Overdreven strålefare.
Memo 5/2006
(dette er min original, artikkelen ble noe bearbeidet før den kom på trykk)
Tsjernobylulykken våren 1986 var for meg et sjokk. Som foreleser ved NTH ville jeg gi studentene mine bakgrunnsinformasjon og måtte derfor finne ut hvor farlig strålingen var og hvorfor. Det gav meg et nytt sjokk: Det er enorme forskjeller mellom folks oppfatning og vitenskapens funn når gjelder radioaktivitet.
Radioaktivitet oppstår når atomkjerner omdannes, og store doser radioaktiv stråling er akutt farlig. En strålingsdose som varmer kroppen din 0,001 ºC kan drepe deg. Nedfallet etter Tsjernobylulykken gav veldig mye mindre doser enn dette, men selv små doser kan gi kreft, og det har vært fortalt dramatiske historier om øket kreftrisiko i Hviterussland. 15 år etter ulykken ble det opplyst at hver sekstende, eller drøyt 6 %, i de mest utsatte områdene rundt Tsjernobyl hadde fått kreft. Dette høres mye ut, men den normale krefthyppigheten i Norge skulle tilsi at minst 7 % hadde fått kreft.
Radioaktiv strålingen har liten, men veldig konsentrert energi, og kan derfor slå løs elektroner fra molekyler i cellene. Ett molekyl som har mistet et elektron får dermed et uparet elektron, molekylet blir til et radikal, og radikaler er så reaktive at de kan ødelegge andre molekyler i cellene. En enkelt atomkjerne kan skape en million radikaler, og hvert sekund livet gjennom omdannes 50.000 atomkjerner i kroppen. Likevel, atskillig flere radikaler dannes ved kroppens egen naturlige prosesser, og disse må cellene hele tiden forsvar seg mot. Først ved meget store stråledoser overskrides cellens forsvarsevne. Mange som deltok i redningsarbeidet etter Tsjernobylulykken fikk akutte stråleskader, og vel 50 av dem døde. Benmargen blir lettest skadet, og den vanligste dødsårsak etter stråleskader er derfor infeksjoner som følge av sviktende immunforsvar.
Små doser er farlige fordi strålingen kan skade cellens DNA. Slike DNA–skader oppstår kontinuerlig og naturlig, og cellen vil normalt reparere skaden. Hvis reparasjonen mislykkes, vil cellen begå selvmord, såkalt apoptose. Først når også denne sikkerhetsmekanismen svikter, kan det bli farlig. Det må minst 6 mutasjoner til for at en celle skal bli en kreftcelle, og mutasjonene må utvikles i riktig rekkefølge. Sjansen for at det skal skje er derfor ytterst liten, men vi vet at det kan skje.
Det er kun oppfølging av ofrene i Hiroshima og Nagasaki som kan forteller oss hvor stor kreftrisiko strålingen gir. Svært mange kreftpasienter har status som atombombeofre, men statistikken viste per 1/1 1990 bare 428 krefttilfeller mer enn sammenlignet med en tilsvarende kontrollgruppe. Bombene drepte enormt mange mennesker, og mange døde av stråleskader de påfølgende ukene og månedene. Men det er ikke påvist økt kreftrisiko for de som var mer enn 2 km fra Hiroshimabombens hyposenter.
Tallene for atombombeofrene er bakgrunn for beregning av kreftrisikoen ved små doser. Ingen vil noen gang kunne vite hvor mange krefttilfeller Tsjernobylulykken vil utløse. FN anslo i 2005 tallet til rundt 4000. Greenpeace kritiserer rapporten, men heller ikke de operer med tall som vil gi målbare utslag på statistikken. Unntaket er en markant økning i antall tilfeller av skjoldbruskkjertelkreft, en sjelden sykdom som kan utløses av radioaktivt jod.
Risikoen for arvelige misdannelser er enda mindre enn kreftrisikoen. Stråling er skadelig for fostre, men det er aldri påvist at strålingen gir arvelige misdannelser. Verken blant de som har fått barn etter intensiv strålebehandling for testikkel- eller eggstokk-kreft, eller blant etterkommerne av overlevende etter atombombene i Japan har man påvist økt risiko arvelige misdannelser etter radioaktiv stråling.
Strålevernet beregnet at nedfallet etter Tsjernobyl kan gi inntil 500 ekstra krefttilfeller i Norge i løpet av 50 år, men påpeker at dette tallet tar hensyn til alle fornuftige sikkerhetsmarginer, og at et langt lavere tall er like sannsynlig. På de samme 50 årene vil over en million nordmenn få kreft. Noen vil kanskje si at den halve promillen som skyldes Tsjernobyl får vel stor oppmerksomhet.