Høy IQ - det forbudte talent

Av: Martin Ystenes, Professor ved institutt for uorganisk kjemi, NTNU

- Hvilken bokstav er dette? spør lillegutt på 4 1/2 år og peker på forsiden av et magasin som ligger i salongen på Molde-ferga ”Tresfjord”.

- En G, svarer jeg.

- All-far-veg, leser han.

Hadde man kunnet høre et hakeslepp, hadde man hørt det der og da. Vi ante ingen ting. Vel, vi visste at han hadde begynt å lære bokstaver og at han hadde oppfattet at i + s betydde "is". Så plutselig leser han altså et ni-bokstavers ord han aldri hadde hørt før! Vi bare så på hverandre, og begynte sakte å heise hakene våre opp til normal posisjon.

Tiden deretter var han helt frenetisk. Alt ble lest - forlengs, baklengs, speilvendt, med boka opp ned, på siden og av og til rett vei. Han leste når han satt, stod eller lå – eller satt opp ned.

Vi fant skriftlige meldinger fra ham i barnehagen, og han ville lære å regne. En dag viste jeg ham hvordan man legger sammen tosifrede tall på papiret. Bare én gang viste jeg ham det, og en gang måtte jeg forklare ham mente. Så var det bare å pøse på.

På en halvtime hadde han løst et helt A4-ark tett i tett med oppgaver, inkludert en oppgave med 6 tall med fra 1 til 4 siffer, og hvor svaret hadde 5 sifre. Tallene ble skrevet til dels speilvendt og langt fra pent, han var 5 år og keivhendt. Men det var ingen regnefeil.

Jeg kunne ha fortalt mange morsomme historier om ham, men for oss var dette skremmende. Min kone tok ham derfor med til Berlin, der vi fikk hjelp fra en forening for evnerike barn til å teste ham og storebroren. Jeg husker godt telefonen jeg fikk da hun hadde fått resultatet: Storebror ligger nok høyt, men lillebror ”kan vi bare glemme”. Han hadde ikke bare sprengt skalaen, han hadde sprengt skalaen på alle tre deltestene. Dette hadde han gjort selv om testen ble utført på tysk, et språk han bare hadde fra TV og når han besøkte sin bestemor i Berlin.

Om ett og et halvt år skulle denne gutten begynne på skolen. Det ville gå tre - fire år før han fikk utfordringer utover det han kunne nå. Hva skulle vi gjøre i mellomtiden? Putte ham i kjøleskapet? Var det riktig som min kone fortvilt uttrykte det, at vi bare kunne "glemme ham"?

Da jeg fikk beskjeden var jeg på besøk ved Universitetet i Oslo, og det selvfølgelige for meg var da å oppsøke universitetsbokhandelen for å finne ut hva vi burde gjøre med et slikt barn. Jeg vil anta at det var 100 hyllemeter bøker om pedagogikk pluss minst 50 hyllemeter spesialpedagogikk, men jeg fant ingen ting om barn med høy IQ.

Jeg forhørte meg med mannen bak disken, og vi diskuterte et par titler uten å komme fram til noe. Så sa han: "Jeg tror ikke det finnes en eneste bok om slike barn her, og jeg kan ikke huske at noen har spurt om den slags, heller."

La oss glemme gutten vår et øyeblikk og spørre hvorfor min kone var så skeptisk. Hva visste vi som skulle tilsi at dette var et problem? Vi har erfaringer og vi vet om mange andre som har erfaringer. Siden jeg første gang skrev om dette problemet har jeg snakket med svært mange som har opplevd dette på kroppen. Tror du at sønnen vår er et særtilfelle, så tro om igjen.

Jeg har truffet tre mennesker som har fortalt meg i detalj hvordan deres sønn/datter lærte seg å lese som toåring. I ett av tilfellene ble moren så skremt at hun fjernet bøker, bokstavklosser og den slags og forbød ham å lese. Jeg vet om en gutt som multipliserte 24 ganger 60 i hodet, notert og datert av hans mor da han var fire år. En gutt på 19 måneder hadde et enormt ordforråd, og snakket naturlig om maursluker, kenguru og jaguar der hans jevnaldrende i høyden strakk seg til vov-vov og pip-pip.

Men mange av historiene har mørke sider. Det overrasker meg at så mange pedagoger tror det er problemløst når slike barn kjeder livet av seg. Det gjør de nemlig. Det finnes barn hvor problemet er så ille at de snakker daglig om selvmord, begrepet ”dødskjedelig” har for dem et innhold.

