| source: http://www.chembio.ntnu.no/users/ystenes/sproyt/arkiv/mai_97.htm | Ansvarlig: Martin Ystenes © |
Sprøytvarslerens arkiv,
|
Oppslag i mai 1997 |
|
|
Ti på topp
ArkivOm sprøytvarslerenOpp til hoved-menyen |
Dagens databrikker blir stadig vanskeligere å kjøle ned fordi hver ny instruksjon i brikken krever en ny liten forsyning med strøm. Hvis denne strømmen kunne brukes flere ganger, nesten som energien i en klokkependel, blir det utviklet mindre varme og da kan mikrochipsene bygges i flere lag.
At ingen har tenkt på hvor lurt det er å bruke strømmen flere ganger! Som lettlurte strømabonnenter sender vi strømmen tilbake til kraftverkene etter at vi har brukt den. Det skal jeg slutte med. Heretter samler jeg opp den brukte strømmen i poser i kjelleren og bruker den om igjen til vinteren. Og hvis alle gjorde det ville det til slutt ikke være bruk for kraftverk i Norge! Vi kan leve på resirkulert strøm alle sammen!
Problemet er at vi forbruker ikke strømmen i det hele tatt, vi bare tapper den for energi. Om vi bruker strømmen to ganger så tapper vi den for energi to ganger, og da må vi ha strøm med dobbelt så mye energi. Det er hvor mye energi vi bruker som bestemmer hvor mye varme som utvikles, ikke hvor mye strøm vi må bruke for å framskaffe denne energien. Det samme gjelder dessverre også for strømforbruket i de tusen hjem.
Jeg takker Alf Ebbing som var først til å tipse meg.
28. mai 1997
Men det spørs om ikke hun har kjøpt katta i sekken. Det kan i alle fall se slik ut utfra dette tipset som jeg fikk fra Svein Erik Sjøvoll og som jeg likså godt siterer direkte:.
Hadde journalistene giddet å undersøke bitte litt, hadde de funnet ut at katt og leopard ikke tilhører samme slekt, og derfor ikke kan krysses.
10 minutter på internett får fram den egentlige bakgrunnen til katten. Det er en blanding av 6/8 huskatt og 2/8 "bengalsk leopard-katt" (felis bengalensis), som slett ikke er noen leopard (panthera pardus), men et lite kattedyr med flekker (Vel, det var iallfall noe med leopard). Krysningen kalles bengal-katt. Maksimumsvekt både for leopardkatten og for blandingsrasen er 6-7 kg.
Informasjon om bengalkatter finnes bl.a. på http://www.purebengal.com/index.htm.
Det finnes nå to bengalkatter i Norge, og ved å krysse disse og avle fram nye håper Linda å kunne tjene inntil 150.000.- pr kattunge. Ved å slippe til på TV2 (nyhetene), P4(17.30) og i VG har hun sørget for at journalistene har gitt henne masse gratisreklame. Men det ser nesten ut som om de har reklamert for "katta i sekken".
Takk Svein Erik Sjøvoll, for tips og klar tale.
25. mai 1997
NB! E123 ER MEGET KREFTFREMKALLENDE, SPIS DET ALDRI!
Heng dette arket på veggen og bruk det. Det handler om din og dine barns helse. Ikke bruk disse stoffene. Tenk på dine barns helse! Lag kopier av dette arket og fordel det blant venner og kjente. Sjekk matvarer, godterier, saft og brus.
Det finnes tilsetningsstoffer som er kreftfremkallende: En kilde angir at vanlig bordsalt tidligere var ansvarlig for over 10% av alle krefttilfeller, en annen kilde antyder at det er ansvarlig for 2% av alle krefttilfellene i dag. Er det salt i Heinz ketchup? Sammenlignet med virkningen av salt er det fullstendig tøv å hevde at E123 er meget kreftfremkallende. Ingen E-stoffer kan i det hele tatt sammenlignes med salt hvis man tar hensyn til mengden som brukes. At E123 er forbudt i USA betyr ikke at det er meget farlig. Forbudet er sannsynligvis en konsekvens av "Delaney Clause", en lov fra 1958 som er så rigid at de amerikanske helsestyresmaktene og miljøvernmyndighetene har bedt om å få tolke den med fornuft.
