- Heis er for
studenter og gamle damer, peser Martin Ystenes, mens han bykser opp
trappa til kontoret i fjerde etasje, med journalisten og fotografen
på slep. Ikke har vi dårlig tid, men Ystenes liker at ting
skjer fort. I Universitetsavisa ble han i en artikkel beskrevet som
hyperaktiv, en definisjon han ikke er helt uenig i.
- Det eneste man har nok av er dårlig tid. Jeg liker å
jobbe, og synes det er utrolig spennende å gå til bunns i
et komplekst problem. Det å mestre noe, å klare å
sette kunnskap sammen med annen kunnskap slik at det henger sammen i en
logisk helhet, det skaper interesse. Interesse skaper kunnskap, og
kunnskap skaper interesse, sier Ystenes. Han ble sivilingeniør i
1979, og tok doktorgraden i 1986. Da han søkte stilling som
1.amanuensis i uorganisk kjemi skrev han i søknaden at han
skulle være professor i løpet av ti år. Det tok sju.
- Studenter som skylder på læreren når det går
dårlig er på ville veier. Jeg har selv undervist i klasser
der det har vært kult å ikke kunne, og hvor det nesten har
vært en aggressiv stemning mot faget. Det er pedagogisk
utfordrende, for å si det mildt. For å like et fag må
man ha på plass den grunnleggende kunnskapen, gjentar han.
Egen undervisningsform
Denne troen på kunnskap som interessevekker har Ystenes
overført til sin egen undervisning i kjemi. Studentene drilles
her i grunnleggende kjemi gjennom korte, frivillige og intense
deleksamener som arrangeres fire-fem ganger i semesteret.
- Har studentene pugget det grunnleggende i faget slik at dette sitter
i ryggmargen, vil de også forstå de avanserte
sammenhengene. Dermed skapes interesse og gode resultater, sier
Ystenes. Da han innførte undervisningsopplegget med deleksamener
lå strykandelen på rundt 20-30 prosent blant
byggstudentene. Nå stryker under 10 prosent, og over halvparten
får karakteren A eller B. Holdningen til faget er totalt snudd.
Ystenes er oppgitt over aktører i den norske skoledebatten som
mener pugging er grunnleggende galt. Selv mener han pugging av
basiskunnskap er nødvendig for å utvikle forståelse.
- På det mest ekstreme var det jo slik i det norske skolesystemet
at gangetabellen skulle forstås, ikke pugges. Etter to år
innså man at gangetabellen måtte pugges likevel. Derimot
skal man ikke måtte pugge 21 ganger 13, for har man pugget
gangetabellen skal man enkelt kunne regne seg fram til dette. 21 ganger
10 er 210. Og 21 ganger 3 er 63. Til sammen 273, renner det ut av han.
Norge på etterskudd
Ystenes mener Utdanningsforbundet tar munnen for full når det
nå skryter av at Norge har verdens høyeste
utdanningsnivå.
- Senker man nivået på høyere utdanning, er det ikke
vanskelig å få mange personer gjennom. Men kunnskapsmessig
blir vi hengende etter, sier han, og henviser til en rekke studier av
norske elevers kunnskapsnivå.
- Realfagsolympiaden viser også at Norge gjør det
dårlig sammenlignet med konkurrentene. Det vi presterer i slike
konkurranser kan sammenliknes med et olympisk lag i skihopp hvor bare
en eller to får hoppe i konkurransen, og ingen kvalifiserer seg
til andre omgang, sier Ystenes.
Han er bekymret for at man på høgskolene og universitetene
i dag går på akkord med nivået, og slipper gjennom
studenter som ikke er gode nok. Resultatet, er han redd, kan bli
økt arbeidsløshet blant akademikere.
- Vi må for eksempel innse at sivilingeniørutdannelse har
vært og bør være en eliteutdannelse, og ikke for
folk med IQ under middels. Ingen vil ha en sivilingeniør i kjemi
som ikke kan kjemi, ellerb som takler nye utfordringer. Mange studenter
tror faktisk at de med de beste karakterene blir oppfattet som nerder
og uinteressante på jobbmarkedet. Jeg har ført statistikk
fra midt på 80-tallet som viser at de studentene som får de
beste resultatene også får de beste jobbene, sier han.
Bare sprøyt
Grundighet, profesjonalitet og kvalitet er egenskaper som ikke alltid
står sterkest i norsk presse, men som Martin Ystenes er opptatt
av. Journalister som for eksempel har hevdet at klippfisk er en
utryddingstruet fiskeart, eller at rustfritt stål utvinnes av
gull, sølv og platina har fått høre det.
