Adresseavisen 18. mars 2000
Tenk deg et barn som blir sperret inn I en institusjon i ti år, og som har et
handikap som gjør at det ikke forstår sin egen situasjon. Det er tilsynelatende
ingenting feil med barnet, og i begynnelsen går kanskje alt bra. Men så kommer
problemene, barnet blir fortvilt, hater seg selv og får ingen hjelp. Foreldrene
skjønner ingenting. De prøver å ta det opp med institusjonens ledelse, men får
vite at den ikke har noe å tilby. Prøver de å snakke med andre foreldre får de
beskjed om å jekke seg ned. De oppdager at barnet etter loven faktisk har krav
på hjelp, men at kommunen kan få problemer hvis de følger loven - ikke hvis de
bryter den.
Vi snakker om et uvanlig intelligent barn på en norsk skole. I Sveits regner man med at 0,5 % av alle skolebarn har alvorlige problemer på grunn av en understimulering som kanskje ville vært ansett som kriminell hvis barnet hadde vært en hund. 15-40 % av barna regnes som ”normalt understimulerte”. En ny rapport (Dagsavisen, 15. januar 2000) avslørte at Norge var det landet i verden som gjorde minst for evnerike barn, så prosenttallene er neppe bedre hos oss enn i Sveits. Det har blitt verre med seks-årsreformen.
Kan dette være noe problem da, å være for intelligent? Vel, tenk deg et barn på 4 ½ år som plutselig kan lese. Avhengig av når på året det er født, så er det to–tre år til barnet skal lære å lese på skolen. Hva skal du gjøre i mellomtiden? Putte barnet i kjøleskapet? Det er ikke få barn dette gjelder, de sveitsiske tallene skulle tilsi et par hundre norske barn på hvert klassetrinn har dette problemet og de er ikke resultat av foreldres ambisjoner. Vi vet om foreldre som oppdaget at barnet kunne lese da det var tre år og leste bøker om astronomi før det fylte seks. Hadde vi fått en sånn, hadde vi flyttet utenlands. I Norge møtes slike barn med overbærenhet, og gjerne dårlig skjult skade- fryd når det endelig er noe de ikke får til. Høy IQ er en diagnose i norsk skole.
Hva skjer så med evnerike barn? Noen klarer seg utmerket, noen kommer seg inn på rett spor etter hvert og mange går ”bare” lei av alt som lukter realfag. Men noen går til grunne, potensielle vinnere ender opp som regelrette tapere. Mange av dem har problemer med å kommunisere med jevnaldrende – de skjønner ikke at andre ikke forstår verden på samme måte som dem. Faglig sett glir de gjennom skolen, inntil de plutselig møter veggen i form av et problem som ikke løser seg av seg selv. Til slutt går det galt, for verken de selv, foreldrene eller skolen skjønner problemet. Barn under 12 år vurderer selvmord. Selv her er de tidlig utviklet.
Overskriften ”barn i nød” er tatt fra en formulering i en artikkel om dette problemet i en sveitsisk avis. Artikkelen omhandlet Talenta, den første skolen i Sveits laget for barn med dette handikappet. Slå opp på http://www.talenta.ch (du må lete litt på sidene), og velg selv om du vil ha bekreftet dine fordommer eller åpnet dine øyne. Vi får vel neppe noen gang slike skoler i Norge. ”Jeg kan bare huske en doktorgrad om evnerike barn ved Universitetet i Oslo”, sa professor Asbjørn Birkemo til Dagsavisen. Han kjenner heller ikke til noen forskningsprosjekt i Norge som omhandler slike barn. I det hele tatt ser det ut til at den norske lærerstand og norske fagfolk er ekstremt lojale mot den norske skolen, Ikke så rart i grunnen, etter å ha spurt flere steder har vi ikke funnet en eneste som kan fortelle om fag i pedagogikkutdannelsen hvor man lærer å stille kritiske spørsmål til enhetsskoletanken. Kanskje det er derfor alle privatskolene i Norge er oppkalt etter utlendinger? Den idealistiske tvangstrøye er så trang at det hemmer all effektivitet i skolen. Norge er det landet i verden som bruker størst andel av nasjonalproduktet på skolen. Likevel er ressurssituasjonen mildest talt begredelig.
Men et større problem enn en håpløs ressursforvaltning, er
at dagens skole fungerer som en ren demotivering, og
tildels plaging, av de evne- rike. Satt på spissen blir mange elevers trivsel
ofret på den politiske ideologis alter. I høst var det innlegg i ”Ordet fritt”
om hva man skal gjøre hvis ens barn blir understimulert i skolen. Ikke en
eneste pedagog i Adresseavisens leserkrets så seg kallet til å svare. Hvorfor?
Skjønt enhetsskoletanken gjelder bare tradisjonelle skolefag. Musikkskolen sier
i klartekst at talentfulle barn skal ha mulighet til å utvikle sine evner, og
satsingen innen idrett har hatt dette som målsetning i lang tid. Og mens undervisningen
i matematikk og språk har vært lagt opp etter de som har problemer, så har
undervisning i gymnastikk, tegning og musikk tatt særlig hensyn til de talentfulle.
Hvis dette provoserer, og du har klare svar å gi oss, så prøv først følgende:
Bytt ut ”evnerike barn” med ”dyslektikere” eller lignende. Hvis formuleringene
dine nå blir politisk ukorrekte, så forklar forskjellen. Slike bort-
forklaringer kan ofte være morsomme å høre på. Problemet ble tatt opp i
Universitetsavisa 24. februar. Under http://yphiles.ystenes.com er gjengitt
sitater fra noen av de svært mange svar på artikkelen. Les disse hvis du tror
det bare er noen få evnerike barn som har eller har hatt slike problemer i
skolen.
Vi lurer på når vi får se den første går til sak mot staten for ødelagt liv på
grunn av grov understimulering i skolen. Antakelig vil vedkommende tape saken -
selv om loven faktisk er krystallklar på dette punktet. Alle barn har etter
loven krav på å få undervisningen lagt opp etter sine forutsetninger, men i
lovens forarbeider har man formulert seg slik at det er et unntak: Flinke barn
har ikke krav på ekstra oppfølging. Det hadde vært interessant å få den
lovforståelsen vurdert av en menneskerettsdomstol.
BEATE OG MARTIN YSTENES