Enda tåpeligere blir reklamekampanjen når premien er en grill. Flere av stoffene som lages ved grilling av kjøtt er nemlig virkelig meget kreftfremkallende (på grunn av Maillardreaksjonen, og såkalte pyrolyseprodukter), og disse blir både pustet inn og spist, og spredd til naboer, barn og husdyr. Disse stoffene kan muligens være ansvarlig for enda flere krefttilfeller enn salt. Men hvis det er kjemikaliene du er redd for og ikke kreft, så kan det være verdt å nevne at grilling faktisk produserer små mengder dioksin. Ørsmå mengder riktignok, men ifølge enkelte miljøaktivister så er ett molekyl nok...
22. mai, 1997
Forskningen var en hovedoppgave. Det kan komme god forsking fra en hovedoppgave, men i en sak som denne er det uhyre mange fallgruber, og det kan se ut som om studenten (og veilederen) ikke har vært oppmerksom på alle. Når studenten er uerfaren, oppgaven vanskelig og emnet følelsesladet er det viktig at veilederen sørger for at oppgaven holder faglig nivå, i alle fall hvis man legger den fram for media.
Men det er en del spørsmål forskerene burde ha spurt seg:
Skjønt det bør nevnes at slike historier er kjent i litteraturen før, den kanskje mest kjente er Gardners hypotese for å forkare barneleukemitilfellene i Seascale nær gjenvinningsanlegget for kjernekraftbrensel i Sellafield. Se nedenfor.
Det ble påstått at man hadde eliminert alle andre kilder til misdannelsene, noe som virker som en meget sterk påstand. Det er ikke vanskelig å tenke seg mange forklaringer som ville være uhyre vanskelig å eleminere uten meget grundige undersøkelser. F. eks.: Sauene har beitet sammen og stått sammen på fjøset, noe som gir mange muligheter for felles påvirkning. Det kan lokalt ha vært en oppblomstring av giftige planter, evt. sykdommer eller parasitter på beitet. Kanskje har det vært noe bedervet for, eller det kan ha vært oppblomstringer av relativt harmløse sykdommer blant sauene som øker risikoen for misdannelser. Hvilke av disse mulighetene eller andre muligheter - som er sannsynlige kan jeg ikke vurdere, men jeg føler meg sikker på at det finnes minst en alternativ forklaring som ikke strider mot faglige kjennsgjerninger og vitenskapelig erfaring.
At genskader ble angitt som en mulig forklaring på misdannelsen styrker heller ikke troen på forskningen. Det bør være nok å nevne at på tross av meget grundige studier er det ikke påvist økning i antall genetisk betingede misdannelser hos barn født etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki.
Det kan være vanskelig for en reporter å vurdere holdbarheten i forskning. Men skal en journalist være mer enn et mikrofonstativ må han/hun være i stand til å stille minst ett kritisk spørsmål eller kontakte fagfolk. I saker som gjelder radioaktivitet, og Tsjernobylulykken i særdeleshet, er dette spesielt viktig, for politisk korrekte påstander vil svært lett etablere seg som et faktum. Uansett hvor dårlig underbygget påstanden er vil den bli referert som fakta og den vil skremme. Derfor er det ille at det journalistiske arbeidet var så dårlig.
Jeg har også spurt redaksjonen i Bellona Magasin om hva de mente om programmet. Redaksjonen sendte spørsmålet videre til sin fagekspert Nils Boehmer. Her er svaret han gav:
Når det gjelder Schrödingers katt, ble jeg dypt skuffet over det jeg trodde var et seriøst forskningsprogram. Dett er noen av det dårligste jeg har sett angående kreft-"forskning" og stråling. Både redaksjonen og NTNU burde skamme seg.
