøkelsen i vitenskapelige tidsskrift. Det er derfor grunn til å ta dette resultatet med en stor klype salt (eller Seltin), inntil det eventuelt er bekreftet av andre studier.

Sunnere, eller renere, matvarer er heller ikke den primære målsetningen for økologisk landbruk. Miljøleksikon (NKI, 1991) definerer økologisk landbruk som jordbruksteknikk som skal utvikle langsiktige og bærekraftige dyrkingssystemer som klarer seg med stedets egne ressurser og bevarer jordens fruktbarhet for kommende generasjoner. Det er diskusjon hvorvidt dette er gjennomførbart i større målestokk, men tankene er vitenskapelig fornuftige.
 

"Fru Tine" og "Frøken Tine" Nå begynner det å bli så mange melkesorter at det er vanskelig å finne riktig kartong. Det siste er giftfri melk. Jeg har et forslag: La den med gift og den uten gift få hver sin tittel, for eksempel: "Fru Tine" (gift) og "Frøken Tine" (ugift). Fra et leserinnlegg i Adresseavisen, 1996, underskrevet "Fru H."

Innholdsfortegnelse

Arbeidere ved kjemiske bedrifter i Vest-Europa har jevnt over høyere risiko for å få kreft enn befolkningen ellers.

Feil. Dødeligheten av kreft er faktisk lavere for disse arbeiderne. En årsak er at i de aller fleste av disse bedriftene har det vært røykeforbud på grunn av eksplosjonsfare. Selv om det fremdeles er en viss kreftfare forbundet med enkelte yrker blir denne risikoen oppveid mange ganger av røykeforbudet.

Det er ingen tvil om at arbeidsmiljøet har vært årsak til mange krefttilfeller, også på kjemiske bedrifter. I noen sjeldne tilfeller har overhyppigheten av visse kreftformer vært dramatisk. Det arbeidet som er gjort med å gjøre arbeidsplassene mindre farlige har imidlertid vært meget effektivt, og sammen med risikoen for høye erstatninger har dette gjort at den yreksrelaterte kreftrisikoen i dag er meget liten. Men fremdeles vil mange slike krefttilfeller dukke opp som følge av fortidens synder.

65% til 95% er enige i påstanden, unntatt for kjemikere hvor 25-40% er enige i påstanden. Det er opp til den enkelte å vurdere om det siste skyldes kunnskap eller ønsketenkning.
 

Nylig (1996) ble det presentert en undersøkelse som viste at arbeidere ved de norske aluminiums-verkene hadde lavere krefthyppighet enn befolkningen ellers. Dette var overraskende, da tjærestoffene fra de gamle Søderberganodene var antatt å være meget kreftfremkallende. Det er stilt flere spørsmålstegn ved konklusjonen i studien, bl.a. er det opplagt at helsetilstanden for folk som får jobb er noe bedre enn for gjennomsnittet av befolkningen. Det er også mulig at det å ha en fast jobb man trives med i seg selv styrker helsen og reduserer kreftrisikoen.

Innholdsfortegnelse

Det er ingen økning i antall barnekreft-tilfeller i Norden siden krigen.

Riktig! Hver år får ca. 150 norske barn kreft, og antallet har ikke økt siden 1943, dvs. så lenge man har hatt registreringer. Man kan forklare kanskje 2% av tilfellene utfra radioaktivitet og forurensninger, men de aller fleste tilfellene har ingen påviselig årsak.

Det er også studier som tyder på at foreldrenes røyking ikke gir opphav til barnekreft. Men det betyr ikke at foreldres røyking ikke er kreftfremkallende. Kreft tar normalt 20 år eller mer på å utvikle seg, slik at eventuell kreft ikke vil slå ut i barndommen, men senere. Leukemi utvikler seg raskere, men effekten av røyking på leukemi er liten. (Men det er antatt en mor som røyker under svangerskapet vil gi barnet en høyere risiko for leukemi i barndommen.)

Her er de fleste som blir spurt uenige med meg.

Sommeren 1997 ble det oppdaget at hyppigheten av enkelte sjeldne barnekreftformer hadde økt i USA de siste årene, men tilsvarende økninger er ikke funnet i Norge.
 

Hva er barnekreft? Barnekreft er som navnet sier kreft i barneårene, men den skiller seg også ut fra annen kreft ved å være spesielt agressiv. På den annen side er disse kreftformene "umodne", dvs. flere av de naturlige forsvarmekanismene er intakt, slik at legene har flere angrepsmåter for å kurere kreften.Slike forskjeller tyder også på at de fleste tilfellene av barnekreft har andre årsaker enn de kreftformene man finner blant voksne.


