Nei, jeg mener ikke at vekttall er uviktige, men dere gjør dem viktigere enn de er. Det er liten grunn til å anta at dere vil lykkes i kampen om å få øket vekttallet for sivilingeniørsstudiet. Kampen kan faktisk gjøre vondt verre, for den understøtter ideen om at vekttall er det mest verdifulle man får ut av et studium. I stedet må dere fokusere på kvalitet. Jeg har prøvd å sparke i gang debatt om dette, men universitetet vil ikke ta i debatten med ildtang. Derfor må studentene selv ta tak i utfordringen.
Hva er din markedsverdi, når du er ferdig med studiet? Et stort, industrielt forskningssenter budsjetterer med minst 3-4 millioner kroner per år for en ny sivilingeniør. Ingen ansettes med tanke på å være der i mindre enn tre år, derfor er dyktige kandidater verd minst 10 millioner når de er klare for arbeidsmarkedet. Mange bedrifter vil komme til lavere tall, men få vil ansette deg uten å vite at de har minst 3-4 millioner til formålet.
Skremmer prislappen deg? Da skal jeg skremme deg mer: Det er ikke vekttallene som gir deg den verdien, men det er deg selv, din kunnskap og din kompetanse. Personalsjefene vil fnyse av deg hvis du ved intervju først og fremst forteller om alle dine vekttall, i stedet for å fortelle hva du kan og hva du er. Du har skjønt lite hvis du tror at et vekttall er verd 100.000.
Det dere skal gjøre, er å gi industrien argumenter for å glemme vekttallene. Ingen myntenhet er verdt noe hvis ingen vil bruke den. I stedet for å krangle om vekslingskurs, kan dere heller satse på hard valuta: Kompetanse og prestisje.
Dessverre svir slike tanker i den norske folkesjela, men den ideologiske hestekuren må komme før eller siden hvis Norge skal bestå som kunnskapsnasjon. Studiestedene blir i framtiden betalt for kvantitet, ikke for kvalitet. Reduseres ambisjonsnivået, minker frafallet og det blir mer penger i kassa. Konkurransen mellom studiestedene skal føre til bedre undervisning, men studenter er ikke gjennomsnittlige. Når målet er høyest mulig fullføringsgrad, må undervisningen fokusere på de svakeste. Utbyttet for de mest ambisiøse kan fort bli dårligere, men det påvirker ikke budsjettene. Selvsagt motsetter man seg nivåsenking, men de fleste idealistene vil snu hvis de risikerer å miste jobben.
Den nye universitetsstrukturen har øyensynlig USA som forbilde, men amerikanske universiteter har tradisjon for å konkurrere på kvalitet og ambisjonsnivå. I Norge har det inntil nylig vært sett på som illojalt overfor de andre universitetene å konkurrere om studentene, og det har vært absolutt tabu å antyde at ambisjonsnivået ikke er det samme overalt. Innføringen av vekttall som fast målestokk, knesetting av prinsippet om fri flyt mellom studiene og det samordnede opptaket, har samlet gjort det ytterst vanskelig for universitetene å markere seg med kvalitet.
Hvor lite norske universiteter er forberedt på å kjempe om studentene, vises kanskje best av utslettelsen av NTH-navnet ved dannelsen av NTNU. Det er som om Coca Cola og Farris skulle slå seg sammen, og omdøpe produktene til sort og hvit Bubleslurp. Det må være Norgeshistoriens største sløsing å gi fra seg et så kvalitetsassosiert merkevarenavn som NTH. Den selvutslettende lojaliteten NTNU har vist mot dette vedtaket er for meg den største enkeltgrunn til å mistro universitetets evne til å møte de nye utfordringene.
I stor grad er det enhetsskoletanken som har nådd universitetene for fullt. Norge er faktisk det landet i verden som bruker størst andel av sitt brutto nasjonalprodukt til skole, men resultatene framstår som mer og mer begredelige. Den samme enhetstanken gjennomsyrer nå også universitetspolitikken, selv om Norge faktisk bruker lite penger per student sammenlignet med mange andre. Kan man legge samme to og to, får man ikke store forventninger til resultatet.