- Jeg irriterte meg ofte over feil i pressen. Men i stedet for å
skrive leserinnlegg hver eneste gang jeg dokumenterte feil i media, og
dermed risikere stempel som en kverulant, samlet jeg i seks år,
fra 1996 til 2001, feilene på en egen nettside jeg kalte
Sprøytvarsleren. Til sammen ble det over 1000 meldinger med
sprøyt fra media, og på det meste hadde jeg daglig over
500 besøk på hjemmesiden, sier Ystenes.
Spøytmeldingene varierte fra morsomheter som regnefeil og
kuriøs kunnskapsmangel, til mer seriøse temaer der
avisene skrev misvisende eller feil om alvorlige temaer. De temeaene
hvor han føler han påvirket mediedekningen mest er utarmet
uran og jordstråling. Til slutt ble siden så populær
at Ystenes ga ut en bok med utvalgte meldinger.
- Jeg tror ingen i verden har tatt for seg mediasprøyt på
en så seriøs og gjennomført måte før.
Derfor ble den også veldig respektert, ikke minst blant
journalistene selv, sier Ystenes stolt. Både fagbladet
Journalisten og Dagbladet skrev om det da Sprøytvarsleren ble
lagt ned.
Evneerike barn i nød
I år ble Martin Ystenes valgt som leder av Mensa i Norge,
foreningen for de to prosent mest intelligente personene i landet.
- Foreningen sliter nok med et imageproblem, og det er de
færreste som blir medlem for å skryte av det. Men vi fikk
veldig god PR med den store kunnskapstesten på NRK i høst.
13. desember skal jeg være med i en Mensalandskamp mot Sverige,
tidenes aller første IQ-landskamp. VG har allerede skrevet flere
artikler om det, sier han.
Men Mensa-arbeidet er ikke bare lek. Som Mensa-sjef er et av hans store
prosjekter å få søkelys på en gruppe i
samfunnet som lett faller utenfor, nemlig de mest intelligente barna.
- I dag er det slik at en liten gruppe barn, nemlig de mest evnerike
barna, fort får problemer i samfunnet. Selv har jeg tre barn som
er meget evnerike, én av dem leste tre språk som
femåring. Slik har jeg derfor sett hvilke utfordringer det er med
evnerike barn, forteller Ystenes.
- Når barn intellektuelt sett er på et helt annet
nivå enn sine jevnaldrede skaper det fort problemer. En skole
uten utfordringer gjør det enda værre. Blir utfordringene
for små i forhold til ferdighetene kan det fort lede til
kjedsomhet, og i verste fall frustrasjon og depresjoner, sier Ystenes.
Han og kona har selv tatt initiativ til prosjektet "Barn i nød",
som retter søkelyset mot nettopp spesielt evnerike barn. I norsk
pedagogikk er det ikke gjort noe seriøst arbeid på dette
på over 30 år.
- Vi har fått tilbakemeldinger fra hele landet fra foreldre som
endelig forstår årsaken til barnas problemer. Jeg har
fått meldinger om barn som er blitt testet for ADHD, lettere
autisme og syns- og hørselsskader , åpenbart for å
unngå en ideologisk betent diagnose om høy intelligens,
sier Ystenes.
Dyrker toppene
Ystenes søker mot toppene. Ikke bare i vitenskapen, men
også i naturen. Han har selv vokst opp på Vestlandet, og i
fjellandskapet i Sykkylven føler han seg hjemme.
- Når jeg går i fjellet beveger jeg meg i flytsonen. Da har
jeg det gøy, sier han. Som i vitenskapen liker han å
bevege seg i ukjent terreng, og planter, geologi og mineraler er blant
professorens mange lidenskaper i naturen.
- Jeg liker å holde meg i god form, og har besteget både
Glittertind og Galdhøpiggen på samme dag fra
Spiterstølen. Det har ikke mange gjort, sier han.
Når han ikke får tid til å mosjonere i fjellet,
svømmer han på Pirbadet i Trondheim. Lengde etter lengde.
- Årskortet kostet 4200 kroner, så jeg har bestemt meg for
å svømme så mange 25-meters lengder at hver lengde
ikke koster mer enn én krone. Jeg liker skikkelig utfordringer.
Flere byer i Belgia er tull. Prøv flere byer i Russland. Da
begynner det å ligne noe, smiler Ystenes.
|