 

Økning i antall barn med allergi skyldes i hovedsak forurensning.

Det er hevet over enhver tvil at forurensning kan skape allergi, spesielt støv fra veitrafikk og annet støv som består av meget små partikler. Men det finnes ikke grunnlag for å påstå at den kraftige økningen i allergi i Norge skyldes generell miljøforurensning. Jeg har da heller aldri sett noen påstand om dette i sentrale vitenskapelige tidsskrifter.
 

På Europeisk basis regnes det med at 13% av astmatilfellene og 15% av luftveisinfeksjonene hos bybefolknignen skyldes luftforurensning, som er en blanding av gasser or partikler.  Steinar Larsen og Øystein Hov, Norsk institutt for luftforskning, kronikk i Dagbladet, 15/4 1997  Det skal ikke være tvil om at luftforurensning kan gi allergi og astma, men det er langt fra at det er dominerende. (Jeg kan ikke vurdere hvor sikre disse tallene er. Normalt ligger det en sikkerhetsmargin inne i slike tall - utfra "føre var"-prinsippet - men nøyaktigheten i disse tallene tyder på at de solid fundamentert.)

I 1995 ble det publisert et arbeide som viste at barn i det sterkt forurensende Øst-Tyskland hadde langt mindre allergi enn barn i det langt renere Vest-Tyskland. Resultatet ble presentert som meget overraskende i media, men var nok neppe så overraskende for forskerne. Det er heller ikke mer allergi i byene enn på landet. Det er ikke mer allergi blant barn oppvokst i Grenland eller Kirkenes, de to områdene i Norge med mest industriforurensning. Derimot er det større hyppighet av allergi i Finnmark enn i resten av Norge, noe som kan skyldes at finnmarkinger røyker mer og oppholder seg mer innendørs.
 

Det var ingen forskjell i tendensen til å utvikle astmatisk pustebesvær for barn som var utsatt for mye eller lite forurensning fra bilrafikk. Barn som bodde i hjem der det ble røykt hadde 50% større risiko for å utvikle astmatisk pustebesvær. To sitater fra "Folkehelsa" 1/1997, et informasjonsorgan fra Statens institutt for folkehelse. Rapporten påpeker også at fuktskade i hus gav doblet risiko for å utvikle astmatisk pustebesvær. Årsaken er sannsynligvis mggsporer. Dagbladet trekker fram denne rapporten 4. juli 1997, og tilføyer litt syrlig til punktet om effekt av røyking: Dette til tross for at hele 97% av foreldrene - røykere eller ikkerøykere - hevdet at de gjorde det de kunne for å beskytte barna mot tobakksrøyk. Sitatet under er tatt fra et bitte lite oppslag i Adresseavisen 3. februar 1997.  Det økte forbruket av astmamedisin har tidligere vært forklart med at flere barn får astma nå enn tidligere, skriver Aftenposten. Men en nylig utgitt rapport fra Sosial- og helsedepartementet viser at dette muligens ikke er tilfelle.

Innholdsfortegnelse

Mat fra genmodifiserte planter kan være helseskadelig for den som spiser slik mat.

Man skal være forsiktig med å påstå at noe er hundre prosent ufarlig, men det er ingen ting som tilsier at genmodiserte planter skal være farligere for de som som spiser det enn annen mat. Den eneste risikoen som vurderes seriøst er risikoen for spredning av antibiotikaresistens (se neste punkt), men dette er en global risiko som ikke kan knyttes til den enkeltes forbruk av "genmat".

Et av de viktigste målene med genmodifisering av matplanter har vært å gjøre dem resistente (motstandsdyktige) mot insekter eller mikrober. Dette oppnås ved at man tilfører planten et gen som gjør planten i stand til å utvikle et giftstoff som dreper insektet eller mikroben.

Denne giften kan være skadelig for mennesker, derfor blir slike genmodifiserte planter testet bl.a. for å finne ut om de kan skape allergi. Med andre ord, de nye genene kan gjøre at planten blir allergifremkallende, om enn i meget sjeldne tilfeller. Det er også studier som viser at celler i tarmene kan ta til seg gener fra maten. En norsk professor advarer mot at dette kan skape både kroniske lidelser og kreftfare.