Jeg takker Nils Boehmer for at jeg fikk lov å sitere ham, samt Magne Knag som var først til å tipse meg om saken.
20. mai 1997. Omskrevet og forkortet 16. september 1997
I den lille byen Seascale ved atomkraftanlegget i Sellafield var det 6 tilfeller av barnekrefttilfeller i en periode hvor det forventede antall var 1/2. Dete tilfellet blir omtalt som "Sescale cluster". Problemet var at ingen kunne forklare denne økningen utfra de strålingsdosene som var påvist. Gardners hypotese så ut til å gi en forklaring: En statistisk undersøkelse viste at det var overveiende sannsynlig at leukemien skyldtes at faren hadde arbeidet ved kjernekraftverket. Statistikken var meget bra. Funnet ble publisert i flere artikler i anerkjente tidsskrift, og det ble reist en erstatningssak på bakgrunn av disse resultatene. Men i Nature, 24. februar 1994, s. 678 knuses hypotesen. Samtlige forsøk på å teste hypotesen mot andre data, bl.a. sammenligning med overlevende etter Hiroshima og Nagasaki, ga negativt utslag. Selv sammenligning med resten av befolkningen i området eller andre clustere nær atomanlegg i England (Egmont og Dounray) viste at hypotesen ikke kunne stemme. Atomkraftverket ble da også blankt frifunnet.
Som regel er det tilfeldigheter som ligger bak når lekfolk og uerfarne forskere rapporterer "clustere." Selv om amerikanske helsemyndigheter hvert år får 1500 rapporter om "clustere" av sykdommer bland folk har man bare i ett tilfelle funnet en reell miljøeffekt (Se: Scientific American, september 1996, s. 86). Årsaken til at effektene er dramatiske er ofte at man (u)bevisst velger geografiske grenser, tidsrom og effekter slik at det stemmer best mulig overens med det resultatet man forventer å finne. Jeg har ikke grunnlag for å påstå at de som stod bak denne undersøkelsen hadde brukt faglig tvilsomme kriterier i vurdering av materialet, og det er en feil fra min side hvis det kan oppfattes slik. Men selv om alt er gjort riktig kan man oppleve å finne noe som er en statistisk usannsynlig hendelse. Seascale-saken er derfor blitt et klassiske eksempel på et slikt cluster, det samme kan skje med saken med de misdannede sauene i Meråker.
25. mai 1997, omarbeidet 16. september 1997
Her er det mange feil: Man kan ikke bruke antibiotika mot et virus, og et virus er ikke det samme som en en bakterie. Det er sant at influensa skylds et virus, men det finnes ingen virus som heter "Streptococcus pnemoniae".
Men navnet "Streptococcus pnemoniae" er ogå ledetråden som nøster opp forvirringen: Streptokokker er bakterier som kan bli resistente mot antibiotika. Pneumonia er det engelske ordet for lungebetennelse. Det kan nesten se ut som om journalisten mener det er flaut å bruke ordbok og oppslagsverk.
Jeg takker Leif Roar Moldskred for tips.
20. mai 1997
Jeg har skjønner at det finnes folk som påstår at de har 99% rett i sine spådommer, spesielt når de lever av å spå. Jeg skjønner også aviser som refererer slike påstander. Men jeg skjønner ikke avsier som gjengir slike påstander som et faktum. I Osloposten står det nemlig klart og tydelig i en overskrift: "Oslofolk kan glede seg! Norges mest kjente astrolog, med en treffsikkerhet på 99%..."
Astrologen kan fortelle at denne spåevnen hadde han allerede som liten gutt: ...det var greitt å ha muligheten til å stikke seg unna når jeg skjønte at mor ville bli sint for et eller annet. Jeg trodde faktisk astrologer spådde i stjernene. I såfall skjønner jeg hvorfor moren hans var sint: Han var ute til langt på natt.
