Skryt til norske journalister

Det er 20 år siden atomkraftkatastrofen i Tsjernobyl. Strålingen rundt Tsjernobyl gjør at krefthyppigheten raser i været, barn misdannes og de som bor midt i strålingen blir syke av den. En reporter står bare noen hundre meter foran sarkofagen som skjuler den ødelagte reaktoren, og blir spurt om ”hvordan er det egentlig mulig å stå der?” Vi lagrer ikke radioaktivitet i kroppen vår, får vi vite, og den strålingen vi får i oss på noen få dager kan kroppen ta seg av. Men de som bor her klager over tørr hals, hodepine og andre plager.

Virkeligheten er dette: Det er ikke påvist noen økt kreftrisiko i området som følge av strålingen, bortsett fra for den ellers sjeldne skjoldbruskkjertelkreft. Det er ikke påvist noen økning i antall misdannelser. Øvrige plager kan utelukkes som konsekvens av det aktuelle strålenivået. Strålingen gjør oss ikke radioaktive, men kroppen kan lagre radioaktive atomer. Stråledoser du får, vil medføre en liten økning i kreftrisikoen uansett hva du gjør etterpå, men noen timer opphold utenfor sarkofagen vil gi deg mindre strålebelastning enn flyturen ned dit.

Ved tiårsdagen for Tsjernobylulykken var media full av faktiske feil, overdrivelser og rene myter når det gjaldt konsekvensene. Nå, ved tyveårsdagen, var mediene nesten eksemplariske i sin omtale, med korrekte og avdramatiserende faktaopplysninger. Jeg kunne ha sprøytvarslet noen av kildene deres, slik jeg gjorde med Greenpeace-rapporten i forrige uke, men mye annet tull fra Greenpeace fant jeg bare på deres egne nettsider. Mediene bet ikke på alt.

For det var ikke en norsk reportasje jeg gjengav over, men hovedoppslaget fra de normalt solide TV-nyhetene på tyske ZDF. Norske journalister har lært veldig mye om stråling de siste ti årene, og seriøse norske medier var neppe noen gang så uvitenskapelige som ZDF var i år. I Tsjernobyl viser norske medier veien.