Men det er feil å trekke dette fram som reell risiko uten å sette det i perspektiv. Det er antatt at planter har tusener, kanskje titusener, av gener som koder for resistens mot insekter og mikrober. Ved å innføre en nytt gen vil man kunne øke risikoen for allergi. Men denne risikoen er langt mindre enn den du utsetter deg for ved å spise en ny sort matvare, og dermed utsette deg for tusener av nye gener som, i motsetning til "kunstige gener", aldri er blitt testet.

Det er etiske spørsmål tilknyttet genmodifisering. For mange virker fremtidsvyene ved genmodifisering av mennesker så skremmende at det alene er grunn nok til å ta avstand "gentukling" på mat. Også i denne sammenhengen har den enkeltes valg uhyre liten betydning, men hvis det er mange som deler denne frykten kan påvirkningen fra opinionen bli reell.

Det er også et betimelig spørsmål om vi trenger genmodifisert mat. Mange mener ja, og påstår at det vil redusere mengden av sprøytemidler og vil kunne øke matvareproduksjonen og hindre sult på jorden. Andre mener nei, og tviler på om de gode effektene, som kanskje bare har effekt en kort tid, vil oppveie problemene man kan få på lang sikt.
 

Våren 1997 ble det kjent at det var solgt sjokolade i Norge hvor det kunne ha vært brukt lecitin fra genmodifisert soya. Dette ble tatt opp i P4's diskusjonsprogram 17.30. Til påstanden fra programlederen om at det ikke var farlig å spise denne lecitinen svarte en kjent norsk politiker at det var det ingen som kunne garantere henne. Den kommentaren viser hvor mye følelser og hvor lite kunnskap har å si i denne debatten. Hadde politikeren visst noe om hva det gjaldt ville hun visst at lecitinet var en nesten kjemisk ren forbindelse, og at det følgelig ikke kunne være noe forskjell om den var laget av umodifisert eller genmodifisert soya, eller for den slags skyld om den var laget kunstig. Skjønt på en måte hadde politikeren rett: Det er i prinsippet aldri mulig å garantere at noe er helt ufarlig.

Innholdsfortegnelse

"Genmat" kan gjøre deg immun mot antibiotika.

Genmodisert mat er ikke helt problemfri. Nå man innfører nye gener hos en plante skjer det ved en prosess som bare virker for noen av frøene. For å skille de frøene hvor genmodifiseringen har vært vellykket fra de hvor man ikke har fått det til legger man også til et gen som gjør planten resistent mot antibiotika. Så tilsetter man antibiotika, og bare de frøene som er genmodifiert overlever.

Mange genmodifiserte planter vil derfor inneholde et gen som gjør dem motstandsdyktige mot antibiotika. Dette genet kan i teorien overføres til mikroorganismer, f.eks. tarmbakterier. (Det bør påpekes at man aldri har observert at dette har skjedd, så sjanser er liten.) Disse genene kan igjen overføres til sykdomsbakterier, slik at man får stammer av resistente, og dermed meget farlige, bakterier. Når først slike bakterier er oppstått vil de med tiden spre seg over hele verden, og blir et globalt problem.

Men det er bakteriene som blir immune mot antibiotika, ikke menneskene. Derfor har det uhyre lite å si for den enkelte hvor mye man spiser av "genmat". Det som betyr noe er hvor mye slik mat det spises totalt i hele verden. Et norsk forbud mot slik mat vil derfor ha svært liten betydning for norske forbrukere, men det kan ha en signaleffekt.
 

Jeg leste i VG 7. desember at farlig genmodifisert mais fra USA kan komme på det europeiske marked. Maisen inneholder et gen som er motstandsdyktig mot antibiotika! Britiske myndigheter frykter at maisen på sikt kan gjøre mennesker immune mot antibiotika. Fra et leserbrev i Adresseavisen

Innholdsfortegnelse

Tilsetningsstoffer i mat (E-stoffer) regnes som et alvorlig sunnhetsproblem.

Feil. Ernæringsekspertene er samstemte i at tilsetningsstoffene er sterkt overfokusert i forhold til andre problemer med maten. Det er full enighet om at helseproblemene ville vært mye større uten disse tilsetningsstoffene enn med dem.

Det finnes E-stoffer som mistenkes å være svakt kreftfremkallende, men disse effektene, i den grad de finnes, er antakelig mindre enn effektene av mange helt naturlige smaksstoffer som ikke trenger testing og godkjenning. Fokuseringen på E-merkede stoffer er uansett litt merkelig. E-systemet, med godkjenning av et begrenset antall tilsetningsstoffer, ble innført nettopp for å sikre at man brukte de minst skadelige tilsetningsstoffene.