Med en slik kritikkløshet tviler jeg på at Osloposten kan skryte av en treffprosent på 99%. Så hva skal vi med aviser når astrologer er langt mer treffsikre?
Jeg takker Terje Fredvik for tips.
15. mai 1997
Gift fra sprøytemidler i appelsinen resulterte i mye smerte og en alvorlig betennelse i tommelen. påstår Dagbladet. Dessverre prøvde ikke journalisten å forklare hvordan sprøytemidler kan gi slike betennelser. Det kan skyldes dårlig fantasi, så jeg skal prøve å hjelpe henne:
En forklaring kan være at bonden brukte et genmanipulert sprøytemiddel som gjorde tommelen immun mot antibiotika.
Forklaringen er både faglig tvilsom og politisk korrekt. Stort bedre kan det ikke gjøres.
14. mai 1997
I denne utgaven av "Hjemmet" får vi en demonstrasjon av hva håndskriften røper om ulike kjendiser, og det ser imponerende ut. Norges eneste profesjonelle grafolog forteller om en av dem at hun "utstråler en blanding av vennlighet og bestemthet", at hun røper "grundighet og utpregede lederegenskaper".
Men jeg er ikke imponert, for grafologen klarte ikke å lese skjørtelengden hennes utfra håndskriften. Det klarte jeg. Måten Å'en var skrevet i Åse tydet på at hun liker lange skjørt, mens K'en i Klevland viser klassisk eleganse. Oppgaven var nemlig å tolke signaturen til Åse Kleveland.
Skjønt det finnes sikrere måter å bestemme slike karaktertrekk, i alle fall morsommere måter.
Jeg takker Ellen Johnsen for tips. Dessverre fikk jeg tipset via e-mail og ikke håndskrevet, så jeg klarer ikke å tolke skjørtelengden hennes.
13. mai 1997
I noen år har jeg spurt mine studenter hvor mange nordmenn de tror får kreft som følge av Tsjernobylulykken. De fleste svarer fra null til noen få tusen, men et par prosent foreslår meget høye tall, det høyeste jeg har hørt er en halv million. Slike svar har overrasket meg.
Men Steinar Lem, pressetalsmann for "Fremtiden i våre hender", overasker meg enda mer, bare se hva han skriver i sitt eget blad "Folkevett".
"Offisielt" pleier det å hete i Norge at tallet på kreftdødsfall vil bli så lite at det ikke kommer til å vises i statistikken. Andre frykter for at vi snakker om hundretusener av ekstra dødsfall, i tillegg til et ukjent antall barn som fødes med defekter. Når det gjelder andre mulige langtidsvirkninger, for eksempel på genmaterialet, må vi vente å se.
Det kan være greitt å sammenligne med hva som er funnet for de overlevende etter atombomben over Hiroshima:
12. mai 1997.
Korreksjon: Steinar Lem har påpekt at han aldri hadde ment at det var i Norge alle disse krefttilfellene skulle komme, han mente at det totalt sett skulle bli flere hundre tusen. Jeg aksepterer dette, og kan til og med akseptere at misforståelsen ligger hos leseren. Når jeg likevel lar det stå som skrevet, så er det fordi jeg tror at de aller fleste oppfatter formuleringen på samme måte som meg - før Steinar Lem selv protesterte var det ingen av de flere tusen som hadde vært innom Sprøytvarsleren som hadde reagert på min framstilling. Steinar Lems realfaglige kunnskap er nok større enn formuleringen kan tyde på, men formuleringen trenger å bli motsagt.
Til Dagbladets journalist har jeg følgende kommentar: De svarte og grå flekkene som sirkulerer i atmosfæren er skyer, ikke solflekker. Solflekkene er på sola. Til meterologen har jeg følgende trøst: Alle som har lest Dagbladet en stund vet at du ikke er skyld i denne lapsusen.
Jeg takker Ellen og Terje for tips.
