Norges klimasatsing, en miljøbløff

Memo, 17/2006

Norge er et vakkert land, med ren natur, rent vann og miljøbevisste mennesker. Vi kaster ikke søppel i naturen og vi hadde verdens første miljøvernminister.

Når forurensning kan ses eller merkes forstår alle nordmenn at noe må gjøres. Litt vanskeligere er det når vi må henvise til kryptiske analyseresultater og påstander fra forskere, ikke minst når forskere er uenige. Uansett hvor viktig et miljøproblem er, så finnes det forskere som avviser behovet for å gjøre noe, og uansett hvor kostbart og uviktig et miljøtiltak er, så finnes det forskere som mener det er avgjørende. Vi vil gjerne tro på den som roper ulv, men vi kan ikke rydde opp i alle påståtte miljøproblemer. Også vi må gjøre ansvarlige vurderinger av kostnader og nytteverdi.

Det største miljøproblemet i dag er global oppvarming. Klimaendringene vil ikke gjøre Jorden ubeboelig, men de vil medføre så store kostnader at investeringer som motvirker dem vil lønne seg. Det er fellesskapets løft som gir resultater, men den enkeltes innsats har veldig liten betydning og man vil tjene på å lure seg unna sin forpliktelse.

Hvor miljøvennlige er vi da, når regningen kommer på bordet og vi vet at vår innsats har minimal betydning og noen forskere mener det hele er tøv? Skal vi oppnå våre mål må privatforbruket av energi ned, og da må prisene øke. Men de politiske kostnadene ved økte energikostnader er store. Da bensinprisene steg i et valgår, da senket vi bensinavgiften, og miljøpolitikere protesterte ikke. Pristigninger rammer urettferdig, og er vanskelig å forsvare når folk ikke er sikre på at det hjelper miljøet.

Så vanskelig er det i søkkrike Norge. I fattige uland er det enda vanskeligere. Kanskje får vi med oss de rike landene på dagens og framtidige utslippsreduksjoner, men India og Kina har hver for seg flere mennesker enn hele den rike verden. Vil de bry seg om vårt moralske forbilde? Og hva med de resterende tre - snart fire, fem og seks - milliarder menneskene, vil de bli imponert over at vi har ofret litt av vår luksus? Å selge moral til fattige land er som å selge ski til Sahara: Interessen hos mottakeren er liten og det må mye smøring til. Smøringen må bestå i å gi dem løsninger.

I følge media er forskere uenige om vi påvirker klimaet, men enige om at det haster å gjøre noe. Det er omvendt. Ytterst få forskere er i tvil om at vi påvirker klimaet, men flertallet mener vi ikke kan redde verden i dag, vi må gjøre det i framtiden. Kyotoavtalen om reduksjon av klimagassutslipp er etter deres hode, selv om reduksjonene man har blitt enige om er for små til å påvirke klimautviklingen. Politikk er det muliges kunst, det er ikke mulig å enes om store kutt for rike land nå, og man kan ikke stille krav til fattige land. Men ny teknologi vil gi politikerne mulighet til å stille strengere krav i framtiden. Klimaavtalen forteller det industrien trenger å vite: Teknologiske løsninger som reduserer klimaproblemet vil lønne seg for den som finner løsningen.

Det er her Norge svikter: Vi jobber hardt for å være moralske, men vi gjør lite for å finne løsninger. Vi er flinke med vannkraftverk, vi lager og utplasserer vindmøller og vi bruker biodiesel, men det er ikke nok nedbørrike fjell og landbruksarealer i verden til å løse klimaproblemet, og vindkraft passer ikke over alt. Vi skaper pusterom for oss selv, men vi bidrar lite til langsiktige løsninger.

Norge sliter hardt med å nå målet om at 2% av nasjonalproduktet skal brukes til forskning og utvikling. Hvis en industri har et alvorlig miljøproblem å stri med, burde den forventes å bruke en enda større del av verdiskapningen. Det er vanskelig å tenke seg større miljøutfordringer enn de som er knyttet til energiproduksjon.

I dag er all norsk forskning på teknologi for å redusere klimagassutslipp samlet i programmet ”Renergi”, som skal bruke vel 200 millioner kroner over 8 år. Det er alt. Hvis det virker mye, så tenk på de to prosentene i forrige avsnitt. Energibransjen i Norge selger elektrisitet for flere titalls milliarder, og gir flere milliarder i utbytte hvert år. Det vi bruker på å løse bransjens og hele verdens største miljøproblem tilsvarer rundt en promille av bransjens verdiskapning. Tar vi med oljesektoren, blir det med korrekt avrunding null promille. Det er lite. Hvis du aldri har hørt om denne satsingen før, så er det antakelig fordi det er så lite. Vi er en søkkrik energinasjon og vi bør skjemmes.

Antall doktorgrader finansiert av programmet er omtrent likt antall fotballspillere som får proffkontrakt i utlandet i samme periode. Å bli forsker for å finne løsningen på vårt største miljøproblem er like vanskelig som å bli utenlandsproff i fotball. Det er ikke et signal til ungdommen om å satse for miljøet.

Hvorfor er det slik? Vi har de minst utdannede politikerne i den vestlige verden. Vi har journalister som brukte flere år på å lære forskjell mellom drivhuseffekt og ozonhull. Vi har miljøvernere som ser teknologiske løsninger som et svik mot idealet om dypøkologi. Og vi har en skole og en samlet barnekultur som formidler at miljøproblemer skapes av industri og teknologi, men løses hvis alle tenker som barn. Vi er oppflasket med at miljøvern er nasjonalromantikk og ingen ting mer.

Våre klimagassutslipp er små, våre reduksjoner har ingen betydning for klimaet, men vi må stå ved våre forpliktelser. Vår økonomi er også liten, mange firmaer har større forskningsbudsjett enn hele Norge. Men vår andel av verdensøkonomien er større enn vår andel av utslippene, vi kan påvirke mer gjennom forskning enn gjennom utslippsreduksjoner.

Og kanskje det blir lettere for oss selv å se at Norge må ta klimapolitikken på alvor hvis vi også satser ressurser på løse problemene.