Selv om tilsetningsstoffene er ufarlige for folk flest, så kan det være noen som er uheldige for enkeltpersoner. Dette er personer som av ulike årsaker er overfølsomme mot visse stoffer i maten, og som derfor må være like forsiktige i omgang med E-stoffer som de er med valget av matvarer generelt. Å gjøre disse personenes erfaringer gjeldende for hele befolkningen er i alle fall ikke vitenskap.

Det også feil at situasjonen blir verre og verre. Før krigen kunne man f.eks. finne på å bruke blykromat som fargestoff i sukkertøy. Blyacetat kalles også for blysukker, og dere kan jo lure på hvordan en giftig blyforbindelse kan ha fått det navnet.
 

Hver dag får mange mennesker under 65 år hjerteinnfarkt. Matens sammensetning er hovedårsak til dette. Samtidig anslås det at hvert tredje krefttilfelle i dag har sammenheng med næringsstoffene i maten vi spiser. Hovedgrunnen til dette er at maten vi spiser bidrar med fett, salt og sukker, og for lite stivelse, fiber og enkelte vitaminer og mineraler. Det er ikke beskrevet et eneste dødsfall i Norge som følge av rester etter plantevernmidler, tilsetningsstoffer eller andre fremmedstoffer. Dagens diskusjon omkring mat og matkvalitet kan bidra til at folk blir bekymret for å spise, og i verste fall velger bort varer som frukt og grønnsaker fordi de har hørt eller lest at de inneholder "giftstoffer" eller at de er genmodifisert. Leder av Statens Ernæringsråd, professor dr. med. Kaare R. Norum, i et innlegg i Aftenposten 7. juli 1997.

I en artikkel i Adresseavisen i 1995 refereres en ernæringsekspert om hva som er de viktigste faremomenter med mat.   Ernæringsekspertens rangering:   Sykdomsbakterier Ernæring Naturlige gifter Miljøforurensninger Sprøytemidler Tilsetningsstoffer "Vanlige folks" rangering:   Tilsetningsstoffer Sprøytemidler Ernæring Miljøforurensninger Sykdomsbakterier Naturlige giftstoffer

Innholdsfortegnelse

Dioksin er det giftigste av alle kjemiske stoffer.

Feil. Ingen av de mange kjemiske forbindelsene i gruppen som omtales som dioksiner kan måle seg med de farligste giftene fra mikroorganismer, verken når det gjelder akutt giftighet, faren for kroniske sykdommer eller risiko for kreft..

Dioksin er i utgangspunktet en feilaktig betegnelse på en gruppe kjemiske stoffer, men navnet er så innarbeidet at det også brukes i faglige fora. Dioksinbegrepet brukes om et dioksinmolekyl (eller furanmolekyl) som er bundet til to benzenringer, og hvor det er bundet -8 kloratomer til benzenringene. Det giftigste av alle, selve "urgiften", kalles 2,3,7,8-TCDD (2,3,7,8-tetraklor-dibenzo-p-dioksin). Akutt giftvirkning på mennesker er usikker, men omregnet fra data for ulike pattedyr ligger dødelig dose i området 0,1-300 mg (LD₅₀-dose), mest sannsynlig i den høyeste delen av området. Molekylet ser slik ut:

               H               H

      Cl       C       O       C       Cl
           C       C       C       C

           C       C       C       C
      Cl       C       O       C       Cl

               H               H

(Hvis du tegner en strek mellom naboatomer slik at det blant annet blir 3 sekskanter får du en nokså riktig struktur. Det eneste som da mangler er at molekylet er såkalt aromatisk, noe som man kan markere ved å gjøre annenhver binding i de ytre seksringene til dobbeltbindinger (markeres ved å tegne dobbeltstreker).)

Dioksiner er antatt å ha mange farlige virkninger, bl.a. å fremskynde utvikling av kreft og svekke immunforsvaret. I tillegg antas stoffene å hemme effekten av østrogen, og det er påvist sikkert at de kan gi alvorlige fosterskader. I 1996 kom det en grundig rapport i USA som slo fast dioksinets mange farlige, og mulig farlige, effekter, og anbefalte strenge grenseverdier for utslipp. Det er imidlertid vanskelig å finne konkrete bevis på at utslipp av dioksiner har hatt betydning for folks helse.