6. mai 1997
Joda, vi har stadig fri radikaler i kroppens celler, nesten alle på grunn av kroppens naturlige reaksjoner med oksygen (eller dioksid som "Vi Menn" feilaktig kaller O2-molekylet). Radikalene får, igjen i følge "Vi Menn", kroppen til å "ruste eller harskne". De ødelegger kroppens arvestoff slik at "for tidlig aldring og kroniske sykdommer skrus på".
Det er riktig at fri radikaler har en ugunstig virkning på kroppen, men fremstillingen som "Vi Menn"-artikkelen gir er like useriøs som i den mest tøvete helsekostreklame. Men jeg ble litt forvirret av setningen som begynner med "Kjemiske stoffer, miljøgifter samt enkelte...". Jeg trodde alle helsekostfantaster satte likhetstegn mellom kjemiske stoffer og miljøgifter?
5. mai 1997
Det offisielle estimatet i rapporten fra Statens institutt for strålehygiene (1991) er at 500 nordmenn vil få kreft som følge av Tsjernobylulykken i løpet av de neste 50 år. Dette er et meget konservativt (dvs. høyt) estimat, rapporten fra antyder at et tall på 100 er like sannsynlig. Disse tallene er forsvinnende små i forhold til de ca. 1 million nordmenn som vil få kreft samme 50-års periode. For å sitere samme rapport: I Norge på grunn av Tsjernobylulykken vil kreftfrekvensen trolig øke fra 23% til 23,02%. Å hevde at dette er en merkbar økning i krefttilfellene i Skandinavia er sprøyt. Hva som verre er: Adresseavisen burde vite det.
Adresseavisen har vært en meget aggressiv formidler av konsekvensene etter Tsjernobylulykken, og det er ikke få ganger at ulykken har blitt omtalt på lederplass. Utfra dette skulle man forvente at Adresseavisens redaktør, eller i det minste noen av dens journalister, hadde et minimum av kunnskap om ulykkens konsekvenser. Da er det utrolig at en så sentral informasjon ikke er kjent, og at Adresseavisen har så lite kunnskap om dette emnet at de ikke engang kommer på tanken å stille spørsmål til påstanden. Uansett hvem man hadde spurt med kunnskap om stråling så ville man fått vite at påstanden slik den står er det reneste sprøyt. Samtlige norske lærebøker i naturfag jeg har sett er også klar på dette punktet. Den avisen som har refert denne påstanden, og som gjentatte ganger har uttalt seg høylydt om Tsjernobylulykken, kan umulig ha lest en eneste av de mange lettleste og faglig solide rapporter som er utgitt om ulykken og dens konsekvenser. Hva slags journalistikk er dette?
Adresseavisen har flere ganger vist at de mangler vesentlig kompetanse til å drive kildekritikk i miljøspørsmål, og kanskje særlig i sammenheng med stråling. Denne gangen er kunnskapsløsheten så påtrengende at det er både pinlig og skremmende.
(Årsaken til at jeg ikke har kommentert denne saken før er at lederen ble publisert i påskeuken, og jeg så den ikke før nylig. Hadde jeg sett den da hadde jeg reagert umiddelbart.)
5. mai 1997
Men det spørsmålet var altfor lett. Grunnenheten for masse i SI-systemet er nemlig kilogram.
5. mai 1997
8. mai spør Nils Gunnar Lie om et hormon som finnes i binyrene. Spørsmålet han ville ha var "Hva er kortison?". Det er feil. Hormonet heter kortisol (tidligere kalt hydrokortison). Kortison er et steroid, som riktignok også finnes i binyrene.
9. mai 1997
Gjengivelse av saker er OK forutsatt referanse til "Sprøytvarsleren" eller internett-adressen, samt at jeg får melding om hvor det brukes.
Gjengivelse av større deler av innholdet samlet må forelegges meg først.
Ingen feil er for liten til å bli korrigert, men jeg forbeholder meg retten til å være uenig.
| Martin Ystenes home page | ystenes@kjemi.unit.no |