Ingen andre enn studentene selv kan gjøre opprør mot dette, men det har virket utenkelig å få norske studenter med på noe så usosialdemokratisk. Man skal ha vært en periode utenlands før man mister den trygge selvgodheten om at alt norsk er så bra. Den særnorske vekttallsproblematikken kan gjøre at dere våkner, men en ren kamp for bedre vekttallsuttelling er for meg ikke mer enn en forlengelse av pensumfikseringen.
Som denne debatten antyder, det er nivåforskjeller mellom studiene i dag. Studieretninger med høye inntakskarakterer tiltrekker seg mange søkere. Selv om den slags er uglesett, så er valg ut fra inntakskarakterer faktisk fornuftig. Gode medstudenter er nemlig en ressurs for hverandre, samtidig som dyktige studenter gjør foreleserne dyktige og faglærerne ambisiøse. Ambisiøse studenter er kanskje viktig årsak til at NTH fikk muligheten til å legge lista stadig høyere, og dermed utvikle et studium med høyere fagbelastning og som var tilsvarende mer kompetansegivende. Tilsvarende mekanismer bidrar til å skape nivåforskjell mellom høyskoler og universiteter.
En slik differensiering er fornuftig, for ulike studenter har ulike forutsetninger og ulike ambisjoner. Tillater man studiene åpent å legge seg på forskjellig nivå, vil det kunne gi både bedre ressursutnyttelse og bedre trivsel for studentene. Slik differensiering vil også motvirke tendenser til nivåsenking, fordi studiestedene som kan forsvare høye ambisjonene vil få status og tiltrekke seg dyktige studenter.
I dag er det i stor grad tilfeldigheter som avgjør hvilken status et studium får. Høykvalitetsstudier kan havne i et uføre etter gjentatte år med lave inntakskarakterer og høye frafall, samtidig som stadig flere ukvalifiserte likevel slippes igjennom for så å mislykkes på jobbmarkedet. Når det ikke er tradisjon for å flagge ambisjonsnivå, så er det knapt mulig å rette opp et rykte som lavstatusstudium, uansett hvor feil et slikt rykte måtte være. I neste omgang vil budsjettene krympe, stillinger ryker, ingen nye rekrutteres, de beste fagfolkene forsvinner og viktige utdannelser kan forfalle for alltid.
Med dagens universitetspolitikk er målrettet differensiering uønsket, derfor er slike katastrofer sannsynlige. Men studentene kan endra på dette. Hvis de slutter å syte over tilsynelatende forskjellsbehandling, så kan de kanskje oppdage at de kan snu det til hele sin fordel.
Mange vil oppfatte det som "urettferdig" om en student får godkjent et mindre omfattende eller mindre dyptpløyende fag fra et annet universitet enn det vedkommende skulle ha hatt. Men det er ikke et problem for universitetet, det er først og fremst et problem for studenten. Å finne lettvinte løsninger kan gi bestått eksamen, men det gir ikke kompetanse, det gir lite prestisje å ha et vitnemål med snarveier. De som skal ansette dere vet det, de vil verdsette eksamener fra den rette institusjonen. Eneste alvorlige problem er i forhold til universitetsstillinger. Hittil har det gått greitt, og så det er bare opp til studentene å lage et helsikes bråk hvis det skulle bli problemer i framtiden.
Så arbeid heller for at utdannelsen skal bli en kvalitetsassosiert merkevare, og vær stolt av det studiet dere tar. Fortell hele verden at dere lærer mer, og at en sivilingeniør-utdannelse faktisk er verd minst 7 år ved universitetet, eller hva dere nå kommer fram til. Mange forståsegpåere vil le av dere, men det er ikke de som skal ansette dere. Men dere må kunne dokumentere påstandene.
Studentenes talsmenn har hatt en tendens til å være opptatt
av sytere, samt å kjempe for krav som tar ressurser uten å
gi studentene mer kompetanse. Den dagen de taleføre i stedet forstår
viktigheten av å sikre prestisjen til den utdannelsen de tar, da
har vekttallstellerne tapt. Da vil markedet tro på dere når
dere forteller at geni ikke kan måles med metermål. I USA er
det ingen som vil påstå at en kandidat fra MIT og en fra Nowhere
College står likt, selv om de formelt sett skulle ha like mange "credits".
Dere må selv sørge for at det blir slik i Norge.