Et viktig problem med dioksiner er at de brytes langsomt ned i naturen og anrikes i næringskjedene. Hvis man stopper utslipp vil konsentrasjonene i miljøet synke raskt den første tiden (typisk et halvt til ett år), men så stabilisere seg. Målinger av dioksininnhold i jord viser at utslippene var på sitt største i 60-årene, og at de nå er nede på nivået man hadde da andre verdenskrig brøt ut.

Det er ingen som produserer dioksiner med vilje, dioksiner har ingen anvendelse i seg selv. Men nesten alle kjemiske reaksjoner som skjer i et gitt temperaturområde (over 200°C) og hvor det er oksygen, karbon og klor til stede, vil gi slike stoffer i små mengder. De mest kjente kilder er visse kjemiske bedrifter (tidligere hadde magnesiumanlegget på Herøya et av verdens største dioksinutslipp) og søppelforbrenningsanlegg. Brann i transformatorstasjoner kunne tidligere medføre betydelige utslipp. Men det vil også oppstå dioksiner i sigaretterøyk, ved skogbranner og grilling, i alle fall hvis man har saltet kjøttet.
 

Sevesoulykken, kjemibedriftenes svar på Tsjernobylulykken. 10. juli 1976, i Seveso i Italia (like ved Milano), skjedde et meget omtalt utslipp fra en kjemisk fabrikk som produserte desinfeksjonsmiddelet heksaklorofen. Kl. 12.37 åpnet en sikkerhetsventil seg på grunn av en ukontrollert reaksjon i en reaktor, og først kl. 13.45 fikk man stoppet utslippet. De første undersøkelsene tydet på at utslippet ikke medførte noen store problemer, men man holdt området under oppsikt. 14. juli begynte barn i nabolaget å utvikle "klorakne", en hudsykdom som er typisk for dioksinforgiftning, og samme dagen blir det oppdaget spor av dioksiner. 16. juli ble et dusin barn sendt til sykehus og de nærmeste husene ble evakuert frivillig. Først etter 17 dager ble det satt i gang evakuering av området. Det er usikkert hvor mye dioksin som ble dannet i den ukontrollerte reaksjonen, men et godt anslag er at ca. 400 g 2,3,7,8-TCDD slapp ut. Det årlige utslippet i verden i dag er beregnet til 4 kg. Totalt 18 kvadratkilometer ble regnet for mer eller mindre forurenset av utslippet. 200 mennesker fikk hudskader, og 736 menneskene i det mest forurensede området ble evakuert. I alt 37000 ble regnet som påvirket og ble fulgt opp for å se om de fikk senskader. Det er ikke påvist noen generell økning i krefthyppigheten, men det ble oppdaget økninger i visse kreftformer i deler av området. Resultatene er imidlertid forvirrende og det er langt fra enighet om hvordan de skal tolkes. Noen få av de som fikk klorakne fikk arrdannelser, men ellers ble det ikke påvist varige skader. Ulykken, og medieoppmerksomheten rundt den, har påvirket sikkerhetstenkningen rundt kjemiske bedrifter meget sterkt. Det er påstått at Sevesoulykken har hatt like stor betydning for den kjemiske industri som Tsjernobylulykken har hatt for atomkraftindustrien, og bare utslippet av isocyanater fra Union Carbides fabrikk i Bhopal i 1984 har blitt viet en lignende oppmerksomhet i ettertid.

Innholdsfortegnelse

Et alvorlig miljøproblem med søppelforbrenningsanlegg i Norge er utslipp av dioksin.

Feil. Det er ikke påvist noen økning av dioksinmengden i områdene rundt norske søppelforbrenningsanleggene, og det er ingen grunn til å anta at de små utslippene fra våre søppelforbrenningsanlegg har noen som helst betydning på helsenivået i Norge.

I USA finnes det anlegg som har hatt tusen ganger høyere dioksin-utslipp enn det som er kjent fra anlegg i Norge, og heller ikke her har man påvist helse-effekter. (Bl.a. et i Cleveland, Ohio, med et utslipp på 1200 g/år.) Det kan nevnes at Tyskland har satt en miljøstandard som krever et dioksin-nivå lavere enn 1-0.1% av det som er gitt som faregrense, men det er aldri funnet noe sted hvor disse grensene er overskredet. Sveits har avstått fra å sette noen miljøstandard for dioksin da miljøvernmyndighetene mener det er et ikke-eksisterende problem (Nachrichten aus Chemie, 1993).