For noen barn er det fullstendig kræsj fra første dag på skolen. "Jeg trodde vi hadde fått et geni i familien," sa en alenemor, "men allerede fra første dag skar det seg." Han skrev da han var fire, multipliserte før han begynte på skolen og endte opp med en delvis fullført yrkesutdannelse. Han hadde aldri oppfattet annet enn at han var dum.

Han er langt fra den eneste som har opplevd dette. Da en gruppe tyske lærere skulle peke ut elever med høy intelligens, plukket de ut så mange at bare 25 prosent av dem fylte kriteriet. Likevel identifiserte de mindre enn halvparten, resten var allerede blitt usynlige. Det er vanskelig å tro at det er bedre i Norge.

Andre klarer seg godt, kanskje litt for godt. "Det var først da jeg gikk i sjette at jeg skjønte at de andre ikke bare lot som om de slet med leksene", skrev en. Mange har aldri lært å møte et problem, og for mange går det fullstendig galt senere. At de også oppdager at de har kastet bort mange av sine talenter, er et mindre problem for dem – men kanskje et større for samfunnet.

”Jeg har aldri sett et evnerikt barn som ikke har klart seg”, er en setning jeg har hørt fra både politikere og representanter for lærerstanden. Påstanden er sikkert riktig. Jeg har aldri sett en løvetann som ikke har klart å trenge seg gjennom asfalten. Men jeg er overbevist om at det finnes mange løvetannlik under den asfalterte plassen, og jeg har truffet mange meget intelligente mennesker som ikke har klart seg.

Det finnes mange slags talenter, og mange kjenner diskusjonen om de sju eller åtte intelligensene. Likevel er problemene knyttet til høy IQ spesielle. Uvanlige evner innen idrett, kunst eller musikk er normalt lett å se både for en selv og andre, de medfører normalt betydelig anerkjennelse. Og det finnes mange muligheter for å dyrke disse talentene i fritiden – gjerne med statlig eller kommunal støtte.

Høy IQ kan være vanskelig å se, og det har et motstykke som er helt uakseptabelt. Det er greit å være dårlig i idrett, umusikalsk eller håpløs til å tegne, men ingen aksepterer å være dumme. For mange oppfattes derfor barn med høy IQ som truende eller skremmende. Derfor får slike barn stadig vekk høre at "de må ikke tro de er noe spesielt", det fokuseres påfallende mye på alt de ikke kan, og de får tilnavn som strebere, nerder, professorer etc. Ofte er ikke lærerne bedre enn medelevene, og mange foreldre ser heller ingen grunn til reagere på den slags.

Resultatet er ofte at de spesielle evnene blir fornektet – både av dem selv og miljøet rundt. Noen unngår å bli flinke i matematikk for å bevise at de ikke er så smarte, det er omtrent som å bli dårlig i basketball for å bevise at man ikke er høy. Det finnes lærere som har hatt som uttalt mål å gjøre barn med høy IQ "normale".

I følge Jacques Huijbens, som skrev en hovedoppgave om skolens forhold til slike barn i 1991, blir slike barns problemer ikke nevnt med ett eneste ord under hele lærerstudiet. Den siste avhandling om emnet kom i 1972. Jeg spurte en professor hvorfor det var slik, og fikk som svar at ”vi vet om det, men det er så politisk betent at ingen tør røre det."

Og det er enda et problem: I motsetning til de fleste andre talenter, griper høy IQ direkte inn i de prosessene du bruker for å tenke, snakke, forstå og kommunisere med dine medmennesker.

Et seksårig barn med en IQ på 150 er intellektuelt sett minst som en niåring å regne. Men ikke bare intellektuelt, også mellommenneskelige forhold kan være helt annerledes enn for de jevnaldrende. Et ”vennskap” betyr noe helt annet for en niåring enn en seksåring, interessene er annerledes, og forhold som tillit, aksept og gjensidig respekt betyr noe helt annet.

Prøv bare å si ”Åååå, så flink du er” til en niåring, og følg opp med ”Du er blitt så stor!”. Foreldrene til et slikt barn fikk vite av læreren at barnet måtte prøve å være en liten gutt som de andre.

Av og til er avvikene så store at læreren må stille en diagnose. Mange barn med høy IQ er "high energy children", de har et ekstremt aktivitetsnivå, og en impulsivitet og tankeaktivitet som tar fullstendig pusten av de fleste – ikke minst lærerne. Disse blir ofte feilaktig mistenkt for å ha ADHD.

