Kilde:
http://www.forskning.no/Artikler/2002/juni/1022162587.29
03.Jun 2002 18:09
Av: Martin Ystenes, Professor ved institutt for
kjemi, NTNU
"Det er viktig å være kritisk", sier
professoren,
og studentene skriver ned "Det er viktig å være kritisk".
Sier
jeg det til min ni år gamle sønn spør han:
"Hvorfor?"
Gjennom hele skolegangen har elevene fått høre akkurat
det:
"Det er viktig å være kritisk". Før de har
fått
spurt "hvorfor?", har de fått høre om Galileo Galilei og
Kopernikus,
gjerne med en forlengelse til boken "Den tause våren" og
miljøsaken.
Thor Heyerdahl er en selvsagt eksponent for hvor viktig det er å
være
kritisk, mens det å kritisere ham er bakstreversk. Man får
ikke
vite hvorfor det er slik, det er bare noe man skal akseptere.
Koblingen utvides kanskje til alternativ medisin og troen på
UFOer:
Å være kritisk betyr da å være åpen mot
den
slags, ikke å stille kritiske spørsmål. Man
får
høre at hvis man ikke liker matematikk eller naturfag så
er
det fordi man er så kritisk at man ikke liker fasitsvar man
må
akseptere ukritisk. (Og man får høre at man ikke skal
skrive
"man" hele tiden, men det har jeg aldri akseptert.)
Etter hvert forstår man at det finnes ingen sikre svar - faktisk
finnes
det ikke svar i det hele tatt, skjønt etter en stund er man ikke
sikker
på det heller. Bare en ting er sikkert: Det er feil av
læreren
å si at eleven tar feil, han eller hun kan i høyden si seg
uenig.
All kvalitetsvurdering medfører derfor undertrykkelse av
akademisk
nysgjerrighet, tvilsom sortering etter lydighet og gammeldags
utøvelse
av lærerautoritet.
Det er derfor ikke så rart at studentene gjesper og noterer
søvnig
når professoren sier de skal være kritiske. De har
hørt
den før, og sett hva det betyr. Den som har tatt den slags
alvorlig
har enten kastet bort tiden på å kverulere, eller blitt
oppslukt
av faget og blitt nerd. Ingen av delene er særlig attraktivt.
Først etter mange år, som regel ikke før de har
vært
i yrkeslivet, oppdager studentene at det de lærte var feil. Du er
bare
berettiget til å være kritisk hvis kritikken er berettiget.
Du
skal være åpent nysgjerrig, men også dette har sin
grense.
Hvis du spør og graver fordi du ikke har lest leksa di,
oppfattes
du ikke som kritisk, men som er en uhøflig latsabb. Dette er en
virkelighet
mange unge er fullstendig uforberedt på. For noen blir denne
sosialiseringsprosessen
så forvirrende og traumatisk at de velger å holde kjeft i
stedet.
For andre blir det en bekreftelse på at verden består av et
eller
annen slags idioter, pluss en selv.
Noen skjønner etterhvert at å være kritisk
først
og fremst betyr å være kritisk til sin egne ideer, og at
man
også lar andre kritisere dem. Ingen har nok kunnskap og
intelligens
til å kunne gi egne ideer tilstrekkelig kritikk. Det er ved
å
møte andres kritikk at ideene kan utvikles og bli verdifulle,
ikke
vet at folk himler med øynene sier "Du så flink du er".
Sann kritisk innstilling er å bidra til denne prosessen fra begge
sider, noe som er noe helt annet enn å slenge ut moteriktige
fordommer
og kule vittigheter.
Du har sikkert hørt historien om Galilei som slapp to kule kuler
av ulik tyngde fra "Det skjeve tårn" i Pisa for å
overbevise
de geistlige om at Archimedes tok feil når han sa at tunge ting
faller
fortere enn lette. Den historien er feil. Det kan være at en av
hans
forgjengere gjorde dette, men garantert ikke Galilei. Ingen avkrefter
slike
myter bare ved å være kritisk, men du kan snuble over det
riktige
hvis du søker informasjon. Den viktigste kilden til kritikk er
nemlig
ikke en kritisk innstilling, men kunnskap, informasjon og sunn fornuft.