Men merk formuleringen. Hadde påstanden vært "Dioksin kan være helseskadelig, selv i små mengder", eller "Det kan ikke utelukkes at dioksin-utslipp fra søppelforbrenningsanlegg uten renseanlegg kan medføre helserisiko", så hadde påstanden opplagt vært riktig.

Halvparten til to tredeler er enige i påstanden. Da jeg spurte en kjemiklasse på NTH var det halvparten som ikke svarte på påstanden! Det må være en skuffelse for miljøorganisasjonene at en av deres kjepphester de siste årene har gått så mange hus forbi.

Innholdsfortegnelse

ppb og ppm er giftige stoffer som er farlige i høye konsentrasjoner

Feil. ppb og ppm er ikke kjemiske forbindelser, men enhet for konsentrasjon. ppb betyr "parts per billion" eller milliarddeler, ppm betyr "parts per million" eller milliondeler. (Merk: Det amerikanske ordet "billion" betyr milliard og ikke billion. Det enkelske ordet billion betyr imidlertid det samme som det norske.)

Betegnelsene får likevel mange til å tenke på giftige kemikalier. Jo giftigere et stoff er jo mindre konsentrasjoner må man ha før det blir farlig. Før snakket man om ppm, f. eks. var det så og så mange ppm kvikksølv i fisk. Senere fikk man enda giftigere kjemikalier, med rapporter om at det var funnet så og så mange ppb DDT i morsmelk.

Det har også opplagt fordeler å bruke slike enheter, i alle fall hvis man arbeider i en løssalgsavis eller vil skape blest om et miljøproblem. Hva lyder mest skremmende: En tusendels promille eller tusen ppb? En tusendels promille eller tusen ppb er akkurat like mye.
 

Å avsløre en fyllekjører med ppt. Tenk deg at en person med promille i blodet stuper ut i et vanlig 25 meters svømmebasseng. Personen har et sår og mister en dråpe blod. Dette blodet blander seg med og fordeles jevnt i vannet. Ville det da være mulig å analysere en prøve av vannet og finne ut om vedkommende hadde promille? Alkoholkonsentrasjonen i vannet som følge av bloddråpen ville være rundt 1 ppt, det vil si en "part per trillion" eller en billiondel. I praksis ville det være umulig å påvise en så liten mengde alkohol, for det vil alltid være litt alkohol til stede av andre årsaker. Men ville det i det hele tatt være mulig å måle så små konsentrasjoner? Jeg vet ikke når det gjelder alkohol, men mange miljøgifter kan påvises i så små konsentrasjoner. Når man hører om at DDT, dioksiner og andre stoffer er funnet over alt i miljøet kan det like gjerne sees på som et bevis på hvor gode analysemetoder man har. Grenseverdier for daglig inntak av dioksiner varierer fra 0,006 pg/kg kroppsvekt pr dag i USA til 10 pg/kg kroppsvekt pr dag i Kanada (april 1996). Den kanadiske grensen betyr at maten i snitt ikke bør inneholde mer enn ca. 0,05 ppt dioksin. (1 pg = 1 picogram = 0,000000000001 g = 10-12 g)

Innholdsfortegnelse

Tungmetallet coridium er helt sikkert ufarlig for miljøet, derfor finnes ingen utslippsgrense.

Riktig. Det er ikke ofte man kan si dette helt sikkert, men tungmetallet coridium er garantert ufarlig. Coridium finnes nemlig ikke! Hvis du var sikker på at påstanden var feil kan du ta det med ro. Selv blant folk med kunnskap er det mange som reagerer med ryggmargsreflekser når de hører ord som gift og tungmetall. Dessuten høres coridium utvilsomt nokså farlig ut.

Bare 12% av en gruppe kjemistudenter aksepterte påstanden.
 

Alle tungmetaller er farlige, alt farlig er tungmetaller Denne påstanden kan se ut til å ha sin riktighet i visse miljøer. Tidlig på 90-tallet meldte NRK Dagsrevyen om en eksplosjon i en berylliumfabrikk i en av de tidligere sovjetiske stater i Asia. Eksplosjonen førte, ifølge meldingen, til spredning av store mengder av tungmetallet beryllium. Beryllium er 2/3 så tungt som aluminium og omtrent like lett som magnesium, og forsvarer uten tvil å bli kalt lettmetall.

Innholdsfortegnelse

Du kan spise et halvkilo kvikksølv uten av det er overhengende farlig.

Riktig. Metallisk kvikksølv er ikke særlig giftig. Derimot er kvikksølvdamp giftig, og visse kvikksølvforbindelser (særlig metylkvikksølv) kan være meget giftige.