Mange slike barn er ekstremt kunnskapstørste, og skaper dermed mistanke om at de lider av Aspergers syndrom (nær-autisme). Andre igjen, særlig litt eldre barn, finner sine jevnaldrende så lite givende at de trekker seg tilbake og blir feilaktig mistenkt for å ha en borderline personlighetsforstyrrelse. Atter andre har trukket seg så langt tilbake fra en verden fri for likesinnede at de har blitt testet for dårlig syn og hørsel.

Av og til får man mistanke om at slike diagnoser blir stilt for å unngå å trekke en betent konklusjon om høy intelligens. Et barn med åpenbare trivsels- og læringsproblemer i skolen ble testet for alle diagnosene, med negative resultater. Helt sist i rapporten stod det at en evnevurdering viste ”teoretiske anlegg klart over det normale, tilsvarende tre standardavvik”. Jeg spurte moren om hun visste hva det betydde, men hun sa at ingen hadde prøvd å forklare henne det. Det betyr, sa jeg, at han er én av tusen. Da ble det helt stille i den andre enden av telefonlinjen, og det skyldtes ikke stolthet.

Folk flest har problemer med å kommunisere med andre som ligger for langt unna i intelligens. Normalt utrustede voksne mennesker kan gå godt overens med mentalt tilbakestående, men det blir fort utilfredsstillende som eneste kommunikasjon.

Barn med veldig høy intelligens kan oppleve det tilsvarende vis-a-vis sine medelever. Voksne med høy intelligens kan lære å takle dette, men det er umulig å forlange det av et barn. Kan man forlange sosial intelligens av en sjuåring, og samtidig akseptere at et helt lærerværelse ikke forstår hvilke problemer barnet må ha?

Hvor mange av deres foreldre skjønner problemene? Få foreldre vil våge å se på sitt problembarn og tenke den tanken at det er et ”misforstått geni”, langt mindre fortelle skolen om problemet. De aller fleste vil ha en, dessverre ofte berettiget, frykt for å bli stemplet som overambisiøse og innbilske foreldre. I alle fall risikerer de å bli stemplet som sytere som skal være glade til at de har et slikt ”luksusproblem”. Barnet og foreldrene er fanget i en felle som de normalt ikke har sjanse til å komme ut av med egen hjelp.

Så hva gjorde vi med gutten vår? Vi sendte ham på den internasjonale skolen. Da hadde han i alle fall utfordringen med å lære seg engelsk, tenkte vi. Etter to måneder leste han nye tekster med nye ord og nesten perfekt uttale. Litt senere tok han fram sin mors gamle tyske barnebøker og begynte å lese i dem. Før han fylte seks år, leste han tre språk.

Til jul ble han flyttet opp fra year 1 til year 2 (første klasse). Til våren ble han invitert til innskriving på vanlig norsk skole, og vi bestemte at vi i alle fall måtte la skolen få en sjanse.

De to dagene var spennende for ham. Her fikk han leke med nye spill og treffe nye barn. Et puslespill med 25 biter er ingen ting for en som har holdt på med slike siden han var to år, men disse var i alle fall nye.

For oss var det en nedtur. De åtte som ble plassert i samme gruppe på en sofa hadde det fint, og gutten vår hadde det gøy med sanger som for ham var nye. Men iveren etter å lære gjorde at han beveget seg mye mer enn de sju andre til sammen, og selv om det satt mange foreldre rundt og så på, klarte ikke læreren å skjule en tydelig irritasjon i stemmen. For oss var det et intenst faresignal. Pensum for første skoleår var et nesten like sterkt faresignal.

Vi tok problemene opp med rektor, forklarte situasjonen og oppdaget stor åpenhet og forståelse for problemet. Men det stoppet der, for mulighetene fantes egentlig ikke. Det eneste de kunne gjøre var å søke om å få flytte ham opp en klasse, men rektor skjønte raskt at for ham var det egentlig ikke mer enn en kosmetisk forbedring.

Vi ble derfor sendt videre til hjelpetjenesten, og opplevde det samme i enda større grad. Det første spørsmålet vi fikk var om vi hadde vurdert å flytte utenlands. Så sa hun rett ut at ”norsk skole har ingen ting å by slike som ham”. Det eneste tilbudet var en anbefaling om å fortsette på en privatskole som ikke hadde statsstøtte. For ordens skyld; hun har stått ved uttalelsene siden.

Nå var det fristende for oss å forlange at det offentlige måtte betale skolepengene, eller i det minste at utgiftene måtte være fradragsberettiget på selvangivelsen. Det overrasker neppe noen at begge deler ble kontant avvist. Likevel var det overraskende hvor totalt uforstående til problemene selv Utdannings- og forskningsdepartementet var. Selvfølgelig har skolen plikt på å finne en løsning. Selvfølgelig har den kompetansen. At vår erfaring er en helt annen, og at fagfolk er enige med oss, hadde ingen ting å si. Der fordommene og ønsketenkningen er sterke nok, har virkeligheten mistet sin rett.

