Tapir har startet å utgi en populærvitenskapelig serie, hvor ulike emner skal belyses med kunnskap for den kunnskapssøkende. Konseptet er interessant, i det minste som rugekasse for universitetsmiljøets talenter. De to første bøkene, og den omtalen de allerede har fått, viser at konseptet også kan være interessant for leseren. Hvilken lærdom man trekker fra de første vil være helt avgjørende for videre utvikling av serien. Det er på den bakgrunn jeg har skrevet anmeldelsene.

Boken "Kreft, den indre fiende" serverer fra Børsets rikholdige kunnskap med øse. Den er spesielt sterk når den går inn på genenes betydning for kreft, og hvordan forståelse av disse mekanismene kan bidra til bedre kreftbehandling. Dette emnet fenger meg så mye at jeg allerede var på fornavn med p53, apoptose og telomerase. Jeg ønsket meg virkelig en slik bok som kunne bringe meg videre her, så for meg var denne boken svært verdifull. Blant spennende nye bekjentskaper var rb1, papillomvirus og særlig bcr-abl. La ikke navnene skremme deg som leser, det er ikke annet enn stedsnavn i et av de mest spennende atlas menneskene holder på å tegne. Kreft er ikke enkelt, desto mer spennende blir det når man begynner å forstå det. Det gjør du når du leser boken og disse bitene faller på plass.

Det største svakheten med boken er mangelen på et gjennomtenkt formidlingskonsept. Børset begynner med encellede organismer, og knytter det på en elegant måte til kreftproblemet. Men så følger mange sider med cellebiologi før ordet kreft dukker opp igjen. Her er to ortogonale setninger fra boken: "Boka er skrevet for mennesker uten spesiell forkunnskap", og "Den synklinavhengige kinasen har et målprotein som kalles retinoblastomproteinet". Avsnittet er overmettet av informasjon hvor nytteverdien er uklar for leseren, det er blytung deduksjon fra første til siste ord. Heldigvis gikk det greitt å lese resten av boken uten dette kapittelet, så det er egentlig overflødig.

128 sider er for lite til å fortelle alt om kreft, og jeg ville ønsket meg at Børset hadde konsentrert seg om genaspektet. Dette kan han veldig godt, og det finnes mye å bygge videre med. Jeg har lest spennende artikler av bl.a. Anton Brøgger og i Scientific American som kunne komplettere de tunge fagbøkene Børset har referert til som kildemateriale, i tillegg til at de kan hjelpe Børset til å utvikle sin stil ytterligere.

Avsnittet om årsaker til kreft er klart svakere. Dette er et felt som krever et omfattende arbeid for å være oppdatert, og det virker ikke alltid slik i Børsets bok. Spesielt stålingens effekter er upresist behandlet, særlig sammenlignet med tidligere kapitlers presise "tsjakk-tsjakk". I tillegg blir språket så populært at det nærmer seg "dikke-dikk", det er i form rettet mot de som egentlig ikke kommer til å lese boka. Herunder er helt sikkert en og annen anmelder som nok vil finne et pustehull i disse avsnittene. Kanskje burde årsakene til kreft være tema for en ny bok i serien?

Tore Oksholens bok om "Den nye biologien" er et direkte motstykke. Som journalist har han verktøyet i orden, og han kan skrive fengende. Det han skriver om - den nye biologien, med hovedvekt på genteknologi - burde være spennende for mange. Boken bør derfor være salgbar.

Spørsmålet mitt er likevel: Hvorfor skulle noen ønske seg akkurat denne boka? Oksholen har ingen bakgrunn som gjør det interessant for leseren å lese akkurat hans syn, følgelig er det bokens innhold som må selge. I en verden hvor man kan finne enormt mye tilgjengelig informasjon om dette emnet - det være seg på Internett, i dagsaviser eller andre steder, så må den i stedet selge på høy troverdighet, grundige og kritiske diskusjoner eller uvanlig høy kvalitet. Det finner jeg egentlig ikke.

Noe som kunne ha løftet boken mye er mer selvstendig kritisk journalistikk. De emnene Oksholen beskriver er gjengangere med lite originalt, og den journalistisk vinklingen er som en klone av norske dagsaviser. Et eksempel er Pusztai-saken, hvor presentasjonen blir for Kopernikus-inspirert for meg. Et provokatorisk spørsmål: Hvorfor har ikke det som skjedde skapt en storm av protester fra forskere som har blåst hele Rowett-instituttet over ende? Kan Oksholen forklare dette uten enda mer konspirasjonsteori?

Gummimetall, kompositter, biometall og nanoteknologi har begrenset med bokens hovedtema å gjøre. Noen billeder, f. eks. det om lysene i en skyskraper i New York, blir hengende for mye i luften. Å koble jødeutrydningen til genteknologi kan gi en ukritisk leser argumenter som diskvalifiserer ham fra alle saklige diskusjoner. Og hvorfor ikke se dilemmaene fra den andre siden, f. eks. hva som kan skje hvis man utfra ideologi fornekter kunnskap? Trofim Lysenko kunne vært et interessant utgangspunkt her.

Jeg vil gi boken karakteren "lovende". Med større konsentrasjon, mer kraftfull journalistikk og utprøving av bildene og analogiene overfor kritiske tilhører, kan både boken og forfatteren bli noe som legges merke til. Spesielt diskusjonen av de prinsipielle problemstillingene tilknyttet bioteknologien viser at Oksholen har evne til samtidig å få både dybde og letthet i det han skriver.

 Martin Ystenes