Tidligere ble kvikksølv brukt som middel mot tarmslyng. Pasienten ble lagt på et vippebrett etter å ha drukket en støyt kvikksølv, og man håpet at kvikksølvet slo seg gjennom tarmen den riktige veien. Det er kjent et tilfelle hvor en person prøvde å ta selvmord med å sprøyte kvikksølv inn i en blodåre. Dråpen endte til slutt opp i hjertet hvor den ble liggende å hoppe opp og ned uten å gjøre noen særlig skade.

Jeg har spurt studentene hvert år hvor mye kvikksølv man må spise før det blir farlig, og for noen ser det ut til å være konkurranse i å finne det laveste tallet. Det laveste tall jeg har fått er 10^-52 gram, halvparten av tallforslagene er 10^-6 gram eller lavere. Mange påstår at man tåler absolutt ingen ting (eller "uhyre lite", ""sinnsykt lite" og lignende). I USA er grensen for akseptabelt nivå av metylkvikksølv i fisk satt til 1 ppm. Dette tilsvarer et milligram hvis du spiser en kg fisk. Så langt har jeg ikke funnet noen gift som er dødelig for et voksent menneske i doser på mindre enn ett mikrogram, det giftigste jeg kjenner til er fra Clostridium botulinus, bakterien som gir botulisme, og som er dødelig for et voksent menneske i doser på vel 2 mikrogram.
 

Mad as a hatter Dette engelske munnhellet stammer fra fabrikker hvor man brukte mye kvikksølv i hatteproduksjonen. Abeiderne fikk etter hvert i seg mye kvikksølvdamp, og dette påvirket hjernen. Når de var blitt "gale" nok ble de sendt hjem for å ta seg en pause, og etter er tid var de bra nok til å begynne å arbeide igjen. Men helt bra ble de selvfølgelig ikke, og etter mange slike forgiftninger var de så kronisk hjerneskadd at ble de sendt hjem for godt. Metylkvikksølv dannes av mikroorganismer i vann og anrikes i næringskjedene. Til slutt ender det opp i fisken, som kan ha mange tusen ganger så mye kvikksølv som i vannet rundt. Utenfor Manimata i Japan var det for noe tiår siden store utslipp av kvikksølv. Fordi befolkningen her spiste mye fisk ble mange barn født med store hjerneskader og misdannede armer og bein.

Innholdsfortegnelse
 

Det naturlige er i alle fall naturlig.

Og de som bor i urbane strøk, gløtter ut bak gardina og ser eksosskyer ligge som lortete duntepper over by og landskap. Astmatikere og allergikere tør knapt stikke sine hoder ut i denne dødståke av forurenset luft. Rundt om på vår klode visner skoger, elver drepes og fjorder dør. Opprinnelig natur kveles, myrdes, ødes på gullkalvens alter.

Det samme inntrykket gjenspeiler seg hvis man leser lærebøker for skolen, spesielt lærebøker fra noen år tilbake, og bøker som ikke er skrevet for naturfag og kjemi. Denne holdningen er så innarbeidet at det nærmest er kjetteri å stille spørsmålstegn ved den.

Ikke bare kjemiske stoffer omfattes med skepsis. "Kjemofobien" er bare en del av det man kan kalle teknologifiendtlighet. Professor Svein Sjøberg, som har hatt en viktig oppgave med å se på naturfagenes plass i undervisningen, påpeker at både grunnskolen, lærerutdanningen og lærebøkene er preget av fiendtlighet og uvitenhet overfor naturvitenskap, teknologi og industri. Om lærebøkene sier han bl.a. (fra "Forskning"):

Det uberørte, førindustrielle natursamfunnet holdes opp som et nostalgisk ideal, mens teknologi og industri framstilles som kildene til alt som er galt. I lærebokas merkelige verden eksisterer alle våre ting og produkter, men det nevnes aldri at noen har laget dem. Det ser ut til at industrien bare produserer en ting: Forurensning og menneskelig lidelse.
 
 

Nå er det ingen tvil om at industrien også produserer forurensning og menneskelig lidelse. F. eks.: Det skjer den dag i dag (så sent som i juli 1997, på Sørlandet) at elver i Norge blir fisketomme på grunn av giftutslipp. Det gjør det ikke bedre at det ofte skyldes slendrian eller manglende kunnskap og sikkerhetstenkning.