Han går på den internasjonalen skole i dag, men selv der har det til tider vært for lite utfordringer. Jeg kjøpte en engelsk matematikkbok, en oversikt over alt man skal lære fram til første året på universitetet, og det ble yndlingslektyren hans i sommer. I høst har det kommet en ny lærer, fra New Zealand, og hun har arbeidet med slike barn før. Hele New Zealand har tatt opp problemet, utdanningsdepartementet der har gitt ut en egen brosjyre om dette. Når jeg forteller om holdningene i Norge, ser hun nesten sjokkskadet ut. New Zealand er på den andre siden av kloden, men her er det opplagt vi som står på hodet.

I 2000 skrev Dagsavisen (16/1) at Norge var det landet i Vesten som tok minst vare på de mest talentfulle. Dette ledet til en debatt på Stortinget (8/2) som for oss viste skremmende sterke, politisk betingede fordommer mot problemet.

Høsten samme år bestemmer Tony Blair at engelske barn skal IQ-testes, og i en kommentar til dette sier Venstres Odd Einar Dørum: ”Det må stå dårlig til med tiltroen til lærerne i Storbritannia når de trenger en IQ-test for å finne ut hvordan pedagogene skal stimulere elevene til læring.” (Dagbladet 19/11)

For de som hadde lest oppslaget i Dagsavisen noen måneder i forveien, virket nok denne uttalelsen litt kunnskapsløs. Samtidig kommer representanter for Utdanningsforbundet stadig vekk med bastante avvisninger av problemet, og så sent som i sommer påstår Helga Hjetland at intelligente barn som kommer sammen vil bli selvgode og arrogante.

Så vidt jeg vet har man ikke prøvd dette i Norge, så uttalelsen kan ikke være basert på erfaring. Forskning viser også det motsatte, men når man ingen ting vet, er det lett å tro på karikaturer fra Hollywood.

Ekspertene vi kontaktet i Berlin mener at barn som ligger blant de to prosent høyeste er i faresonen. Dette tilsvarer ca. 1 500 barn i hvert kull, det er flere slike enn folk som heter Hansen.

De antar at en tredel av disse får problemer, risikoen blir større jo høyere IQ man har, og jo mindre foreldrene og nærmiljøet ellers kan bidra med. Forskere bak den sveitsiske spesialskolen ”Talenta” anslår at en halv prosent av alle barn får alvorlige lære-, trivsels- og/eller adferdsproblemer på grunn av høy intelligens. Det tilsvarer 300 - 400 barn i Norge hvert år.

Siden vi begynte å arbeide med problemet har vi oppdaget så mange som har hatt slike problemer at vi er overbevist om at tallet for Norge er langt høyere. Det er bare godt skjult og godt fornektet.

Norge har også juridisk sett ingen plass for slike barn. I Opplæringsloven står det klart at de ikke skal få spesielle tilbud. ”Elevar som har føresetnader for å lære raskare og meir enn gjennomsnittet, har ikkje rettar etter kapittel 5 i lovutkastet ”. Særlig evnerike elever er likevel omfattet av det generelle målet om elevtilpasset opplæring, men bare ”i den grad den ordinære opplæringssituasjonen gir rom for det”. Som den eneste gruppen er dermed den generelle rettigheten avgrenset for slike barn.

Når ingen ser problemene, er det bare fordi ingen spør. Da jeg for første gang skrev om dette for ca. fire år siden var problemet åpenbart totalt ukjent for de fleste. Siden har jeg fått flere hundre henvendelser. ”Jeg satt og gråt da jeg leste Adresseavisa lørdag”, skrev en mor, det var første gang hun hadde hørt om at andre hadde opplevd det samme som henne. Men ingen vil stå fram. Det er ingen ting som er så lite fristende som det å stå fram som ”mislykket og misforstått geni”. Men du finner sitater fra mange av brevene på denne Internettsiden. Ikke alt står der, det finnes problemer som ikke skal stå på trykk.

Hva framtiden vil bringe for våre barn, vet vi ikke, men vi vil selvfølgelig ikke ”glemme dem”. Det er ikke to monstre eller kyniske egoister. De har et voldsomt engasjement, det være seg overfor miljøet, rettferdighet, familien og seg selv. Og de er veldig sårbare. De er som alle andre barn, bare helt annerledes. Håpet vårt er at de får lov til å fortsette å være det.