Like interessant er dette: Galilei var selv overbevist om
at Aristoteles
hadde rett, i hans avhandling "Om bevegelser" fra 1590 støtter
Galilei
seg fullt ut til Aristoteles bevegelseslære. Den nye teorien
ble antakelig
formulert først 14 år senere. Kanskje skyldes
nytenkingenen
en tidligere lærer ved universitetet i Pisa, som man tror har
sluppet
to kuler fra "Det skjeve tårn", og som antakelig også
opprinnelig
hadde trodd på Aristoteles. Kanskje var det på grunn
av kritikk
fra ham, at Galilei skjønte at Aristoteles tok feil. Det er
nemlig
slik vitenskapen virker.
Galilei gikk ikke ut med kritikk av Aristoteles før han hadde
testet
både hans og sin egen teori grundig. Det var ikke fordi han var
redd
for å stikke fram hodet, men fordi han måtte overbevise seg
selv
før han kunne klare å overbevise andre. Antakelig var det
første
vanskelig nok.
De fleste store naturvitenskapsmenn og -kvinner har gjort det på
denne
måten. Newton uttalte at han "stod på skuldrene til
giganter".
Først ved å lære og forstå det de andre hadde
funnet
ut før, kunne han se det nye. Viktige nye ideer starter normalt
ikke
med kritikk av andres ideer, men med ved å forstå deres
ideer
og så eventuelt oppdage at de ikke stemmer.
Jeg har fulgt mange studenter gjennom tidene, noen gjennom hele studiet
og helt fram til doktorgrad. Noen begynner som rabulister eller
kverulanter,
og stort sett ender de opp som det. De er kule. Andre spør og
spør
fordi de vil lære. De er strebere, og heller ikke alltid like
godt
likt av lærerne. Noen av mest uoppdragne streberne ender opp som
meget
dyktige forskere. Få av kverulantene gjør det, men noen av
dem
får et mellomspill som studentpolitikere. Dermed får de
mulighet
til å formidle sin egen misforståelse til andre.
Å være kritisk er i dag redusert til en selskapslek, og en
unnskyldning
for den som ikke gidder å gjøre det man skal. Det er
få
som skyr et fag fordi det gir fasitsvar, unntakene er noen få
ekstremt
intelligente og/eller kreative.
Derimot er det mange som skyr fag som krever kunnskap, særlig fag
som avslører den som ikke har slik kunnskap. Det er ikke alle
som
tåler å bli avslørt slik, og det er enda færre
som
tar avsløringen som en spore til å lære seg det de
ikke
kan. I slike situasjoner er det mye greiere å hoppe over til et
fag
hvor man kan synse fritt, og hvor det å påpeke feil blir
oppfattet
som sosialt uintelligent. Spesielt er det lett å droppe det
vanskelige
hvis man kan begrunne et slikt valg med at "man er jo så kritisk".
Professoren som ber studentene være kritisk vil oppfatte det som
en
sjelden og positiv opplevelse hvis noen avbryter ham og spør et
oppriktig
"Hvorfor?". Antakelig svarer han at "Det var et godt
spørsmål",
og fortsetter kanskje med at "det er kritisk tenkning som bringer
vitenskapen
videre". Resultatet kan være at neste år spør alle
"Hvorfor?",
fordi de har lært at det er det man skal.
Sannsynligvis har han aldri blitt avbrutt med et spørsmål
om
"Hvordan?". Det hadde vært interessant å se om han kunne
svare
på det.
Heldigvis er det noen talenter som lærer seg "hvordan" etter
hvert,
antakelig på tross av og ikke på grunn av lærernes og
professorenes
lek med moteord. Kanskje man i stedet skulle gi elevene kunnskap de kan
bruke
til å bli kritiske, heller enn å blåse opp de verste
kverulantenes
ego? Kanskje man kunne gi dem så mye kunnskap at de - i alle fall
på
noen områder - kunne mer enn sine lærere? Da ville eleven
oppdage
at kritikk var fruktbart og utviklende, og læreren ville se hva
det
virkelig betyr å være kritisk. Så kunne elevene se om
læreren
taklet det.
Problemet er at kritisk innstilling dermed blir redusert fra en
rettighet
til en ferdighet. Slik nyttetenking gjør livet fattig, og skaper
et
sorteringssamfunn med tilhørende fremmedgjøring og
grobunn
for narkotikamisbruk, seksualisert vold, selvmord og nynazisme.
Man
er da kritisk.
|