Holdningene er likevel først og fremst historisk begrunnet. Det er ingen tvil om at industriforurensning har vært et stort problem, at omgang med giftige kjemikalier til tider har vært hårreisende og at de første kunstige farger og smaksstoffer var stygge. Industrien har heller ikke alltid vært like flink til å ta faresignaler alvorlig. At den kjemiske industrien har et problem med sitt omdømme kan den derfor i stor grad takke seg selv for.

Men kjemofobien er ikke bare industriens problem. Det er et problem for samfunnet når vedtak skal gjøres og det er stor forskjell mellom hva som er reelle problemer og hva folk flest tror er reelle problemer. Det kan bety at prioriteringen av hvilke miljøproblemer man skal løse blir feil. Hvis en kjemisk bedrift bruker 1 milliard kroner til renseanlegg så gir det forhåpentligvis et renere miljø, men i mange tilfeller ville det være mulig å oppnå langt mer for miljøet å bruke pengene på andre tiltak.

Kanskje enda verre er det at det skaper mistillit. Kunnskap skaper respekt for kjemikaliene, men mistillit skaper bare frykt. I dag er kanskje angsten for kjemikaliene et større helseproblem enn kjemikaliene selv. Problemet med det røde tilsetningsstoffet i avgiftfri diesel er kjent. Alle studier så langt tyder på at stoffet er helt ufarlig, men det er en kjensgjerning at noen som arbeider med det blir syke.

Da Trondheim 13. mai 1994 ble evakuert på grunn av gassalarm ble ca. 20 personer sendt til sykehus. Folk hadde oppholdt seg i området i lang tid uten å merke noe. Alle som ble syke fikk symptomene etter at det ble gitt evakueringsordre. Utslippet av dioksin i Seveso 10. juli 1977 kan ha medført en viss økning i enkelte krefttilfeller hos folk som bodde de nærmeste kilometrene fra ulykken. Utover dette er det ikke påvist et eneste sikkert tilfelle av at noen har fått kroniske skader. Men det er påstått at det ble utført så mange som 100 000 aborter på grunn av ulykken, opptil 500 km unna og fullstendig unødvendig.

Jeg hadde lenge et problem med å finne en passende tittel til dette kapitlet. Arbeidstittelen var "pusteøvelse for kjemofobe". Jeg har merket at kapittelet skaper reaksjoner, også hos kjemikere. Det er ingen påstander som har ledet til så høylytte protester, eller overraskede gisp, som påstanden om at det ikke er forurensninger som er årsaken til økningen i allergi. Dette var også den påstanden hvor det var vanskeligst å finne klar dokumentasjon.

Også blant forskere er det noe som heter å være politisk korrekt. Det er lett å gå ut med en påstand om at noe kanskje er farlig. Selv om påstanden i ettertid viste seg å være ubegrunnet kan man forsvare seg med at det kunne være farlig og at det er riktig å bruke "føre-var"-prinsippet. Men det er andre påstander seriøse forskere ikke tar i sin munn med mindre de er helt sikre. I dette kapittelet finner du mange av slike.

23. juli, 1997

Martin Ystenes

Dette kapittelet har vært gjennom sin første kvalitetssikring. Jeg vil takke følgende for utførlige og sentrale kommentarer:

 
• 1. amanuensis Trond Peder Flaten, Kjemisk institutt, NTNU (miljøkjemiker)
• 1. amanuensis Roger Næumann, Institutt for uorganisk kjemi, NTH (radioøkolog)

Jeg presisere at dette er en kreditering, ikke en deling av ansvar for det som står i kapittelet. De kommentarer jeg har fått har tatt hensyn til, spesielt i de tilfellene hvor det er påpekt unøyaktigheter eller usikkerheter. Men det har hele tiden tatt et bevisst og selvstendig ansvar for valg av relevant informasjon og for formuleringer og vurderinger.

Har du kommentarer vil jeg gjerne ha dem. Ingen feil er for liten til å bli korrigert! Det jeg spesielt er ute etter er:

 
• Er det påstander eller argumenter som er feil?
• Er det påstander som er for ubalansert presentert?
• Er det viktig informasjon du mener bør være med?
• Ser du nye, gode argumenter for eller imot påstandene?
• Er det noe jeg har skrevet som er vanskelig å forstå?
• Er det noe som ikke virker troverdig av det jeg har skrevet?
• Er det andre påstander som bør være med?

7. november, 1997

Martin Ystenes

Antall besøkende på denne siden siden 23.07.97.
 

Martin Ystenes hjemmeside

ystenes@kjemi.unit.no